I sosiale sammenhenger hender det fra tid til annen at folk spør meg hva jeg driver med. Svaret er som sant er: økonomi, og ja; det innebærer en del matematikk. Reaksjonene til dette svaret er gjerne: Hva? Jeg haaaater matte. Eller: Jeg brant mine mattebøker etter gymnaset. I tillegg til: Jeg skjønner ingenting av tall. Min venninne litteraturviteren får neppe de samme svarene: Jeg hater å lese, jeg har ingen bøker. Eller: Jeg skjønner ingenting av bokstaver. Å ta offentlig avstand fra matte innebærer sjelden et image som uintelligent eller dum. Tvert i mot gir det deg gjerne en identitet som kulturell, litterær, opptatt av de nære og viktige ting, og gjerne tilhørighet på venstresiden. Matematikk og bruken av det i økonomifaget oppfattes ofte som den herskende klasses språk, et språk som vi bør holde oss for gode til å bruke. Så lavt synker vi ikke! Vi på venstresiden snakker om mennesker, ikke om tall. I realiteten er matematikk kun et verktøy, som brukes blant annet i økonomifaget. Verktøy kan som kjent brukes på ulike måter, både i gode og ikke fullt så gode hensikter. Matematiske modeller og formler brukes for å forenkle samfunnet slik at det er mulig å studere økonomiske sammenhenger. Dessverre har de siste 20 årene vært mer preget av forsøk på å forenkle samfunnet slik at de passer inn i de nyklassiske modellene. IMF og Verdensbankens økonomer prediker liberalisering, og peker på inflasjon og budsjettbalanse, mens arbeidsledighet ikke er vesentlig, ettersom de nyliberale økonomene ikke inkluderer såkalt ufrivillig arbeidsledighet i sine matematiske modeller. Høy arbeidsledighet er i deres modeller en indikator på at folk er skikkelig gira på ferie. WTO sine handelsbyråkrater forteller entusiastisk om fordelene ved komparative fortrinn, mens de manipulerer og overser utviklingslandenes innsigelser og protester. I tilbuds- og etterspørselsmodellene i den såkalte «Washington-konsensusen» (nyklassisk og liberalistisk økonomi), er offentlig sektor og miljøhensyn eksternaliteter (økonomisk samlebetegnelse for alt som stikker kjepper i hjulene på markedet), som bør bygges ned og utgjøre en så liten del av økonomien som overhodet mulig.