I tallet ligger det en avstand. Ofrenes navn opphever denne avstanden, skriver Karl Ove Knausgård.

I dag, når jeg skriver dette, er det den 23. juli 2011. Jeg sitter alene i leiligheten vår i Malmö for å skrive manuset til dette sommerprogrammet. Ute regner det, himmelen er tung og grå, gatene nesten tomme. Jeg har sett på tv i hele dag. Jeg ser aldri på tv lenger, men i går hendte det noe forferdelig i verden, og det var ikke i Irak eller Tunisia eller Afghanistan det hendte, det var ikke i Bagdad eller Tripoli eller Mogadishu det hendte, det hendte hjemme. Jeg har grått flere ganger i dag. Det tror jeg alle nordmenn har gjort. For det hendte hjemme. Det hendte hos oss. Det har jeg tenkt på i hele dag. Hvor sterk den følelsen av hjemme har vist seg å være. Hvor stor del av min identitet som egentlig er knyttet til det. Og hvor viktig det er. Akkurat nå er det ingenting som er viktigere. Den følelsen kommer til å forsvinne, etter hvert kommer dette til å blekne, bli en hendelse blant mange hendelser, noe i historien, som vi forstår på en bestemt måte. Men akkurat nå forstår vi det ikke, vi er midt i det, og det er umulig for meg å snakke om det jeg hadde tenkt å snakke om i dag, jeg er nødt til å snakke om dette. Jeg er nødt til å snakke om Norge og om det som hendte der. Jeg er nødt til å snakke om hva hjemme er. Jeg er nødt til å snakke om vi og om de, om jeg og om oss. Og jeg er nødt til å snakke om nasjonalisme og om det nasjonale. I går var jeg i Danmark, på en folkehøyskole utenfor Århus, hvor jeg holdt et foredrag. Jeg satt fem timer på tog for å komme dit. Først fra Ystad til Malmö, så fra Malmö til København, og så fra København til Testrup, hvor folkehøyskolen lå. Jeg har alltid likt å ta tog, det å gli gjennom et landskap, og det å liksom komme dypere og dypere inn i et land. Følelsen av å befinne seg i det indre av noe. Her var ikke bygningene bygd for å bli sett, men for å bli brukt. Jeg så låver, traktorer, gamle rustne biler på tunene. Jeg så folk kledd i fritidsjakker eller arbeidsklær. Jeg så små landsbyer med tomme gater, en og annen nærbutikk, bank eller postkontor. Det samme ser man på landet i Norge eller i Sverige, Tyskland eller Tsjekkia. Men det var likevel noe særegent dansk over det som gled forbi utenfor togvinduene. De hvite og røde veiskiltene. Teglstenshusene, og innimellom, de gamle, hvitkalkede husene med stråtak og bindingsverk. Da jeg var liten, var Danmark selve utlandet. Jeg vokste opp på en øy helt sør i Norge, og Danmark befant seg bare noen timer unna med ferje. Å gå av ferjen i Hirtshals var magisk, for plutselig var verden annerledes. Landskapet, med sine lange, hvite strender og klitter av sand og strå, de helt flate og uendelig utstrakte åkrene, skogene med løvtrær, var annerledes, men også husene, veiene, landsbyene, og smakene. Melken smakte annerledes i Danmark, brødet smakte annerledes, pølsene smakte annerledes. Noe av den følelsen kom tilbake til meg da jeg satt og så på landskapet utenfor i går formiddag. Den nesten sanselige eksplosjonen det å være i et annet land kunne gi et barn. Og den like sterke følelsen av å komme hjem igjen, til det vante og trygge, etter en eller to uker i utlandet: for selv om det var akkurat som før, akkurat som jeg husket det, når vi kom kjørende over broen og bare hadde de siste hundre meterne opp til huset vårt igjen, var det likevel annerledes. Det fantes en avstand i det hjemlige da, som om det var kjent og nytt på samme tid. Huset luktet som før, men det var en lukt jeg vanligvis ikke oppfattet. Rommet mitt hadde en anelse av noe fremmed ved seg, for jeg så plutselig det jeg vanligvis ikke så. Den orange sengen. Den blanke, kuleformede lampen på skrivebordet, det grønnlige, likesom spraglete mønsteret på linoleumet som dekket gulvet. Skoleranselen som stod støttet inntil benet på skrivebordet. Plakaten av Wings som hang på veggen. Dette fremmede hvilte også ved bakken utenfor, som jeg like etter løp opp. Alle husene som lå på rekke og rad, bilene som stod parkerte foran dem, skinnende i det fete lyset fra den synkende solen der den hang like over tretoppene i vest og brant. Etter noen timer var det borte. Da var alt som før. Det var der, det omga meg på alle kanter, det var min verden og mitt