Som kjent ble nynorsk og bokmål offisielt likestilt i 1885. Gjennom det meste av 1900-tallet var språkpolitikken preget av tilnærming mellom de to språknormene. Men i Stortingsmelding nr. 13 (fra regjeringa Bondevik I) 1997-98 heter det bl.a.: "Den tilnærmingslinja mellom bokmål og nynorsk som tidlegare stod sentralt i offisiell norsk språkpolitikk, framstår i dag i praksis som mindre aktuell." Dette synet er forsterket i St.meld. nr. 9, 2001-02 (fra Regjeringa Bondevik II), der det heter: "Tanken på ei slik samansmelting er ikkje lenger aktuell politikk og ikkje vidare tilnærming heller.[...] Det er eit språkpolitisk mål å hindra ei slik utvikling, slik at nynorsk kan styrkja posisjonen sin både som eit levande bruksspråk og som eit likeverdig offisielt skriftmål ved sida av bokmålet." I Odelstingsproposisjon nr. 95 (2001-02) er det foreslått at "tilnærmingsparagrafen" i lov om Norsk språkråd skal falle bort. Det arbeidet som blir gjort for å styrke nynorsk som skriftspråk, er viktig. Men vi vil likevel rette søkelyset mot bokmålets situasjon i dag da vi frykter at det offisielle bokmålet er kommet i et slags "dødvann" mellom nynorsk på den ene siden og en mer konservativ, ikke-offisiell riksmålsnorm på den andre siden. Får bokmålet seile sin egen sjø fordi det er et majoritetsspråk som en går ut fra klarer seg selv?