Det har blitt mye oppmerksomhet rundt forslaget fra programkomiteen i SV om å dele fødselspermisjonen i tre – en tredel til moren, en tredel til faren og en tredel som mor og far kan dele etter eget ønske. Etter min mening er dette et godt forslag. Den eneste svakheten er at SV bare foreslår å øke den totale permisjonstiden med fire uker. Oslo Arbeiderparti vedtok på sitt årsmøte tidligere i år at foreldrepermisjonen bør økes til 52 uker med full lønn. Det vil si at tre måneder forbeholdes mor, tre måneder forbeholdes far og resten fordeles slik foreldrene blir enige om. I dag er det som kjent bare fire uker av foreldrepermisjonen som er forbeholdt far. De fleste fedre tar kun ut disse fire ukene i tillegg til de to ukene permisjon i forbindelse med selve fødselen. Uansett om foreldrene tar ut 42 ukers permisjon (med 100 prosent lønn) eller 52 uker (med 80 prosent lønn), så er det mor som tar ut den største andelen av permisjonen. Det er også et håpløst system at mor suverent bestemmer om far skal kunne få mer enn fire uker permisjon. Jeg er svært overrasket over at stortingsrepresentant Ingvild Vaggen Malvik og likestillingsombud Kristin Mile, ikke ser dette poenget. Mile har uttalt at det blir tvang fordi det bare er 60 prosent av fedrene som ønsker lenger permisjon. Men egentlig er det jo et høyt tall tatt i betraktning hvor få som faktisk tar ut mer enn fire uker. Vaggen Malvik vil i likhet med KrF at det er permisjonen rett etter fødsel som skal økes. Men dette er noe annet, siden også mor er hjemme da. Det viktige både for fedrene, barnet og likestillingen i samfunnet er den delen av permisjonen man har hovedansvaret hjemme som økes. Det er da man får skikkelig kontakt med barnet og få en reell mulighet til å være hovedomsorgsperson. Trond Jensrud er bystyremedlem for Oslo Arbeiderparti
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Luthers lille brune
Klassekampen har konfrontert Inge Lønning med min sitatbok «Luthers lille brune» (13. november), og han kaller det «fullstendig ahistorisk å tilbakedatere den moderne form for ideologisk antisemittisme attende gjennom århundra». Følgelig tar han avstand fra at Luther skulle ha hatt nazisympatier. Det har han selvsagt helt rett i, og det er da heller ikke dette som ligger i tittelen. Jeg fulgte såpass godt med i historietimene at jeg ikke vil hevde at Luther var tilhenger av Hitler. Derimot er det liten tvil om at nazister hadde luthersympatier. Som svar på Maos lille røde, ga norske kristensosialister i sin tid ut boken «Guds lille røde». Jeg svarte med «Guds lille brune», for å vise at nazister har vel så mye å hente av ideologisk støtte i Bibelen. Senere lagde jeg «Allahs lille brune», som dokumenterer hvordan en totalitær ideologi som islamismen neppe har misforstått Koranen. (En ny utgave med bidrag fra Walid al-Kubaisi kommer i neste uke). Og som siste del av trilogien kom altså lutherboken, som viser Luther som en sann antidemokrat som preket blind underkastelse under diktatoriske myndigheter. At tyske nazister hentet inspirasjon fra hans skrifter om jødene, er velkjent. I Norge ble «Om jødene og deres løgner» trykt opp i 1940, med forord av en naziprest som sier at Luthers «friske, uredde måte å si tingene på vil sikkert finne mange meningsfeller i vår tid, som opplever jødenes forsøk på å sette sig i besittelse av verdensmakten ved å sette en krig i gang som stiller alt annet i skyggen (?) Hvad Luther skrev om dette folk i 1543 har idag ikke bare sin fulle gyldighet, men ennu langt mere enn det. Det Luther forutsa og forutså er til fulle gått i opfyllelse og jødene er verdens svøpe.»Og hva skrev så Luther om jødene? Språket er av en slik karakter at mye av det ikke egner seg for avisspaltene. Men ett lite sitat kan gi en pekepinn: «Hvis du ser dem, så kast grisemøkk på dem og jag dem vekk.» Også Luthers syn på psykisk utviklingshemmede fant nazistene interessant: Han mente de «ikke er annet enn en kjøttmasse uten sjel», og anbefalte å drukne dem. Dette ble publisert i Nazi-Tyskland i 1935 under overskriften «Skal verdiløst liv opprettholdes?»Hensikten med boken var ikke å gi et balansert bilde av Luther, men å gi en motvekt til det ubalanserte bildet som vanligvis gis av norske lutheranere. Dette har jeg gjort ved å trekke frem sider ved Luther som er lite kjent og ofte forties: Hans støtte til tyranni, diktatur, slaveri og hekseprosesser, hans syn på seksualitet som syndig selv innen ekteskapet, osv.