#fff

#000

Margaret Atwood

gir stemme til en bygd i Nord-Trøndelag, med helsedata som prisme.

Ingrid Storholmen

fylte opp avis etter avis, uke etter uke, på et bastardspråk han formet selv.

A. O. Vinje

Astrid Hygen Meyer

Blant alle nyheter som flimret forbi denne uka kan vi stanse ved denne: Fremskrittspartiet nektet å si unnskyld. Tirsdag behandlet Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport av i fjor, med et 

 samstemt vedtak om å gi en uforbeholden unnskyldning for statens rolle i fornorskingspolitikken. Bare Frp avsto fra å slutte seg til unnskyldningen, som altså dreier seg om en målrettet, hundre år lang politikk som hadde til hensikt å forstumme et språk og viske ut en kultur, og som fratok samene rettigheter og eiendom og rev familier i stykker.

I stedet foreslo Fremskrittspartiet å legge ned Sametinget og å trekke Norge ut av ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter.

 behandlet, er et rystende dokument, først og fremst gjennom sitt omfang og i kraft av å være en samlet og helhetlig dokumentasjon av fornorskingspolitikkens dype konsekvenser og sår.

Kommisjonens rapport har også allerede fått sin plass i en norsk-samisk roman denne høsten, Kathrine Nedrejords «Sameproblemet». Fra et eksil i Frankrike, der hun lever et fransk familieliv med en usynlig samisk arv, laster fortelleren ned dokumentet og opplever at hver side i den er et smertefelt, «en påminnelse man ikke orker å ha i kroppen. DET GÅR IKKE AN!»

Men «Sameproblemet» er også en roman som på grunnleggende vis kretser rundt generasjonsbåren taushet, og derfor svir det å lese om hvordan fortellerens familie rystes av mottakelsen av rapporten:

Den rapporten var ikke ment for oss, sier mora mi.

siden sneiet Morgenbladets Arne Borge innom «Sameproblemet» i en kommentar om årets nominasjoner til Brageprisen i kategorien for skjønnlitteratur; Borge stilte spørsmål ved om nominasjonene kan være et uttrykk for at vi blander sammen «viktig» og god litteratur. Det er en kommentar som inneholder flere tankevekkende spor i lys av brage­juryens nokså kuriøse utvalg av nominasjoner dette året, og Borge peker på et tankekors som også henger sammen med mediedynamikken rundt bøkene. Det er et tegn i tida at den samfunnsmessige aktualiteten i en roman forveksles med reelle kvalitetsvurderinger. Det kommer blant annet til syne i juryens begrunnelser: Jo mer samfunnsrelevant en bok oppleves, dess mindre begrunnes den litterært, påpeker Borge.

I ettertid har jeg likevel grunnet mest på lesningen hans av Nedrejord, romanen jeg selv holder som den sterkeste av de fire nominerte til årets pris. Ifølge Borge er den «en sint og sårbar harang», men også «altfor lang og usortert til å kalles vellykket».

 er ganske riktig en usortert roman, der fortelleren gjennom en reise fra Paris til Finnmark avdekker lag på lag av fortielser. Men i det 

ligger også en stor del av romanens nerve og styrke: Når prosaen er søkende, konfronterende, med brå bruk av versaler og resonnementer som beveger seg i sirkler, blir også leseren satt i bevegelse. Nedrejords rake ferd inn i samfunnsdebatten, og inn i et dokument som Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, tar delvis form av et leserbrev kamuflert som en roman, men er også noe større; et komplekst og mangetydig forstørrelsesglass for fortielsens forgreininger gjennom generasjoner, og et stykke samisk litteraturskriving. I romanens form og språk folder morens bitre fortvilelse seg ut i uforutsigbare kast: «Hvor er nordmennene?»

Det er en roman om generasjons­båren taushet.

Et norsk problem

Elise By Olsen

Til min 25-års dag ble det lagt fem tidlige utgaver av Victor B. Andersen’s maskinfabrik, et dansk, tverrkunstnerisk tidsskrift, på gavebordet. Jeg kjente ikke til det fra før, så jeg måtte ta en telefon til min korrespondent fra kontinentet, forfatteren Martin Glaz Serup, for litt mer intel om prosjektet. Hva er Maskinfabrikken, som det kalles i dagligtale. Hvem er toneangivende? Hva har det betydd for dansk kunstnerisk og litterært miljø? Spørsmålene er mange!

