Forfatter og rådgiver Aage Borchgrevink har tatt for seg Arild Linnebergs Tretten triste essays om krig og litteratur i en artikkel med tittelen «Avskjed med virkeligheten», der han gir Nato-kritiske litterater diagnosen «virkelighetsvegring». Som virkelighetens talsmann legger han seg på ei mer ubeskjeden linje enn Linneberg, som ber om unnskyldning for eventuelle uklarheter i forordet til boka. Men virkeligheten er et vrient begrep, som har lett for å hevne seg på den som påberoper seg den. Jeg vil se nærmere på tre av Borchgrevinks mange spissformuleringer, og det faktagrunnlaget de viser til.Usikkert faktagrunnlag1)«Men fakta har ingen sjanse. Når Linneberg svinger med tryllestaven, forsvinner de.»Racak-hendelsen er ikke noe velvalgt eksempel. Linneberg uttrykker seg mer forsiktig enn Borchgrevink, åpner for videre drøfting, bruker uttrykk som: «tilsier at», «vi vil neppe få vite sannheten». Borchgrevink slår kategorisk fast, med malende adjektiv: «den skjebnesvangre massakren i Racak». Men påstanden om at den er «dokumentert i en omfattende rapport av Human Rights Watch» og «sannsynliggjort» av rapporten til EUs finske rettsmedisinerteam, er ikke noe eksempel på at Borchgrevink holder seg mer til fakta enn Linneberg. På flere punkter stemmer ikke Human Rights Watch' rapport datert 29. januar 1999 med den finske rapporten slik den presenteres av tre medlemmer av teamet i Forensic Science International i februar 2001. Den stemmer heller ikke, såvidt jeg forstår, uten at jeg har direkte kilder for dette, med alle øyenvitneskildringer. Når Borchgrevink er «skråsikker» (for å bruke hans eget ord) på såpass usikkert faktagrunnlag når det gjelder et hovedpunkt som Racak (som Linneberg peker på, var hendelsen det utløsende påskuddet for Natos krig), er det vanskelig å ta hans kritikk av Linneberg helt alvorlig, sjøl om han ser ut til å ha rett i noen tilfeller når det gjelder tall (Operasjon Storm, flyktninger fra Kroatia og Bosnia).