I og med at denne artikkelserie handler om mitt ambivalente forhold til den verdensberømte arkitekten Le Corbusier, en av funksjonalismens superstars, skal jeg nøye meg med å opplyse at jeg hiket videre fra Marseille ? hvor jeg sommeren 1956 besøkte hans oppsiktsvekkende betongskyskraper Unité de´habitation ? langs Rivieraen til Nord-Italia, som også kunne by på minneverdige arkitekturopplevelser, og opp gjennom Sveits, Corbs fødeland. Og der, mens jeg sto ved veikanten og viftet tålmodig med tommelen, skjedde det. En Volvo med norske nummerskilt stanset, en bildør åpnet seg, og snart satt jeg komfortabelt i baksetet og konverserte med et hyggelig ektepar fra Gjøvik. Hun var hjemmeværende husmor, han arbeidet som bygningsingeniør, og da jeg sjenert tilsto at jeg drømte om å bli arkitekt, men ikke hadde artium, kun rasken, pluss et års læretid på et arkitektkontor, visste den kloke ingeniøren hva jeg måtte gjøre.Ta artium, selvsagt. Men jeg hadde for dårlige karakterer (bortsett fra norsk stil og gymnastikk), innvendte jeg, og dessuten hadde vi ikke råd, min mor var enke og underbetalt sydame? Jobb om dagen og gå på gymnaset om kvelden, var det kvikke svaret fra gjøvikingen. Og slik ble det, jeg slet ved pakkedisken i et konfeksjonsfirma fra åtte til fire og fortsatte på Jensens Privatskole på kveldstid, årene 1956-58 var strevsomme, men jeg kom meg gjennom nåløyet med et nødskrik, som privatist, og høsten 1958 kunne jeg sette kursen over Nordsjøen til Birmingham i England hvor jeg studerte arkitektur de neste fem årene. La meg også legge til, innen jeg avrunder Corb-sagaen, at Volvoen fraktet meg helt til Oslo. Det får man kalle en lykkelig lift. Først det gode rådet. Og dessuten gratis skyss fra en fjellskråning i Sveits til leiegården i bydelen Torshov hvor jeg bodde.Le Corbusier ja, titan og søkende autodidakt. Han gikk gjennom faser ? som arkitekturen forøvrig like før og etter 2. verdenskrig ? og historikerne snakker om et estetisk vendepunkt i Corbs tegnemåte omkring 1930, da han begynte på det analytiske og bindsterke verket Précision. Husene hans ble røffere, skulpturelt frodigere, mer sensuelle, som Jaoul-boligene og særlig det betagende poetiske kapellet Notre-Dame-du-Haut i Ronchamp fra 1955, et brudd med den maskinaktige boksen på søyler. Kapellet skapte sjokkbølger blant fundamentalistiske funksjonalister, som savnet hans rasjonelle logikk, funkisens varemerke. Samtidig engasjerte Corb seg i boligsaken og byplanleggingen, med minimumsboligen (for arbeidere) og Den Funksjonelle By som fanesaker. Kanskje ble den urbanistiske visjonen hans for overveldende; den nye byen som ble bygd i Chandigarh i India (1951-65) er sterkt kritisert i ettertid, ikke minst fra sosiologhold, noen har kalt den sjelløs, og det hjalp ikke at oppdragene strømmet på fra alle verdensdeler mot slutten av hans liv. Le Corbusier er syk og motløs når han i 1965 trekker seg tilbake til sitt spartanske sommerhus ved Cap Martin ? mens hele det europeiske kontinent er martret med vulgærfunksjonalistiske parodier på den corbusierske arkitekturoppfatningen og byplanfilosofien ? og vader ut i Middelhavet, legger på svøm, 78 år gammel, for å ende som en ugjennomtrengelig myte i arkitekturhistorien. Utvilsomt var Adolf Loos, Mies van der Rohe, Frank Lloyd Wright og en håndfull andre samtidige avantgardister like viktige. Men Corb ble et ikon og det var nok hans tvetydige karisma jeg vagt fornemmet da jeg som tenåring skrev en besjelet skolestil om ham på begynnelsen av 1950-tallet.