Spør man om hvorfor Maskinfabrikken utgis, skal man heller spørre om hvorfor den landskjente maskinfabrikanten Victor B. Andersen har vært inspirator og blekkhus for utgivelsen av tidsskriftet? Victor bor for tiden i et sommerhus i Roma, og sitter hver dag og soler seg på benken i Borghesehagen med sine romerske venninner, ifølge bladets egen presentasjon. Vi teller 81 utgaver av Maskinfabrikken siden halvfjerdsene – med alt fra Nancy Pelosi, Dronning Margrethe og Henrik Nordbrandt på forsiden – og slik vil det fortsette «mens Grønland smelter». Voldsomt!

et kaleidoskop av innsendte tekster og funnet bildemateriale. Tekster i maskinskrevne bokstaver eller i dikterne, forfatterne og billedkunstneres egne håndskrifter. Kollasjer og tegninger. Komponert med ett eneste kriterium om at leseren ikke skal kunne vite hva som kommer på neste side. Alltid i sort/hvitt, minst 160 limfreste sider. Gjennomgående A4. Formatet, som innholdet, minner om et annet avantgarde-tidsskrift, The New York Spanner, riktignok fra senere på 1970-tallet. Kanskje hadde de amerikanske kunstnerne tatt turen over Blåmyra og plukket opp en ting eller to?

Uansett: Victor B. Andersen er altså en fiktiv karakter, en rekvisitt i bladets mytologi. En respektert og kravstor mann som er overbevist om at enhver skoghogger med glede vil felle et tre hvis det skal brukes til Victor B. Andersen’s maskinfabrik. Ja, dette er virkelig verdt å kutte ned trær for!

høres ut som den alideelle kafégjest. For det er nemlig Victors alias, billedkunstneren Kenn André Stilling, også tidsskriftets hovedredaktør og ankermann, som står bak de første parisiske kafeene i Danmark. Café Sommersko, Café Dan Turèll og Café Victor så dagens lys samtidig som tidsskriftet. Og hva har bladet og kafeene til felles? De har alle mange småretter! Stillings kafeer er blekkas utsalgssteder, og åsted for slippfester, utstillinger og diktopplesninger. Og for Victor B. Andersens Hæderslegat, som deler ut 50 flasker god champagne (pluss 20 til å drikke på selve dagen) til mottakere som Inger Christensen, Per Højholt og Klaus Rifbjerg.

 tidsskriftet, har blitt sentrum, økosystemer, møteplasser i dansk kulturliv. Og som det står i nummer 14 fra 1983: Enhver revolusjon begynner med kniv og gaffel! Hjemme hos meg er regelen som følger: Når noe kommer inn i bokhylla, så må noe ut. Og siden Maskinfabrikken var en så frisk oppdagelse (utmerket gave!) at jeg vil tegne abbo, erstatter Maskinfabrikken interiørbladene omtalt i forrige spalte, nå til salgs på Tonsenhagen loppis. Så jeg sier som Victor B. Andersen: Man har godt av å se alt litt ovenfra – eller fra blindsoner i biler uten stukkatur som er fylt med dinglende bamser i førerhusene!

Kodeord poesi

Karin Haugen

Publikum reiste seg to ganger fra plysjsetene i Operaen før Margaret Atwood rakk å åpne munnen. Én gang for Hans Kongelige Høyhet kronprins Haakon. Deretter, spontant, idet Atwood gikk på scenen. Stående applaus før et arrangement overhodet har begynt? Det er høyst uvanlig. Men så er ikke Atwood helt vanlig kost. Det er vanskelig å gjengi i skrift hvor skjelmsk hun leverte flere av replikkene, la oss bare konstatere at hun fikk publikum til å le gjennom hele samtalen, også når emnet var dystopier, våre dystre politiske tider eller klimakrisa.

Om jeg kunne valgt hvilken som helst dato for å møte Margaret Atwood til samtale, ville det vært akkurat den kvelden: allehelgensaften. Det er, med hennes ord, et vippepunkt, der tradisjonen vil ha det til at dørene mellom verdener åpner seg og hemmeligheter blir avslørt.