liv, men det var usynlig. Og det er hjemme. Hjemme er det som vi står så nær at vi ikke ser. Jeg kom til folkehøyskolen en halvtime før forelesningen begynte. Den lå langt ute på landet, inne i en liten landsby. Unge mennesker gikk til og fra de lave bygningene, noen stod under takene og røykte. Jeg ble vist inn på et slags lærerværelse. En ung mann stakk hodet inn og lurte på om jeg hadde et spesielt ønske når det gjaldt sang? Jeg må ha sett spørrende ut, for han la til at de alltid sang en sang før timene deres begynte, det var en folkehøyskoletradisjon. Jeg sa at han fikk bestemme. En annen mann kom inn, det var Christian, han var ansvarlig for kurset, og han fortalte litt om opplegget. Jeg fikk en kopp kaffe, fylte ut et skjema med min adresse og banknummer, tok en røyk på plassen utenfor, før jeg gikk inn i salen og begynte foredraget. Jeg snakket om det å framstille virkeligheten i litteraturen. Om det uoverstigelige gapet mellom virkeligheten slik den er, i seg selv, med sine trær og sine kontorstoler, sine globuser og delfiner, og litteraturens beskrivelse av den. At virkeligheten er nøytral, og at litteraturen lader den, uansett hva den skriver, og at spørsmålet er, dersom man er ute etter noe sant, hvordan man skal framstille virkeligheten uten å tilføre den noe den ikke har. I pausen vinket en av de ansatte som satt på kontoret meg bort til seg. Hun pekte mot pc-skjermen på bordet, hvor en tv-sending pågikk. «Det har vært en bombe i Oslo», sa hun. «I regjeringsbygningene». «Hva?» sa jeg. «I Oslo?» Jeg så på bildene. Bygninger med utblåste vinduer, støv og vrakdeler i gatene, politibiler og ambulanser. Flere samlet seg rundt for å se. Utenfor regnet det fortsatt, og den tunge himmelen hadde blitt en anelse mørkere; kvelden nærmet seg. Jeg spurte om hun visste om det var noen døde, hun sa at det bare var meldt om en, men at det sikkert kom til å stige. Det har nettopp hendt, sa hun. Det må være Al Quaida, sa jeg. Hvorfor skulle Al Quaida bombe Norge, var det en som sa. Fordi vi har styrker i Afghanistan, sa jeg. Og kanskje fordi det er et lettere mål enn andre hovedsteder. Innenfor hadde salen begynt å fylles, så jeg reiste meg og gikk inn for å svare på spørsmålene deres. Da seansen var ferdig, gikk jeg inn på lærerværelset for å slappe av i noen minutter før taxien skulle komme. Christian kom med en øl. Vi så litt på sendingene fra bombingen i Oslo på en pc-skjerm og snakket litt fram og tilbake om hvem det kunne være. Jeg sa at det kom til å forandre det norske samfunnet på en grunnleggende måte. Jeg hadde ikke hjertet mitt med i det, det var bare noe jeg sa, det er sånt man sier. Vi gikk over til å diskutere forskjellene på norsk og dansk litteratur. Norsk litteratur er så alvorlig, mente han. Og svensk også. Det finnes ingen humor, som det gjør i den danske litteraturen. Nei, sa jeg, det har du kanskje rett i. Taxien kom, jeg sa ha det til dem, satte meg inn, spente meg fast og så kjørte vi ut fra landsbyen og bortover veien som gikk langs de mørkegule kornåkrene, hvor trærne stod som svarte kjemper under den mørknende, regntunge himmelen. Jeg har sett uendelig mange mord og drap i løpet av mitt liv. Jeg har sett uendelig mange istykkerbombede hus, blødende og gråtende mennesker. Jeg har sett massakrer. Jeg har sett sultkatastrofer, bilulykker, store togulykker og flyulykker. Jeg har sett terrorattentat. Jeg har sett det på film, som fiksjon, og jeg har sett det som bilder fra virkeligheten, på tv-skjermer, dataskjermer og i aviser. Det har vi alle. Det er en del av vår hverdag, og vi ser det så ofte at vi er fullkomment immune mot det. Det må vi være, all den lidelsen som ligger under hvert enkelt av de bildene, kan vi ikke ta inn over oss, det går ikke. Men vi vet at den er der, for dør en av våre nærmeste, er sorgen så stor og så altutslettende at det kan være vanskelig å leve videre. Den sorgen finnes i alle disse bildene. Men det er ikke vår sorg. Det er de andres. Og disse bildene blir fiksjon for oss. De er ikke forbundet med vår egen virkelighet. De første bildene fra attentatet i Oslo, hvor hele regjeringskvartalet hadde blitt sprengt i stykker, lignet alle andre bilder av istykkerbombede hus som har blitt vist på tv-skjermene de siste tiårene, og den