Mange trodde at enheten mellom de avanserte kapitalistiske land ville brytes ned etter Sovjetunionens fall – særlig i forbindelse med at Tyskland ble samlet. Men Tyskland har hele tida slitt tungt med å finansiere sin samling og har vært tilbakeholden i militær oppbygging. Tilsynelatende framstår verden i dag som mer enhetlig enn noensinne under USAs hegemoni. USAs militærutgifter er i dag nesten like store som hele resten av verdens. Ikke minst har sikringen av hegemoniet skjedd gjennom krig: Irak 1991, Kosovo 1999 og Afghanistan 2001. Ved å føre virkelig krig er ikke bare fiender tilintetgjort. Også allierte og tilskuer-stater har blitt samlet rundt USA. Alt synes å gå på skinner for den gjenværende supermakta. Men dette er ikke riktig, av en rekke grunner. Noen av dem er følgende: For det første er den såkalte unilateralismen, at USA går sine egne veier, ikke noe nytt. Vietnamkrigen og intervensjonene under den kalde krigen vitner om det. Det nye er tvert imot at USA fra og med Golfkrigen i 1991 i noen grad ble avhengig av FNs og verdenssamfunnets legitimitet. Det er denne innordning under FN og folkeretten USA nå – i en fase der preventiv krig mot «truende» stater er blitt offisiell doktrine – prøver å bryte seg helt ut av. I det lange løp kan imidlertid ikke USA gjennomføre militæroperasjoner omkring i verden uten støtte fra viktige allierte, slik de gjorde under den kalde krigen. En viktig grunn er at statenes i den tredje verden i økende grad har hevdet sin sjølstendighet og militære styrke. Dersom USA velger å være «den ensomme supermakt» vil landet kunne blø sakte i hjel slik Romerriket gjorde – i kamp mot en rekke små, barbariske fiender i periferien av verden. Dette er vel også det strategiske perspektivet til Bin Laden & co.