* Resten av Europa må lure på om vi her i Storbritannia har gått i dvale. Mot slutten av måneden ligger det an til at statsministeren vår kunngjør beslutningen han tok for månedsvis siden; at Storbritannia vil følge USA inn i Irak. I så fall, et par uker senere, begynner krigen. Med mindre FNs våpeninspektører finner noe før 27. januar, blir dette en krig uten så mye som det tynneste påskudd: Et uprovosert angrep med sitt eneste formål å styrke rikdommen og makta til et amerikansk kleptokrati. Det vil slett ikke skape fred, men kunne tvert om være den første av en rekke imperialistiske kriger. Den alvorligste krisen siden den kalde krigens dager er bare et par uker unna, og de fleste av oss ser ut til å spørre hvorfor noen andre ikke gjør noe med det. Det er ikke ofte at folket på disse øyene har anledning til å forandre verdens gang. Bush vet at krigsstøtten i hans egen befolkning avhenger til dels av troverdighet ellers i verden: Meningsmålinger viser at mange av de som ville støtte et internasjonalt angrep, ville trekke tilbake denne støtten hvis de oppfattet det som om USA handlet på egen hånd. Et internasjonalt angrep betyr, i dette tilfellet, et angrep støttet av Storbritannia. Om Blair trakk seg ut, kunne Bush bli tvunget til å tenke på nytt. Blair trekker seg ut bare såfremt han fornemmer at de politiske kostnadene ved å stå last og brast med Bush er større enn kostnadene ved å bryte med ham. Bush sin krig avhenger med andre ord av vår likegyldighet. Som Gramsci bemerket: «Det som skjer, gjør det ikke så mye fordi noen få vil at det skal skje, som fordi de brede lag løper fra sitt ansvar og lar ting være.»Det er flere grunner til at de fleste briter ikke ser ut til å ville ta affære. Ny militærteknologi har fjernet behovet for almen verneplikt, så de ellers uengasjerte unge mennene som kunne ha utgjort kjernen i motstandsbevegelsen, blir sittende og fyre løs på innbilte fiender på Gameboyene sine. Økonomien vokser fortsatt, så den underliggende misnøyen med regjeringen er dempet; samtidig føler vi at arbeidsplassene og utsiktene våre er usikre, så vi vil nødig skape vansker for oss selv. Det ser også ut til at mange som kunne ha protestert mot denne krigen, simpelthen ikke kan tro den er på gang. Paradoksalt nok, om vi hadde stått overfor en virkelig fiende, ville debatten virket mer påtrengende. Men om Blair hadde fortalt oss at vi måtte gå til krig for å hindre Saruman av Jarnagard fra å sende orkene sine mot de gode menneskene i Rohan, ville det knapt virket mindre troverdig enn trusselen om at Saddam av Irak skulle slippe bomber over USA.Disse faktorene kan forklare tafattheten. De unnskylder den ikke. Det stemmer at sjansene til å stoppe denne krigen er små: Både Bush og Blair virker oppsatt på å ture fram, med eller uten bevis eller grunn. Men å forestille seg at protest er nytteløst med mindre det fører til umiddelbar stans, er å misforstå protestens formål og makt. Selv om vi ikke kan stanse angrepet på Irak, må vi sørge for at den politiske prisen blir så høy at noe slikt aldri skjer igjen. Og dette betyr at de vanlige demonstrasjonene ikke lenger rekker.