Den første fortellingen handler om statsminister Kjell Magne Bondevik som velsigner våre bombeflygere før «take off» til Afghanistan. Fly med dødbringende bombelast som angivelig skal brukes i kampen mot terrorister. Men vi vet at bomber ikke skjelner mellom militære og sivile, fiender og venner. Hvor mange sivile som er drept i Afghanistan vet vi ikke. Det holdes hemmelig av president Bush. Men at tallet er høyt, er sannsynlig. Så folder statsministeren Bondevik hendene, vår forsvarsminister Kristin Krohn Devold smiler, idet hun på vegne av seg selv og nasjonen (?) tar farvel med våre tapre jagerflygere som skal til Afghanistan for å krige. Den andre fortellingen skjer et år tilbake. Stedet er Christmas Island i Australia. «Tampas» har tatt opp 450 afghanske flyktninger. Mennesker på vei til en ny framtid. En hel verden følger med australske myndigheters skammelige behandling av mennesker i nød som de aller helst ikke så reddet. En sjøens ridder Arne Rinnan som aldri tvilte på hva som var hans lodd. Skibbrudne som holdt på å drukne. Selvsagt skulle de reddes. Og han gjorde det sammen med sitt mannskap. Og han ville gjort det igjen.