Julaftan
Det var julaftan. Ribba stod i omnen. Lysa var tende. Dressen alt litt krøllete. Tida før seremonien lukkeleg-familie-fortærer-svært-vellukka-middagsmåltid-i-hysterisk-tradisjonelle-former er alltid langdryg. Denne gongen var det ekstra ille. Mor hadde funne seg ny kjærast, og som om ikkje dette var nok stod feiring med den nye utkåra, born inkludert, på programmet. Også julaftan då! Kunne vi ikkje heller ha bonding 1. juledag? Eller neste år? Eller kanskje aldri?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn