Det er en rar ting som skjer når det kommer en ny bok av Dag Solstad. Det er som om det siver ut en tynn gass som legger seg over Litteratur-Norge. En tynn gass med bedøvende effekt som inntas samtidig med at boken leses landet rundt. I denne bedøvede tilstanden blir mennesker som vanligvis er i stand til å ha både dømmekraft og egne meninger måpende og helt fårete i blikket. Den tynne bedøvende gassen som brer seg utover landet er Solstads syntaks, for at han er god til å skrive er ikke mulig å underkjenne. På denne måten blir Solstads lesere, som til vanlig er ærgjerrige og kritiske mennesker til en kaklende flokk som sikler av begeistring. Hvor har det blitt av skammen, spør Solstad, skammen er en forutsetning for sivilisasjon, sier han. Herregud, for en klok tanke stønner leserne, mens sikkelet renner i strie strømmer.