– Siden dette er en kveld der hekser går løs i gatene, lurer jeg på om du kan fortelle historien om Mary Webster, som du har skrevet et vidunderlig dikt om. Hun ble anklaget for å være heks og var, muligens, en av forfedrene dine?

– Vel, at hun var en av mine forfedre var historien til min bestemor, og du vet hvor pålitelige 

 alltid er. Jeg kan si det, for jeg er en selv. Jo: Mary Webster fra Hadley, Massachusetts, ble anklaget for å være heks, like før hendelsene i Salem [1692–93, red.anm.]. Hun ble tatt til Boston og ført for retten der. Hun ble frikjent og dro tilbake til Hadley. Men folk der var ikke tilfreds med dommen, så de bestemte seg, på amerikanske vis, for å henge henne likevel. Men dette var i tida før fallemmen, så de bare heiste henne opp, som et flagg. Enten hadde hun en solid nakke, eller så var hun veldig lett, for hun døde ikke – og da de kom for å kutte ned denne kroppen som hadde dinglet der hele natten, var hun fremdeles i live. Om de trodde hun var en heks 

, var de rimelig sikre på det nå. Hun levde i 14 år til, og fikk tilnavnet Half-Hanged Mary. På mandager ville min bestemor, som hadde pikenavnet Webster, si at hun var direkte i slekt med oss, mens på onsdager, når hun følte seg mer respektabel, sa hun at hun kanskje bare var en fjern slektning. Vi fikk aldri rede på hva som stemte, men jeg har alltid vært interessert i henne, siden puritanerne utgjør en god del av mine forfedre. Jeg 

 også noen mindre puritanske, på andre sider av familien.

«Rumour was loose in the air, hunting for some neck to land on», heter det i Atwoods dikt ‘Half-Hanged Mary’. 1600-tallets puritanisme var én inspirasjon da hun begynte å skrive «Tjenerinnens beretning» fra 1985, om en framtid der deler av USA blir til teokratiet Gilead. Romanen er ikke en abort-dystopi, det er et mye bredere portrett av makt og undertrykkelse – men det er den reproduktive klaustrofobien som virkelig har slått folk. Kanskje har vi våknet opp vel seint. Etter at den amerikanske høyesteretten satte til side Roe v. Wade og den nasjonale retten til selvbestemt abort, la Margaret Atwood ut et bilde av seg selv med en kaffekopp påskrevet ordene «I Told You So».

– Gitt det som har skjedd i USA, hvor langt på vei vil du si de er kommet i å bli noe som kan ligne på Gilead?

Vel, de kommer nok ikke til å ende opp med antrekkene. Skjørtene vil bli lengre! Gilead er basert på at fødselsraten har stupt, hvilket nå skjer. I boka fødes barn med ulike lidelser etter miljøskader, hvilket nå skjer. Og den fallende fødselsraten i Gilead skyldes dels mannlig infertilitet, hvilket nå skjer. Folk blir svært engstelige i slike tider, fordi – og her skal jeg avsløre noe for dere: ingen unge kvinner som får barn, ingen menneskehet. Så de forsøker å kontrollere unge kvinner og tvinge dem til å gjøre ting, uten støtte. I USA er helsevesenet i ferd med å forsvinne, gynekologer forlater statene med repressive lover, de vil ikke ende opp i fengsel. Gilead er lagt opp litt annerledes. I Gilead er fruktbare, unge kvinner nå sjelden vare. Og premisset er at hvis noe er sjeldent og attråverdig, ender de rike med det. Så alle får en kvinne. I de lavere lagene kalles de Økonokoner og må utføre alle funksjoner. Mens i de øvre lagene får de en rekke reproduktive sjanser – litt som med Elon Musk. Men fordi de er puritanske, er det 

 meningen at du skal nyte dette. Det var slikt folk trodde: Det var en plikt, ikke en glede.

–Lukk øynene og tenk på fødselsraten?

Vet jeg mye om hva som befinner seg under gamle trestammer? Ja. 

