På mandag kan det som av mange i Vesten ble sett på som et av de mest lovende frigjøringseksemplene i Afrika være over. Hvis Robert Mugabe og hans Zanu-PF mister makten, kan en 22 års epoke være over. Takket være at den tidligere frigjøringshelten aldri maktet virkelig å frigjøre hverken land eller folk. Men valgresultatet behøver ikke å være retningsgivende for hva som skjer etterpå. Signalene har vært mer enn tydelige både fra Mugabes regjering og hans militære styrker: intet annet resultat enn seier for den sittende presidenten vil bli aksepert. Men hvis Zanu-PF tviholder på makten til tross for et valgnederlag, er oddsen høy for at opposisjonen vil eksplodere. Skulle opptellingsresultatet derimot vise seg å gi seieren til Robert Mugabe, vil opposisjonspartiet Movement for Democratic Change, MDC og deres presidentkandidat Morgan Tsvangirai kunne framlegge vektig dokumentasjon på at myndighetene har stukket kjepper i hjulene for opposisjonen. Det beste MDC i så fall kan håpe på, er at myndighetenes rettslige tiltale mot minst syv av partiets framtredende politikere blir henlagt. Utenfor landets grenser har spørsmålet om valgobservatører vært viet stor oppmerksomhet. De tilstedeværende observatørenes dom over gjennomføringen av valget, deriblant 21 norske observatører, vil kunne bety mye i verdensoppinionens øyne. Men innad i Zimbabwe spørs det om noen av partene vil legge stor vekt på dette. Det er antatt at MDC står sterkest i byene. Dette betyr at et resultat MDC er misfornøyd med, vil kunne sette i gang opptøyer i de store byene, spesielt Harare og Bulawayo. Nå har myndighetene skjerpet sikkerhetslovene, og vil kunne bruke harde virkemidler for å slå ned protester. Det motsatte resultatet, hvis meningsmålingene skulle slå til og gi Tsvangirai seieren, kan resultatet på landsbygda bli harde konfrontasjoner mellom de to partene. Voldelige konfrontasjoner som resultat av valget kan være alvorlig nok, men valget vil så avgjort også være viktig for landets økonomiske framtid. 22 års vanstyre har ført landet til randen av konkurs, og den humanitære situasjonen akselererer i gal retning. Skulle Morgan Tsvangirai kunne innta presidentembetet etter valget, vil dette bety at han må gå i gang med en langvarig gjenoppbygging av internasjonal tillit og økonomiske relasjoner. Redningen kan bli at nettopp et presidentskifte vil kunne gjøre kreditorene innstilt på fornyet tillit. Så spørs det om Tsvangirai har det politiske motet det kreves til å gjennomføre den jordreformen de svarte nå har ventet på siden 1980. I motsatt fall, hvis Robert Mugabe skulle bli sittende, kan man frykte en ytterligere økonomisk isolering med en forverret økonomi som resultat. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg hvordan Robert Mugabe skulle få landet på fote igjen. Et slikt utfall vil legge et stort ansvar på landets gode naboer i det sørlige Afrika. Så langt har kritikken av Robert Mugabe sittet veldig langt inne hos de fleste av nabostatenes ledere. Kanhende har president Thabo M'beki i Sør-Afrika det største ansvaret liggende på sine skuldre. Utfallet av valget vil være viktig for M'beki også økonomisk, da Zimbabwes dårlige økonomi er i ferd med å få en vesentlig innflytelse på nabolandene. Og allerede i dag mottar Sør-Afrika en god porsjon flyktninger fra Zimbabwe; skulle valget ende i borgerkrigslignende tilstander, er det fare for at dette vil øke kraftig. Den tragiske situasjonen i landet er nok en anledning for Mugabes sponsorer, deriblant Norge, til å gå i seg selv for å finne ut hvor det hele gikk galt.