Vi får stadig nye drypp fra mappene. Nye personer står fram og forteller om groteske, banale og feilaktige opplysninger i dokumentene fra overvåkingspolitiets arkiver. I over 50 år har overvåkingspolitiet og de andre hemmelige tjenestene kunnet samle inn opplysninger usett. Det har rett nok eksistert noen offentlige kontrollordninger, som på vegne av det øvrige samfunnet skal titte overvåkerne i kortene, men det er en allmenn erkjennelse at dette ikke har fungert. I dag er det Stortingets EOS-utvalg som skal sørge for den sivile kontroll av de hemmelige tjenester. Det er ingen grunn til å betvile at de gjør en grundig og bra jobb i de sakene de behandler, men de styrer en indirekte ordning. Utvalget får se dokumenter på vegne av den overvåkede. Det er ingen innsynsordning. Sametinget forsøkte med all sin makt å få utvidet innsynsordningen, slik at perioden for å få innsyn i dokumentene ble utvidet med to år, men fikk nei fra Dørum. Senterpartiet har i Stortinget foreslått å utvide innsynsordningen med et år for å få inn enda flere søknader. Dette er vel og bra, men utilstrekkelig. Opplysningene som har hopet seg opp i overvåkingspolitiets registre er samlet inn i den tro at de aldri vil se dagens lys. I det øyeblikket de blir tatt fram viser det seg at her finnes mye søppel. Den eneste metoden for å få opp kvaliteten på opplysningene er å ha en permanent innsynsordning. Vissheten om at noen vil kunne titte overvåkerne i korta, vil gjøre at de hever kvalitetskravet på opplysningene. En permanent innsynsordning vil styrke rettssikkerheten for innbyggerne i Norge. I tillegg vil den også tvinge overvåkerne til å skjerpe kvalitetskravene på hva som arkiveres og overvåkes. Dette bør være et krav som en kostnadsfiksert regjering burde kunne støtte.