Mulige framtider

Utvalgte saker

Ingrid Eskild

Midt i Malin C.M. Rønnings nye roman, «Det tolvte huset», utspiller det seg en hjerteskjærende scene. Ti år gamle Molli får vite av moren Karla at hun må tilbringe sommerferien alene, det vil si med storebroren og en bare delvis tilstedeværende onkel. Moren skal på ferie med sin nye kjæreste, Frank, og der er det ikke plass til unger. Ute av stand til å si noe fester Molli blikket på en liten larve som karrer seg av gårde. Plutselig tar Frank tak i Molli og setter henne inn i Ferrarien til en kompis: «Skal du få prøve noe gøy». Men Molli har ikke noe lyst, hun synes ikke det er noe gøy. Mens Ferrarien kjører rundt og rundt på asfaltplassen, legger Molli merke til at larven har havnet på kroppen hennes. Den kryper opp på venstre pekefinger.

Jeg prøver å holde meg fast, men det er ingenting å holde seg fast i. Jeg ser Karla og Frank, Karla vinker og hopper hver gang vi passerer. Vi kjører sånn rundt og rundt og rundt til jeg blir kvalm. Larva står helt stille, så mister den plutselig grepet og fyker opp i lufta, jeg ser den ikke igjen.

Dette bildet, en spedbygd tiåring som varsomt holder en larve midt i de voksnes farlige og hensynsløse lek, speiler romanens prosjekt: Det handler om omsorgssvikt, grenseløshet og et barns sårbarhet. Men også om barnets evne til magisk tenkning, hva en larve kan bety.

på to vekslende plan. På nåtidsplanet våker Molli over broren sin Bill som ligger i koma etter å ha blitt banket opp. Brorparten av handlingen er imidlertid lagt til den sommeren det virkelig gikk galt for dem, når Bill og Molli blir tvunget til å flytte inn til den tyranniske og kalde Frank. Hans blotte tilstedeværelse får den lille jenta til å gå på tå hev:

Det handler ikke bare om det Frank sier og gjør, men om nærværet i alle rom straks han er tilbake. Lufta som blir seig å puste inn.

står midt i et industri­område, og elva som renner i nærheten, er fylt av kjemikalier. Det golde landskapet rammer inn Mollis voksende ensomhet. «Den som går i ødemarka, kan fortelle sin historie, men får beskjed om at den ikke høres ekte nok ut», sier Molli. Hva er det da som gjør at Rønnings bok framstår så dirrende ekte?

Én forklaring kan være at språket til Rønning aldri er overtydelig. Olof Lagercrantz skrev en gang at forfatteren bare skriver halve boka. Den andre halvdelen må leseren ta seg av. Og Rønning behersker antydningens kunst til fingerspissene. Det er som om det ikke finnes en forfatter, bare Molli. Setningene biter hverandre i halen, men ofte på uventede måter, slik et barn drives av innfall og assosiasjoner. Det finnes ingen klare svar eller retninger, bare ansporinger til undring som leseren overtar.

 bilder aner vi imidlertid at barndommen ikke er helt lukket for Molli. Hun ser en gyllen karpestim i den døde elva. Hun legger hodet inntil bakken og hører klangen av en underjordisk hall med store steinsøyler. Det finnes dessuten et dobbeltgjenger­motiv her: Molli ser seg selv i speilet og blir skremt av det fortapte barnet som ser tilbake på henne («Hvem sitt barn er dette?»). I en gåtefull scene mot slutten knyttes disse tre motivene sammen – karpene, søylehallen, og barnet i speilet – som en allegori over barndommens hemmelige verden.

Det er en mørk roman Rønning har skrevet. Her er vold som smitter og rom som lukkes. Men midt oppi alt tviholder Molli – og romanen – på at verden er tøyelig, formbar. Og maken til samsvar mellom språk og innhold skal man lete lenge etter.

Det tolvte huset

Antydningens kunst

Kåre Bulie

Tjueni land. Tre år. Erika Fatlands seneste ferd, gjennom restene av fenomenet hun kaller «verdens første globale imperium», har krevd en innsats som imponerer. Hun har for lengst demonstrert at hun er en modig reisende som i forfatterskapets tjeneste på ingen måte går av veien for å sette seg i vanskelige situasjoner: Som sosialantropolog har hun særlig kompetanse på Russland, og i «Sovjetistan» (2014) reiste hun i «stan»-landene som var del av Sovjetunionen. I «Grensen» (2017) fulgte hun Russlands rekordlange grense. I «Høyt» (2020) besøkte hun Himalaya.

