I og med utvidelsen østover og den voksende kløften mellom europeisk ambivalens og nordamerikansk skråsikkerhet, er det på høy tid at norske borgere som er opptatt av solidaritet og demokrati tar seg tid til å tenke gjennom EU-spørsmålet én gang til. Det er ikke lenger siden 1994 enn at vi husker året meget godt. For anti-nasjonalistene blant oss var det et uforglemmelig og ikke så rent lite traumatisk annus horribilis her i røysa. Året var innrammet av to kraftpatriotiske begivenheter. Først var det Lillehammer-OL, en parodi på det store kollektive prosjektet som hadde vært etterlyst i noen år. For dem som alt har fortrengt det, kan jeg minne om at det siste norske vinter-OL var en internasjonal idrettsbegivenhet som kunne ha knyttet an til olympismens høye idealer om forbrødring over landegrensene, men som i stedet ignorerte sin historiske raison-d'être og endte som en orgie i kommersialisme og ekstrem norsk nasjonalisme.