fortroligheten over det fremmede, som alle disse bildene har skapt, overskygget fullstendig det kjente: Oslo, Regjeringskvartalet, VG-huset. Det var kanskje derfor alle de første kommentarene handlet om Al Quaida og muslimsk terror, altså det fremmede. Og det var kanskje derfor jeg satt bak i taxien og leste avisene i mobiltelefonen min mens vi kjørte gjennom den danske skumringen uten å være opprørt, uten å være sorgfull, men mer oppgitt: så hendte det hos oss også. Det var hjemlandet mitt som hadde blitt bombet, og ikke bare det, men selve landets politiske sentrum og kjerne. Likevel var det noe fjernt, noe nesten ikke-virkelig over det. Det ble forsterket av bildene, de var av bygninger, ikke mennesker, og av det symbolske over målet, den politiske makten, som er en abstraksjon. Virkeligheten er ikke et bilde av virkeligheten. Virkeligheten er det vi kan ta på. Det finnes ingen menneskehet, det finnes bare mennesker, og for oss alle er det våre nærmeste. Den man er gift med, de barna man har. Barnebarn, venner, kolleger. Dem vi sitter sammen med på toget, dem vi passerer på jernbanestasjonen, den unge mannen i jernbanekiosken. De vi kan se inn i øynene. Og hva er det vi ser da? Hva er det som vil strømme mot meg om jeg reiser meg og går ut, tar heisen ned syv etasjer, åpner ytterdøren og trer ut i mylderet av mennesker på Triangeltorget i Malmö? Overalt vil det gli øyne forbi, de vil lyse som små lykter i de ellers stive, grove ansiktene på de voksne, og de vil lyse som små lykter i de uferdige, myke og glatte barneansiktene, og hver gang jeg vil se inn i ett av dem, vil jeg få en fornemmelse av et særskilt nærvær. Det nærværet, det som er synlig i øynene, er det ikke følelser som avstedkommer, heller ikke tanker, men noe annet. Det er det som er dem. Ikke et menneske, men akkurat dette mennesket, slik det er akkurat her, akkurat nå, gående i en vrimmel på et torg i en svensk by da det trodde seg usett. Dette mennesket har et navn. Dette mennesket har en familie. Dette mennesket har en verden. Ja, dette mennesket er en verden. I toget på vei hjem koblet jeg pc-en på nettet for å lese mer om det som hadde hendt i Oslo. Bortsett fra en sovende mann i setet bak meg, var det helt tomt i kupéen. Jeg leste om den voldsomme eksplosjonen som hadde ødelagt hele regjeringsbygningen og som hadde kostet fem mennesker livet. Jeg leste de første spekulasjonene om hva dette egentlig var og hvem som kunne tenkes å stå bak. Overalt gikk kommentarene mot at det var Al Quaida, muslimsk terrorisme, og at dette var Norges ellevte september. Jeg skrudde av og leste et engelsk musikktidsskrift i en times tid. Da toget nærmet seg København, gikk jeg inn på nettet igjen. I en av de norske avisene stod det om en skyteepisode på Utøya, det hadde kommet tekstmeldinger derfra. Sammenlignet med alvoret over et attentat mot regjeringen virket det som en liten nyhet, jeg tenkte at det var merkelig at avisene prioriterte den nå. På hovedbanegården i København kjøpte jeg billett til Malmö og skiftet tog, fylt av en dump ubehagsfølelse, den man kan få når det er som om verden er ute av gjenge. I vinduene var bare det lysende interiøret i kupéen synlig. Jeg sjekket avisene på mobilen. Det var kanskje så mye som ti døde på Utøya. Og det fantes kanskje en forbindelse til attentatet i Oslo. Ungdommene som var på leir på Utøya, tilhørte Arbeiderpartiets ungdomsparti AUF. Var angrepet rettet mot Arbeiderpartiet, og ikke mot regjeringen? Hva betydde i så fall det? tenkte jeg der jeg satt, samtidig som en slags rastløs forferdelse fylte meg, en fornemmelse av mørke og et begjær etter å vite mer. Da toget kom til Triangeln, gikk jeg så fort jeg kunne bortover perrongen, opp trappene, gjennom gatene og bort til leiligheten. Det første jeg gjorde, var å ringe min mor, hun var der, i Norge, og jeg hadde et sterkt behov av å være der. Jeg visste ikke hvorfor, men det var følelsen. Hun satt og fulgte nyhetsinnslagene på tv. Vi snakket om det som hendte, forsøkte å forstå det, og begynte å diskutere hva slags følger et terroristangrep mot Norge ville få. Klimaet kom til å hardne. Innvandringsfiendtligheten kom til å vokse. Og hatet kom til å få en form, det behøvde bare å vise til det som hadde hendt, så var det rettferdiggjort. Mens