En 19-åring som løste av skudd og drepte 16 mennesker på en skole i Thüringen i Tyskland før han tok sitt eget liv har ikke bare utløst sorg og fortvilelse, men også en stor debatt om medievold. 19-åringen skal ha vært hekta på skrekkfilmer og voldelige dataspill. Den tyske konservative kanslerkandidaten Edmund Stoiber ber om at det innføres forbud mot voldsvideoer og voldelige tv-spill. Stoiber støtter seg dermed på en eldgammel forståelse av medias kraft, som ikke har rot i virkeligheten. Kravet om forbud av medievold etter hendelser som den i Tyskland er tilbakevendende, og kan forstås i lys av medievoldsteorier som «Bullet Theory»-modellen, eller injeksjonssprøyte-modellen. Enkelt forklart går teorien ut på at en ser en film, og deretter utfører den samme handlingen en har sett – som om budskapet skulle blitt planta inn i seeren. Injeksjossprøytemodellens opphavsmann er Harold Lasswell, og den fikk sitt fotfeste på 1920- og -30-tallet. Utgangspunktet for teorien var propagandafilmer under første verdenskrig. Fortsatt er den nok reklamefolkets store, våte drøm: folk gjør hva de ser. Denne teorien vurderer media som svært mektig, og mottakerne som svært passive, de er så å si ute av stand til å selv tenke gjennom budskapet de får servert. Hvis injeksjonssprøytemodellen ga den rette forståelsen av virkeligheten ville vi hatt mange flere grusomme drap. Daglig ville folk blitt skutt ned i «Storgata» i en hver norsk småby. Partering ville vært like vanlig som brunost på brødskiva. Hadde denne teorien hatt rot i virkeligheten ville vi heller ikke hatt vold før tv ble oppfunnet. Media blir i denne sammenhengen en lettvinn syndebukk for blant andre den konservative kanslerkandidaten. Det er mye lettere å kreve et forbud av medievold enn å gjøre noe med de virkelige grunnene til at folk går berserk. Mye forskning er gjort på medievold og medias makt. Det problematiske med slik forskning er at man i noen tilfeller isolerer forståelsen av media fra resten av samfunnet, slik salig Lasswell må ha gjort. Det er svært vanskelig å forstå hvordan mennesker reagerer på media uten samtidig å se på hvilke sosial bakgrunn dette mennesket har. Der en inkluderer slike forhold i forskning og teoribygging rundt medievold ser en raskt at det er mennesker med problemer fra før som reagerer mest i tråd med injeksjonssprøytemodellen. De er nærliggende å tro at de som har opplevd vold i det virkelige livet også relaterer seg mer til den volden de ser på tv. Har en vært vitne til at far slår mor blir den volden en ser på tv mer en del av ens egen virkelighet, og også lettere å ty til. Etter voldsepisoder som den i Thüringen bør en reise andre spørsmål enn hvor mye makt media har. En kan blant annet spørre seg hvorfor en 19-åring i det hele tatt har tilgang på våpen. Og hva slags samfunn har oppfostret denne gutten? Er dette samfunnet et samfunn som tar godt vare på sine medborgere? Før den tragiske skyteepisoden hadde gutten blitt utvist fra skolen. Hvorfor blir noen tapere i skolen, og føler et så stort behov for hevn? Vi kan ikke legge skylda på media for alle slike forhold. Spørsmålet vi også bør reise er hva annet gjøres for at ungdommene skal få interessante ting å fylle hverdagen sin med enn å fordrive den med å se på tv. Stiller en slike spørsmål risikerer en å få svar som krever at en gjør adskillig mye mer med samfunnets strukturer enn å forby vold på tv. Selv om medias makt nok ikke er så sterk som en kan tro ut fra debattinnlegg om medievold, er det likevel en stor grunn til å oppfordre kringkasterne til å være varsomme med hva de sender ut i de tusen hjem. Det er også all grunn til å være kritiske til hva vi ønsker å se, og hva vi mener vi ikke har behov for.