Fra min egen overvåkingsmappe har jeg høstet en lærdom som jeg mener er viktig i dagens politiske klima. Den lærdommen er at det norske rettsapparatet sviktet fullstendig når det gjaldt å sikre de overvåkedes rettigheter i forhold til overvåkerne. Dommerne ble søvngjengeraktige stempelautomater. Dommerne avsa kjennelser om overvåking uten å framføre en eneste motforestilling eller stille kritiske spørsmål. Dommerstanden har mye å skamme seg over og mye å svare for. Jeg skulle ønske at en av de dommerne som avsa summariske kjennelser for Overvåkingstjenesten i løpet av 1970-tallet var villig til å stå fram og fortelle om hvordan det kunne ha seg at de som skulle passe på loven var med på å bryte den. Om hvordan en overkåt etterretningstjeneste kunne voldta et sløvt rettsapparat, og plante inn sine egne fordommer og fobier i dommerstanden.