vi snakket, leste jeg nyhetene på tekst-tv. Der stod det at det var en sammenheng mellom de to hendelsene, og at han som hadde drept ungdommer ute på øya, var etnisk norsk. Det var ordet som ble brukt. Etnisk norsk. Vi la på, og jeg så på nyhetene. Det var pressekonferanse. Statsministeren Jens Stoltenberg og justisministeren Knut Storberget stod der. De var dypt berørte. Det viste seg i ansiktene deres, og i kroppsspråket deres. Ingen visste hva som hadde hendt, og ingen visste hva som kunne komme til å hende. Bak dem hang det norske flagg. Dette var en nasjonal krise. Det var det nærværet av flaggene skulle si. Hadde dette vært et angrep utenfra, et terroristangrep fra en fremmed makt eller organisasjon, ville flaggenes budskap vært enkelt: vi, Norge, har blitt angrepet av de, fienden. Men når angrepet ikke kom utenfra, ikke kom fra det fremmede, men kom fra det egne, når det var utført av nordmenn, var ikke flaggenes budskap lenger enkelt og utvetydig. Dette var ikke Norges ellevte september. Dette var ikke enten er du med oss eller så er du mot oss. Fienden var ikke den fremmede. Fienden var oss selv. Da jeg vokste opp på 1970-tallet, var Norge og det norske en enkel størrelse. På Sannes barneskole, hvor jeg gikk, brukte vi hvert år ukene før syttende mai på å forberede oss til den store dagen. Vi lærte hvorfor vi feiret syttende mai, det var landets fødselsdag, siden grunnloven ble undertegnet den dagen i 1814, vi lærte at vi endelig ble et selvstendig land i 1905, og vi lærte at tyskerne hadde okkupert oss under den andre verdenskrig, så vi skulle forstå at det ikke var noe selvsagt å være et fritt land. Vi sang norske sanger, og læreren fortalte oss om de som hadde skrevet dem, nasjonalsymboler som Henrik Wergeland og Nordahl Grieg. Selve dagen marsjerte alle bak skolens gamle fane, som ble tatt fram hvert år til det bruk. Det var musikkorps, det var nasjonalsang, det var høytidelige taler om hva denne dagen representerte og betydde for oss alle. Alle barna hadde fått nye klær, vi kalte det syttendemaiklær, og alle barna hadde hvert sitt flagg. De voksne som stod og så på, hadde sine fineste klær på seg, de fleste med sløyfer i de norske fargene i jakkeslagene. Etter toget dro alle ut til Hove, som ligger på utsiden av øya, og der var det alle mulige slags leker og arrangementer, og det ble solgt pølser og brus og is, og vi kunne som den eneste dagen i året spise og drikke så mye vi ville. Vi diskuterte hvilken dag som var den beste, julaften eller syttende mai. 17. mai var en dag for alle, det var ingen jeg visste om som ikke feiret 17. mai, og det ble regnet som en helt apolitisk dag, i motsetning til 1. mai, som var arbeidernes dag, og som medlemmer av borgerskapet kunne motvirke i det stille ved for eksempel å arbeide i hagen den dagen. På syttende mai var det ingen som arbeidet i hagen. Det norske flagget vaiet fra alle flaggstenger over hele landet. Landet var badet i rødt, hvitt og blått. Når jeg tenker tilbake på det nå, er det som noe fra en helt annen verden. Det norske var helt uutfordret. Lesebøkene dreide seg nesten utelukkende om norske forhold. Det var noe 1950-tallsaktig over alt sammen. Og det er ikke så merkelig, 1950-tallet lå ikke lenger unna 1970-tallet enn 1980-tallet ligger unna oss. Mange av lærebøkene våre var fra 1950-tallet, og når vi var ute på Hove på syttende mai, var ett av de stedene jeg husker vi lekte, i de tyske bunkersene fra krigen som lå i skogen der. I 1975, da jeg gikk i første klasse, var det bare tretti år siden krigen hadde sluttet. Da jeg gikk på gymnaset, begynte jeg å ane at historien ikke var så enkel. Begreper som klassekamp, borgerskap og nasjonalisme begynte å få betydning. Jeg kalte meg selv anarkist, og jeg skrev ved en anledning et rasende leserbrev mot et medlem av Fremskrittspartiets ungdom, han var kristen og mot innvandring, jeg var anti-kristen og for innvandring. Jeg ironiserte over nasjonalsymbolene og raljerte over brunosten og bindersen. Jeg sendte det aldri, men jeg har det ennå, og når jeg leser det, er det noe uskyldig over også den gymnasiale opposisjonen. Han stod for det gammeldagse, han levde i 1950-tallet, jeg stod for det moderne, jeg levde i 1980-tallet. Jeg hørte på engelske indie-band, støttet