I og med at denne artikkelserie handler om mitt ambivalente forhold til den verdensberømte arkitekten Le Corbusier, en av funksjonalismens
superstars, skal jeg nøye meg med å opplyse at jeg hiket videre fra Marseille ? hvor jeg sommeren 1956 besøkte hans oppsiktsvekkende betongskyskraper Unité de´habitation ? langs Rivieraen til Nord-Italia, som også kunne by på minneverdige arkitekturopplevelser, og opp gjennom Sveits, Corbs fødeland. Og der, mens jeg sto ved veikanten og viftet tålmodig med tommelen, skjedde det. En Volvo med norske nummerskilt stanset, en bildør åpnet seg, og snart satt jeg komfortabelt i baksetet og konverserte med et hyggelig ektepar fra Gjøvik. Hun var hjemmeværende husmor, han arbeidet som bygningsingeniør, og da jeg sjenert tilsto at jeg drømte om å bli arkitekt, men ikke hadde artium, kun rasken, pluss et års læretid på et arkitektkontor, visste den kloke ingeniøren hva jeg måtte gjøre.Ta artium, selvsagt. Men jeg hadde for dårlige karakterer (bortsett fra norsk stil og gymnastikk), innvendte jeg, og dessuten hadde vi ikke råd, min mor var enke og underbetalt sydame? Jobb om dagen og gå på gymnaset om kvelden, var det kvikke svaret fra gjøvikingen. Og slik ble det, jeg slet ved pakkedisken i et konfeksjonsfirma fra åtte til fire og fortsatte på Jensens Privatskole på kveldstid, årene 1956-58 var strevsomme, men jeg kom meg gjennom nåløyet med et nødskrik, som privatist, og høsten 1958 kunne jeg sette kursen over Nordsjøen til Birmingham i England hvor jeg studerte arkitektur de neste fem årene. La meg også legge til, innen jeg avrunder Corb-sagaen, at Volvoen fraktet meg helt til Oslo. Det får man kalle en lykkelig lift. Først det gode rådet. Og dessuten gratis skyss fra en fjellskråning i Sveits til leiegården i bydelen Torshov hvor jeg bodde.Le Corbusier ja, titan og søkende autodidakt. Han gikk gjennom faser ? som arkitekturen forøvrig like før og etter 2. verdenskrig ? og historikerne snakker om et estetisk vendepunkt i Corbs tegnemåte omkring 1930, da han begynte på det analytiske og bindsterke verket
Précision. Husene hans ble røffere, skulpturelt frodigere, mer sensuelle, som Jaoul-boligene og særlig det betagende poetiske kapellet Notre-Dame-du-Haut i Ronchamp fra 1955, et brudd med den maskinaktige boksen på søyler. Kapellet skapte sjokkbølger blant fundamentalistiske funksjonalister, som savnet hans rasjonelle logikk, funkisens varemerke. Samtidig engasjerte Corb seg i boligsaken og byplanleggingen, med minimumsboligen (for arbeidere) og Den Funksjonelle By som fanesaker. Kanskje ble den urbanistiske visjonen hans for overveldende; den nye byen som ble bygd i Chandigarh i India (1951-65) er sterkt kritisert i ettertid, ikke minst fra sosiologhold, noen har kalt den sjelløs, og det hjalp ikke at oppdragene strømmet på fra alle verdensdeler mot slutten av hans liv. Le Corbusier er syk og motløs når han i 1965 trekker seg tilbake til sitt spartanske sommerhus ved Cap Martin ? mens hele det europeiske kontinent er martret med vulgærfunksjonalistiske parodier på den corbusierske arkitekturoppfatningen og byplanfilosofien ? og vader ut i Middelhavet, legger på svøm, 78 år gammel, for å ende som en ugjennomtrengelig myte i arkitekturhistorien. Utvilsomt var Adolf Loos, Mies van der Rohe, Frank Lloyd Wright og en håndfull andre samtidige avantgardister like viktige. Men Corb ble et ikon og det var nok hans tvetydige karisma jeg vagt fornemmet da jeg som tenåring skrev en besjelet skolestil om ham på begynnelsen av 1950-tallet.
Nettutgaven gir deg et lite utvalg fra dagens avis. For å lese hele avisen kan du abonnere.