Siri Jensen avslutter sin for øvrig utmerkede dobbeltkronikk om pensjonsordningene med å oppfordre oss i privat sektor til å bli med på å forsvare den offentlige tjenestepensjonen, for bare slik kan Folketrygda forsvares. Det blir å snu verden på hodet. Det er mer betimelig å spørre om når talspersoner og organisasjonene i offentlig sektor skal begynne å bekymre seg for Folketrygda –Forbundene i privat sektor har ved gjentatt anledninger bedt om politisk støtte til å gjøre noe med for eksempel underreguleringa av G'en. Men fordi de offentlig ansatte uansett har sine tarifferte 66 prosent, har det ikke vært noen støtte å få, verken i fagbevegelsen eller i politikken. Løsninga for oss ble å reise tjenestepensjoner som tariffkrav, en B-løsning alle er enige om bare kan lykkes for de få, de ansatte i store og stabile bedrifter. Talskvinner i politikken og fagbevegelsen har tatt opp de urettferdige utslagene av at pensjonen er avhengig av lønna. Siden kvinneyrkene har lavere lønn og kvinner generelt har mer omsorgspermisjon og jobber mer deltid, så blir også pensjonene lavere. Men den store forskjellsbehandlinga er ikke mellom kjønnene, men mellom privat og offentlig ansatte. Rundt en million arbeidstakere i privat sektor har bare Folketrygda å falle tilbake på når de blir pensjonister eller uføretrygdet. Sjøl de som har tjent som en gjennomsnittlig industriarbeider i 40 år, oppnår ikke mer enn vel 50 prosent av inntekten sin (netto etter skatt, rundt 60 prosent), mens en tilsvarende offentlig ansatt får sine 66 prosent (netto 80 prosent). Forskjellen utgjør over 50.000 kroner per år, etter skatt.