sandinistene i Nicaragua, mente at Ronald Reagan var en idiot. Men når en nordmann vant på ski, og nasjonalsangen ble spilt, ble øynene mine like blanke som alle andres. På universitetet lærte vi at det norske var en konstruksjon som stammet fra romantikken, bygd opp av en liten elite i det forrige hundreåret, hvor det som før hadde vært betydningsløs bondekunst plutselig ble løftet inn i sentrum av kulturen og opphøyd. Rosemaling, stev, eventyr, hardingfele, stavkirke, fjord og fjell. Osebergskipet som ble gravd opp på den tiden, kunne stå som et symbol for det: opp fra møddingen, omgitt av grove, slitte århundreskifteansikter steg et fragmentert vrak av et vikingskip fram. Vi hadde en fortid, bare vi restaurerte den: vi var en nasjon. Denne fortiden, som hadde fått en slags forlenget levetid på grunn av den andre verdenskrigen, hadde ingenting med vårt studentliv å gjøre. Man sa at en innbygger i Oslo hadde mer til felles med en innbygger i New Delhi eller New York enn han eller hun hadde med en innbygger på den norske landsbygden. Bortsett fra på syttende mai. For selv om Norge var en konstruksjon, og det norske noe litt pinlig og sjåvinistisk, pyntet også alle studentene seg til syttende mai. De som hadde bunad, gikk kledd i den, de andre gikk kledd i dress eller kjoler. I dette fantes det ingen ironi. Denne dagen, grunnlovsdagen, ble fortsatt holdt i hevd, var fortsatt en helligdag, selv av en generasjon som ironiserte over alt og som ikke tok noe virkelig alvorlig. Man skulle kanskje tro at det var et slags tomt rituale, noe som ble gjort fordi det alltid hadde blitt gjort, en fest som var nasjonal bare i navnet, som julen nå bare er kristen i navnet, men bare for noen uker siden, i begynnelsen av juni, samlet flere millioner nordmenn seg rundt en tv-sending fra hurtigruten, som ikke bestod av annet enn levende bilder fra båtturen, alle døgnene det tok fra Bergen til Kirkenes, det bredde seg som en farsott, og bekjennelse etter bekjennelse om kjærligheten til landet dukket opp i de sosiale mediene. Man så båten legge til kai i en liten by i Lofoten, et korps spilte, flaggene vaiet, bryggen var full av folk, og kom man derfra, denne lille byen, var det med blanke øyne man så på. At en slik stemning kunne komme til uttrykk i 2011, er bemerkelsesverdig, og det var både noe rørende og noe nesten provoserende ved det, for mer enn noe annet sa det noe om dette landets nesten fullkomne uskyld. Da jeg våknet på lørdagen, var det første jeg gjorde, å skru på pc-en og gå inn på nettet for å lese norske aviser. Det stod at over åtti mennesker var drept på Utøya. At en og samme mann først hadde utført bombeangrepet i Oslo, så dratt ut til Utøya og massakrert barn og unge mennesker der. Han hadde vært kledd ut som politimann. Fortvilelsen som kom over meg, var plutselig og vill. Det var som om alt forsvar mot verden falt. I et kort, kaldt øyeblikk forstod jeg hva som hadde hendt. Det var ikke lenger en nyhet. Det var ikke lenger noe som hendte der ute, fjernt og teknisk. Noen hadde gått rundt på en liten øy i Norge og skutt menneske etter menneske. Å, det var barn og det var unge. Livene deres hadde blitt utslukket ett etter ett. Å men gud i himmelen, liv etter liv, lys etter lys. Da jeg reiste meg og gikk inn for å se på nyhetssendingene, var øyeblikket av innsikt over. Jeg begrep det ikke lenger. Alt som var tilbake, var abstraksjoner, antallet drepte, navnet på øya hvor det hadde skjedd, sammen med en helt ufokusert og uklar, nesten matt følelse av sorg. Jeg så på nyhetene på tv og leste avisene på nettet hele dagen. Jeg gråt. Jeg så Jens Stoltenberg tale, og jeg så hvordan han aldri lukket situasjonen, men holdt den åpen, slik at den sorgen og den omtanken og den fortvilelsen som fantes i den, og som fantes i alle, fikk tid og rom. Jeg ringte til mamma, jeg ringte til Linda, jeg ringte til Geir som var i Norge. Det fantes ikke tanker eller følelser for noe annet enn det som hadde hendt. Av og til gikk det opp for meg med full kraft hva som hadde skjedd der ute på øya, og hva slags konsekvenser det hadde, men så forsvant det igjen. Det var omgitt av et mørke. Det var sorgens mørke, men også ugjerningens mørke, og det var dødens mørke. Men på bildene som ble sendt ut derfra, var det