Å være tilbake i Porto Alegre er som å reise fra vinter til vår. Ikke bare i fysisk forstand, her nærmer seg høysommer og gradestokken min viser 29 pluss, men i høyeste grad i politisk forstand. Det er politisk vår i Brasil etter Lulas seier i presidentvalget, og ansiktet hans er nesten overalt. Vi merket det allerede på flyet ned. I bladet til flyselskapet Varig forteller direktøren om selskapets mange nye ruter. Ruter som han sammenligner med «de ruter mot en lykkeligere framtid som Brasil under den nye regjeringen nå setter i gang. Varig er glad for å være en del av den bølge av håp som nå skyller over landet». Lula er ventet til Porto Alegre fredag kveld. Han var her i fjor også, og stemningen var euforisk. Jeg var også her i fjor, uten sammenligning for øvrig. Den gangen var vi usikre på om vi egentlig ønsket at Lula skulle vinne valget, motkreftene syntes å være så sterke. Og den nye regjeringens handlingsrom er trangt, med børsen i Sao Paulo på tå hev, en skjør koalisjon i parlamentet og USA og IMF lurende i bakgrunnen. En valgkamp hvor Lula striglet skjegget, luftet nye mansjettknapper og la PT kraftig inn mot sentrum burde kanskje også forsterket skepsisen. Men det er umulig å se det slik. For når gategutten blir president, når elitene for første gang mister grepet om makten, skjer noe utrolig verdifullt med folks måte å se seg selv og samfunnet på. Forandring blir mulig i kraft av dette eksempelet, og håp dukker opp der det tidligere bare var håpløshet. Der det finnes håp utløses en energi som raskt kan skape både vilje og evne. Forumet i Porto Alegre er et verksted, hvorfra tusenvis av mennesker kan vende hjem med håp om en annen virkelighet enn den markedsliberalismen kan tilby. Under forumets paraply møtes alle tenkelige og utenkelige grupper for å diskutere alternativer til det bestående. I dagene før hovedforumet har det vært forum for både lokale myndigheter og medlemmer av nasjonalforsamlinger, et utdanningsforum og til og med et World Forum of Judges. I Porto Alegre møtes de, representanter for alle dem som de siste årene har reist parolen om at en annen verden er mulig. De kommer for å koordinere, lære og diskutere. Men først og fremst for å suge til seg dette håpet som preger hele atmosfæren her. Surstoffet som kampene hjemme kan nære liv fra. Å komme hit føles derfor som å komme til våren. Det gir en voldsom kontrast til det politiske Norge – hvor ideologienes gravsted voktes med innbitt grundighet, og hvor politiske prosjekter kanskje har en visjon som strekker seg til etter neste valgdag, men ofte bare til morgendagens avis. Det er godt å få tine opp litt.