Ingen ting er mer gledelig enn at både gamle og nye EU-motstandere har latt seg lokke utpå av min artikkel «Muligheten for et radikalt ja» (Klassekampen 11. januar). Ottar Brox (22. januar) mener EU er dømt til å være et geopolitisk haleheng til USA; Dag Seierstad (24. januar) betrakter EU som en ugjenkallelig nyliberalistisk og u-landsfiendtlig sammenslutning; Marit Arnstad (25. januar) framstiller unionen som en lukket festning, mens den mer ambivalente Linn Stalsberg (21. januar) tviler på om EU er en egnet arena for å skape større global sosial rettferdighet. Nå ville det, som Stalsberg minner oss om, være kjedelig om vi fikk en reprise av 1994, og slik sett var det nok uklokt av meg å minne om det i min artikkel. Men det er lett å vise at Seierstads indignasjon over min karakteristikk av (deler av) nei-gruppen som målbærer av et syn på Norge som «rent, egalitært og solidarisk», må skyldes at han har fortrengt hva som faktisk ble sagt og skrevet den gangen. Nei til EUs organ Standpunkt trykte til stadighet artikler med overskrifter av typen «Sterke krefter i EU ønsker: Den europeiske staten» eller «EU-forslag truer spedbarns helse», og salmonella-nytt fra EU var en gjenganger i bladet. Hvis Seierstad vil ha flere eksempler, er det bare å sende en e-post.