lys, og jeg kjente det lyset, det var lyset ved en norsk fjord en regnfull dag i juli. Ja, alle bildene som ble sendt ut derfra, var kjente. De mørkegrønne furutrærne som vokste helt ned mot vannkanten, det gråhvite svaberget og havet som stod tungt og urørlig inntil, grått også det. Der, midt i det kjente, lå det døde kropper, dekket til av plast. Fra land ble det vist bilder av overlevende. Noen av dem lå og var under behandling på bakken, noen av dem steg om bord i busser, noen av dem kom gående bortover, tullet inn i ulltepper. Noen stod og holdt rundt hverandre. Noen ropte, noen gråt. Det var vanlige norske ungdommer. Ambulansene var vanlige norske ambulanser. Politibilene vanlige norske politibiler. Og når bildene av han som hadde gått rundt på øya og skutt dem en etter en, ble publisert, var det også av et vanlig norsk ansikt, med et vanlig norsk navn. Det var en nasjonal tragedie. Men det var ikke som de andre nasjonale tragediene vi har vært med på. Det var ikke som Alexander Kielland-ulykken. Det var ikke som Scandinavian Star-ulykken. Det var som dem en katastrofe, men ingen katastrofe som skyldtes materialtretthet eller brann, det var heller ingen naturkatastrofe, det var en katastrofe i det menneskelige. Etter de første dagenes nesten totale mørke, hvor ingen analyser var mulige, har den mer langsiktige bearbeidelsen av det marerittet vi våknet opp til den 23. juli, begynt. Hva var det som hendte, hvordan var det mulig at det kunne hende, hva skal vi gjøre for at det ikke hender igjen. Det er spørsmålene vi må svare på. Men noe har vi alt fått svar på. Vi kan ha tillit til det politiske systemet og til våre politiske ledere; de visste ingenting om hva som ventet dem, alt de gjorde var improvisert, og de stod sin prøve. Ett av de bildene fra disse dagene jeg alltid vil huske, er da Jens Stoltenberg omfavnet en av ungdommene fra AUF. De hadde filmet Stoltenbergs ansikt, det fortrakk seg plutselig av sorg, og et øyeblikk var det som om de klamret seg fast til hverandre. Da øyeblikket var over, så Jens Stoltenberg ham inn i øynene, gav ham et kort smil og fortsatte videre. Jeg gråt da jeg så det, og jeg gråter nå når jeg skriver om det. En annen hendelse jeg alltid kommer til å bære med meg, var fra gudstjenesten da Stoltenberg holdt sin tale. Han nevnte et navn, og opp fra benkeradene steg et skrik, så fortvilet at det var som om det bar i seg all verdens fortvilelse, og jeg tenkte at det var et skrik som hadde lydt i verden så lenge det har eksistert mennesker. Det er det skriket som møter alle som dør før tiden. Men det var ikke når tragedien ble nevnt at det lød, det var ikke når ofrene ble nevnt at det lød, det lød når det bestemte navnet ble nevnt. De kjente ham, det var derfor, de opplevde plutselig hva de hadde mistet. Slik fikk vi også oppleve det. Snart vil vi referere til det som hendte med en fast vending, vi vi kalle det «Utøya-tragedien» eller «Utøya-massakren», og i det vil det for alle ligge noe forferdelig. Men det navnet vi som ikke var direkte berørte vil huske, og som vi vil forbinde med det som hendte, er navnet til ugjerningsmannen. Slik var det med bomben i Oklahoma. Vi kan navnet på ham som utførte ilgjerningen, det var Timothy McVeil, og vi vet hvor mange han drepte, det var etthundreogfemtiåtte, men vi kan ikke navnet på en eneste en av dem. De har blitt til tall. Det samme gjelder for alle de store tragediene i det forrige hundreåret. Vi kan navnet på alle de ledende nazistene, og vi vet hvor mange jøder de drepte, men vi kan ikke navnet på ett eneste av ofrene. Vi vet hvem som stod bak massedrapet i Sebrenica og kan deres navn, men vi kan ikke navnet på en eneste av dem som ble drept den dagen. Bødlene er navn, deres ofre er tall. I tallet ligger det en avstand, og det var den avstanden Stoltenberg opphevet da han nevnte de tre navnene i talen i kirken. Et navn er det motsatte av et tall. Et navn er unikt. Et navn er individuelt. Et navn viser ikke til et hvilket som helst menneske, men til dette bestemte mennesket, til dette bestemte ansiktet og til det særegne lyset i disse bestemte øynene. Et menneske som blir sett som det, kan ingen drepe. For å drepe et menneske, må det unike og individuelle ved det mennesket oppheves. Det må bli sett