Like før jul intervjuet avisa Ny Tid sekretærene i de tre partiene SV, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Temaet var en gjenganger fra i alle fall det siste tiårs debatt, nemlig partienes krise, eller med avisas egne ord: «medlemskrakket og tillitskrisen». Jeg misunner ikke de partisekretærene som sliter med passivitet og medlemsnedgang og jeg tror gjerne partiene kan gjøre justeringer når det gjelder organisasjonsstruktur. Men – etter minst ti år med spådommer om partienes snarlige død og minst et halvt tiår med et «visjonært organisasjonsprosjekt» i Sosialistisk Venstreparti – tror jeg ikke resultatet av denne prosessen vil bli særlig dramatisk. Og det er ikke noe galt med det. For jeg tror ikke «partienes krise» er en organisatorisk krise som kan løses med intern omorganisering. Den er i hovedsak en krise når det gjelder partiene som kanaler for folkelig påvirkning på staten og de politiske elitene. Partienes krise er en politisk og ideologisk krise. Partiene er ikke bare organer for demokrati nedenfra, men også organer som effektivt utøver makt og styrer oponionen ovenfra. Denne «leninistiske» sida ved partienes funksjon, er det naturligvis ikke særlig populært å snakke om, men ikke desto mindre en realitet. I dag er det minst like riktig å si at partiene er redskaper for statsmakta og de kapitalistiske elitene for å skape legitimitet om den politikk de har bestemt skal føres, som å si at partiene er folkets redskaper for å styre statsmakta og elitene. Vi kan vel ikke akkurat si at det har vært store folkebevegelser som i de seinere åra har drevet fram privatisering av Statoil, liberalisering av kraftmarkedet, Norge i krig out of area osv. Det har vært en politikk drevet fram av høyreorienterte eliter i stat og næringsliv og partienes funksjon har vært å «selge» denne politikken, først til partimedlemmene og deretter til velgerne. Arbeiderpartiet har særlig hatt denne funksjonen. Dette har vanlige mennesker forlengst forstått. Om de i det hele tatt stemmer ved valg, er de definitivt ikke særlig interessert i å delta aktivt som partimedlemmer.