Debatten i kjølvannet av Matias Faldbakkens bok Macht und Rebel har mye dreid seg om hvordan boka skal tolkes. Intervjuobjektene i debattserien leser nemlig Faldbakkens bok på forskjellig vis – ikke så rart, ettersom kunstprodukter gjerne er komplekse. Merkevarebygger Karl Fredrik Tangen leser boka som en relevant kritikk av venstresida generelt og nyaktivister som Adbusters spesielt. Åse Brandvold i Adbusters hevder boka særlig kritiserer tida vi lever i, der politisk radikalisme er vanskelig fordi det mentale miljøet rundt oss er forurenset – av blant annet reklamebransjen. Erling Fossen, skribent og urbanist, leser boka som samfunnssatire og hyllest til storbyens jungellov. Mens RV-leder Aslak Sira Myhre først og fremst ser boka som et feilslått og pubertalt forsøk på kritikk av venstresida. Tendensen er tydelig: Debattantene leser boka til fordel for eget ståsted. Ingen føler seg spesielt truffet av Faldbakkens kritikk. Kanskje er dette en forsvarsstrategi fra debattantenes side, kanskje er det et resultat av at Faldbakkens bok kan snus og vendes, leses «subversivt» slik det til enhver tid måtte passe leseren. Hvis sistnevnte er tilfelle, rammes Faldbakkens prosjekt av sin egen kritikk. For det debattantene så langt er enige om, er at boka problematiserer muligheten for opprør, muligheten for å innta klare standpunkt som skiller seg fra motkulturens oppfatninger. Hvis Faldbakkens bok selv kan tas til inntekt for alle leire, hva har han da å melde? Flere har påpekt at Faldbakken gjør seg uangripelig. Dette er en feig strategi, mener Aslak Sira Myhre (Klassekampen 26. november).Uansett hva man måtte mene om boka, så er den ganske sikkert et bevisst gjennomført prosjekt iscenesatt av Faldbakken – også kjent som billed- og performancekunstner. Mange har hevdet at det er i dette landskapet Macht und Rebel må leses, ikke som en roman slik vi tradisjonelt kjenner den, og heller ikke som politisk kritikk. Kanskje er boka å regne som en type performance der alle tegn også representerer tegnets motsats. Dermed blir leserens oppgave en slags meningsløs jakt etter mening. Hvis så er tilfelle kan det hende at iscenesetteren Faldbakken sitter et sted i sitt medieskjul og gnir seg i hendene over desperate tolkningsforsøk. Men meningsløst? Jeg er ikke så sikker på det. Faldbakken beskriver en slags apokalyptisk tilstand av total nihilisme, der venstreaktivistene ender med å demonstrere mot seg selv. Dikotomien «Macht und Rebel» går opp i enheten «Nacht und Nebel», selvfølgelig med hentydning til Holocaust. Det er et science fiction-preg over det hele. Boka blir en framtidsvisjon over det verst tenkelige, nemlig kulturrelativismen. Under slike forhold er det vanskelig å være radikal, ja det er vanskelig å være overhodet. Vi er heldigvis langt unna et slikt ekstremt skrekkscenario. Likevel har Faldbakkens bok relevans fordi den har visse berøringspunkter til vår samtid. Der boka treffer best kritiserer den venstresidas symbolkamper og de venstreradikale subkulturer som ikke ønsker å være noe annet enn i opposisjon. Radikale hisser seg opp over lite konstruktiv kritikk: Faldbakken presenterer ingen løsninger. Men, som Kaja Polmar påpeker i dagens Macht und Rebel intervju: Vi må ikke glemme at også venstresida har en utfordring i å presentere politiske løsninger. Debatten i kjølvannet av Macht und Rebel er den som Karl Fredrik Tangen påstår at er venstresida så fremmed, nemlig debatten om oss selv. Klassekampen inviterer til åpent ordskifte på utestedet Mono ved Youngstorget i Oslo, torsdag 28. november kl 18.30.