I en tid som er blitt stadig mer oppmerksom på hvem som forvalter historien, hviler det noe smått gammelmodig over Fatlands virksomhet: I 2024 er reising rett nok for lengst blitt hverdagskost her til lands, men å rapportere hjem om opplevelser langt borte innebærer flere mulige fallgruver nå enn tidligere. Vi skal uansett være glad for at noen holder tradisjonen for reiseskildringer i hevd, for behovet for å lære om en større verden enn vår egen er minst like stort som før, og sjangeren er på sitt beste både perspektivutvidende og medrivende. Med sin understrekning av Europas kolonier og den mørke slaverihistorien som fulgte dem, nærmer «Sjøfareren», høstens Fatland-­utgivelse, seg dessuten et av samtidens mest omtalte temaer.

 Portugals tapte imperium», som undertittelen lyder, har forfatteren overgått seg selv når det gjelder geografisk forflytning: Av de 29 landene hun altså besøkte i sin jakt på fortiden i nåtiden, endte hun med å skrive om 20. Også de historiske rommene hun oppsøker i globaliseringsfortellingen sin, er enorme: I boken som er oppkalt etter Henrik Sjøfareren, den portugisiske prinsen som på 1400-tallet ga støtet til landets aggressive ekspansjon, beveger hun seg stadig frem og tilbake mellom samtiden og tidligere århundrer.

Utgivelsen er organisert som en ferd fra en spansk havneby og nedover langs vestkysten av Afrika og deretter videre til stormakter som India, Indonesia og Japan. Etter å ha fortsatt til Brasil avslutter forfatteren bokens hjemreise på Asorene, øygruppen som er blant de ytterst få erobrede områdene som den dag i dag er portugisisk og fortsatt vitner om den verdensmakten det lille landet sør i Europa var.

Fatland forflytter seg med kjøretøy og fly, men denne gang reiser hun i hovedsak med båt. Også skildringene hennes av livet til havs, blant sjøfolkene hun drar i selskap med, byr på innsikter i en for meg fremmed verden – og er blant tekstens mer engasjerende.

 reiselitteratur lider «Sjøfareren» likevel under mangelen på en motor. Bokens lite forpliktende ramme åpner for at forfatteren kan fylle den med bortimot hva som helst, og «litt av hvert»-preget er påtrengende i den «mosaikk av fortellinger om levde liv» hun presenterer. Fatland veksler jevnlig mellom å skildre selve reisen og det hun ser og opplever underveis, å gjengi korte intervjuer med det tilsynelatende endeløse antallet mennesker hun møtte på ferden, og å foreta fortettede tilbakeblikk på historien. I bakgrunnen løper stedenes forhold til Portugal som en rød tråd. Erobrernes brutalitet kommer klart frem, men iøynefallende nok har personene hun treffer, slett ikke bare negative ting å si om kolonimakten.

Natur så vel som kultur får plass, og spørsmål om religion, mat og språk står, på reisesjangerens vis, sentralt. De stadig nye landene, menneskene og fortellingene Fatland introduserer, bidrar imidlertid til at opplevelsen av boken etter hvert nærmer seg det utmattende: I en viss forstand er «Sjøfareren» en historie leseren må begynne på om igjen og om igjen. De fleste av de 25 hovedkapitlene markeres da også med et kart over en ny region og opplysninger om Portugals nærvær i den.

sjeldent omfangsrikt, men at fortelleren springer fra den ene til den neste, gjør at man knapt blir kjent med menneskene. Den geografiske og tematiske variasjonen til tross får fremstillingen noe monotont over seg. Mange av blikkene bakover i historien oppleves, med sin oppramsing av herskere og konflikter, som særlig seige. Fatland bruker mye plass på de tallrike lokale hjelperne sine, men den driftige skribenten skal samtidig ha ros for at hun har fått alt fra fattigfolk til nobelprisvinnere, fra spåkvinner til tidligere statsministere, i tale.