som representant for noe annet enn seg selv. Det kan være «fienden», det kan være «muslimene», det kan være «amerikanerne», det kan være «jødene». Det som gjorde jødeutryddelsen under den andre verdenskrigen mulig, var at ofrene var fratatt sin identitet, de hadde ingen navn, ingen individualitet, de var bare kropper og tall. Og det er de ennå. At det var seks millioner jøder som omkom sier ingenting annet enn at det var mange. For at vi skal forstå hva som hendte, behøver vi bare ett navn og ett ansikt: det hendte deg. I hele vinter og vår har jeg lest Mein kampf av Adolf Hitler. Jeg har også lest mange bøker om ham, og om tiden han var en del av. Wien 1910, Flandern 1916, München 1923. Det har jeg gjort fordi jeg har skrevet en roman om det. Jeg ville ikke skrive en roman om ondskap eller om krig eller om nazisme, jeg ville skrive en roman om den ene boken, Mein kampf, og om det ene mennesket som hadde skrevet den. Om jeg skulle beskrive Mein Kampf i en setning, ville det være at det er en bok uten et «du». Det er et «jeg» der, det er et «vi» der og det er et «de» der. Men det finnes ikke noe «du». Uten et slikt du kan jeg-et si og mene hva som helst. Jeg-et er fullstendig ukorrigert. Det er ikke forpliktet overfor noe annet enn seg selv og sine ideer. Fraværet av et du er også karakteristisk for Hitlers liv. Tre av søsknene hans døde da han var liten, og hans mor, som var det eneste mennesket han virkelig var bundet til, døde da han var ung. Han dro til Wien etter begravelsen, og han var helt alene. Han hadde ikke nære forbindelser til noen. I Wien var fattigdommen enorm, arbeidsløsheten massiv, den politiske uroen stor. Det florerte av anti-semittiske tidsskrifter og aviser. Hitler leste alt han kom over, men han befant seg utenfor samfunnet, det var ingenting som bandt ham til det. Han var ingen, og når man er ingen, er man død, og når man er død, kan man gjøre hva som helst. Første verdenskrig ble redningen hans, det gav ham sammenheng og mening. Men antageligvis også en sterk følelse for menneskets ubetydelighet og livets meningsløshet: i det første slaget han deltok i, sent på høsten 1914, døde fem av seks soldater i regimentet hans. Da slaget begynte, var de 3600 mann, da det var over, var de 611 mann. Dette var erfaringen til en hel generasjon. Men det var likevel bare Hitler som skrev Mein Kampf. Massemorderen i Norge har også skrevet en bok om sin politiske og ideologiske overbevisning, og den har klare likhetstrekk med Mein Kampf. Begge tekstene har et paranoid verdensbilde: i 1924 skyldtes alt som er galt i verden jødene og bolsjevikene, i 2011 skyldes det kulturmarxistene og muslimene. Begge tekstene gir en nøyaktig og detaljert redegjørelse for hvordan de skal stoppes. Begge tekstene dirrer av rettferdig harme. Begge tekstene er fulle av utklipp og sitater fra hatefulle skrifter i samfunnets utkant, men også fra anerkjente kilder i dets midte. Begge jeg-ene er fullstendig ukorrigerte, begge jeg-ene er fullstendig hensynsløse, og begge jeg-ene mangler et du. Det får meg til å tenke at også Anders Breivik er ingen, at også han er død, og at han for å bli noen, har vært i stand til å gjøre hva som helst. Men selv om likhetene mellom de to tekstene er åpenbare, er forskjellene større. Dokumentet som ble lagt ut på nettet halvannet time før bomben i Oslo sprang, er skrevet på vårt språk. På mitt og ditt språk. Han skriver at ideologier hindrer oss fra å tenke selv. Det er jeg enig i, det jeg selv sagt og skrevet mange ganger. Han fordømmer det politisk korrekte. Det har jeg også gjort. Han kritiserer en filosof som Adorno, det har jeg også gjort. Han skriver at han leier biler på Avis, han skriver at han ser på melodifestivalen, at han ser på Dexter og at han spiller dataspill. Han går på fest med sine etablerte venner, han snakker med naboen og han bekymrer seg hele tiden for de eksperimentene han driver på med bak vinduene han har blendet. Meningene hans er ekstreme og verdensbildet paranoid, men den verdenen han lever i og beskriver, er vår verden. Avgrunnen går ikke mellom det han mente og det vi mener, avgrunnen går mellom det han mente og det han gjorde. Med det tok han steget bort fra selve det menneskelige. I det øyeblikket han tar steget tilbake, det vil si, innser hva det er han har gjort, vil han dø. Ikke noe menneske kan leve med det. Derfor lever han videre utenfor det menneskelige, det vil si, i den verdenen hvor den andre ikke finnes. Han som i løpet av en time gikk rundt blant trærne på Utøya og drepte sekstifem ungdommer, har ikke opplevd fattigdom. Han har ikke opplevd sult. Han har ikke opplevd krig. Tvert imot, han har vært en del av et velferdssamfunn, og han har vært intelligent nok til at han kunne ha blitt et velfungerende medlem av det. Det spørsmålet vi må stille oss, er hva det er i vår kultur som gjør at en så stor avstand kan oppstå i et menneske at det kan gjøre det som dette gjorde. I går natt var jeg ute på nettet og leste innlegg på de sidene Anders Breivik var aktiv på. Alt som stod der, var nytt for meg. Blandingen av paranoia, intellektualitet, hat, kritikk, politikk, filosofi og pseudo-filosofi minnet meg om det klimaet som fantes i Wien årene før den første verdenskrigen. Bytt ut muslimer med jøder og det er nesten samme sak. Hva skal vi gjøre med det? Forby det? Det er det mange som vil. Men man kan ikke forby hat. Forbyr man hatefulle uttrykk, hva vil skje da, annet enn at avstanden mellom de som hater og samfunnet de hater blir større? Og er det noe som er farlig, er det når avstandene i et samfunn blir for store. Etter katastrofen den 22. juli har alle de politiske lederne sagt at de vil møte terroren med mer demokrati og større åpenhet. Demokrati betyr at alle stemmer er like mye verdt. En innvandringsfiendtlig stemme er like mye verdt som en innvandrervennlig stemme. Åpenhet betyr at alle skal kunne få komme til orde. Selv de som mener noe annet enn deg. Ja, selv de som er fulle av hat. Det er det som er ytringsfrihet. Vil man forby hatefulle ytringer, gjør man det fordi man er redd for at det skal spre seg, og da er man styrt av redsel for redselen og av en manglende tillit til den andres dømmekraft og integritet. Med rette, kunne man si, se hva som hendte på Utøya. Nei, vil jeg si. Det var ett menneske som gjorde det. Fem millioner mennesker gjorde det ikke. Er det noe alle manifestasjonene i Norge har vist, er det tillit til fellesskapet og fellesskapets kraft. Vi som er her, hører sammen, er det manifestasjonene sier. Og vi vil godt. Det er en helende kraft. Vi vet at den også kan være farlig og ødeleggende. Tror vi at den er farlig, blir den farlig. Tror vi at den er helende, blir den helende. For fellesskapet er oss selv. De siste dagene, mens nyhetene her i Sverige har vært fulle av bilder fra Norge, har jeg av og til tenkt på noe jeg skrev tidligere i vår. Jeg hadde sett på Shoa, som er en ni timer lang dokumentarfilm om Holocaust, og jeg hadde skrevet om det, for det var der Mein Kampf endte, i de grusomhetene som ikke noe språk har ord for, og jeg gikk ut på balkongen, og jeg satt og røykte og så ut over takene som jeg pleier, og så hendte det noe, det var nesten ingenting, men jeg skrev det ned likevel. Jeg hørte noe, og det jeg hørte, var godt, og da jeg hørte det, forstod jeg plutselig, med en slags nådens klarhet, hva vi hadde mistet i Holocaust. Så godt og så vondt var det at jeg disse dagene har tenkt på det, for disse dagene har vært så vonde. «Himmelen var blek blå, typisk for mai, og fra byen steg de vanlige lydene opp: brummingen fra busser, hviningen fra bremser, suset fra rullende dekk, et og annet rop. På taket av leilighetene på den andre siden jobber noen polakker, de har holdt på i flere måneder med å bygge verandaer og takleiligheter der. Plutselig lo et barn et sted. Det var en så hikstende, overveldende og lykkelig latter, fullstendig hengitt til gleden i øyeblikket, at den fylte også meg. Jeg smilte, og så reiste jeg meg for å se hvor latteren kom fra. Det var et barn, det måtte av latteren å dømme være rundt tre, kanskje fire år. En mannstemme lød også iblant, jeg forestilte meg at det var faren, som kastet ungen sin i været, igjen og igjen. Men det var ingen på veien nedenfor, ingen på parkeringsplassen eller utenfor garasjen. Latteren lød igjen, og jeg gjettet på at den kom fra den vesle, smale passasjen som binder gågaten sammen med gaten bak huset vårt, skjult av husrekken. Jeg satte meg ned igjen, helte i den lunkne kaffien fra termosen og tente en ny sigarett.»