Ting som virkelig fester seg, sier de likevel for sjelden. Heller ikke tekstens «jeg», som er tydelig til stede, men forblir nokså upersonlig, utmerker seg i så måte: Den Fatland som opptrer på sidene, observerer og beskriver langt mer enn hun reflekterer, og gir ikke inntrykk av at noe avgjørende står på spill for henne utover at hun liker å reise og fortelle om det hun opplevde, på trykk. «Sjøfareren» har i liten grad det friere essayets kjennetegn. Forfatteren skriver solid norsk, og setningene flyter som de skal, men hverken språklig egenart eller slagferdighet er fremtredende.

Jeg må disiplinere meg for å forbli om bord. 

Sjøfareren. En reise gjennom ­Portugals tapte imperium

Portugals verden rundt

Morten Langeland

Spiro er, får jeg vite på siste side i Molly Øxnevads roman, kortnavn for spironolakton, «et av de vanligste legemidlene brukt av transpersoner for å blokkere testosteron». «Spiro» er også tittelen på dette som er Øxnevads tredje roman siden debuten i år 2020. Forfatteren er ganske alene om å skrive seg skjønnlitterært inn i en tematikk som mange har en mening om og få har direkte kjennskap til, nemlig hvordan det er å være transperson og hva det vil si («Trans» av Jim Særnblom er en annen bok jeg kommer på).

– vi møter Frida i 2018, i 2020 og til sist i 2022. I løpet av denne tiden går hun fra å hete Konrad til å bli Frida og mer seg selv, en prosess som slett ikke er rett-fram, men kompleks, både for Frida selv og venner og familie. Øxnevad har gjort et klokt valg om å skildre Fridas tvil, angst og usikkerhet omkring sin plass i verden og i sosiale situasjoner, framfor å fokusere på drømmen om endelig forløsning ved kjønnsskifte eller samfunnsdebatterte sider av saken. Leseren får heller bli med inn i følelsenes evige uro: «Men faen, da, jeg skulle få fram noe annet.»

Slike korte, muntlige setninger kommer i en musikalsk strøm, som om vi får plass i hodet til Frida mens hun kortpustet evaluerer og analyserer sine relasjoner, framtreden og valgmuligheter.

 klaustrofobisk ut å følge en karakter som sjelden er langt unna hyperventileringen, men det er et fornøyelig driv og en inviterende utporsjonering av stoffet i boken. Språklig klarer Øxnevad å gjøre muntlige og ungdommelig halvkvedede setninger som «Men jeg har slutta å være nummen, så det er jeg fornøyd med.» til presise og karakterdannende, det er en god forfatters bedrift. Når det står «sant», nærmest spørrende, etter vurderinger i ganske udramatiske situasjoner, kaller det på leserens empati for Frida og hennes tankekjør.

venninnefellesskap som framstår som fullstendig livsnødvendig for identiteten hennes. Men de har et naturlig kroppslig og kjælent fellesskap Frida står utenfor. Hun er klumsete og høyreist, ikke naturalisert i de kvinnelige bevegelsesmønstrene, og føler seg som en naturlig jakkeholder når de er ute og har det gøy på dansegulvet. Nettopp i skildringen av hvordan selv små, fine scener oppleves anstrengt, og hvordan hvilepulsen bestandig er langt unna, framstår «Spiro» som en bok som kan gi trøst til noen, og nyttig lærdom til folk som syns tematikken er vanskelig. For tematikken er vanskelig for de fleste, som det står: «Jeg er dame for meg selv. Jeg er trans for alle andre. Jeg kan ikke vinne.»

de komplekse sidene av tematikken løst, men gjennom effektive klipp mellom aldere får vi følge Fridas liv spire inn til noe som er mer levelig, slik sett er det en nesten lykkelig historie som heseblesende og effektivt utfolder seg. I en talende sistescene sitter hun på sin mormors dødsleie – «mommo» som elsker Frida, men fortsetter å kalle henne Konrad – mens mobilen ringer og ringer. Det er et mulig fellesskap i timene etter terrorangrepet mot London Pub og Per på Hjørnet 25. juni 2022. Da har vi fulgt henne fra en guttunge som blir mobbet i skolen til et potensielt terroroffer, om man skal løfte den individuelle historien opp på samfunnsnivå.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser