Dag Grønnestad har delt denne artikkelen med deg.

Sull og slått: I Benedicte Maursets rikholdige bok myldrer de felespillende kvinnene fra fortida fram.

Jenteklang

FOREGANGSKVINNE: Kristiane Lund (1889–1976), felespiller og folkedanser fra Bø i Telemark. FOTO/ILLUSTRASJON: KJETIL STRAUME/MARI KANSTAD JOHNSEN

Jeg har mange minner etter min mormor, Aasne Seltveit, fra Rauland. Et av de sterkeste er når hun danser på stuegulvet vårt hjemme på Rjukan, mens hun suller og ler i takt med de viltre tonene fra ei hardingfele. Det er søndag og Folkemusikktimen på radioen, og stemninga rundt oss er lystig og varm, men det er allikevel først nå, etter å ha lest Benedicte Maurseths «Systerspel», jeg forstår at mormor også var ei «slåttetrallar». Jeg husker synet av den dansende mormora mi, intensiteten og oppmerksomheten hun la for dagen når hun virkelig lytta, og ikke minst husker jeg den kritiske holdninga hun gjerne gav uttrykk for. Min mormor var en lidenskapelig, kunnskapsrik og nådeløs dommer, men etter hvert som jeg ble eldre gikk det også gradvis opp for meg hvor sårt det var for henne at hun aldri fikk lære seg å traktere ei fele. Forholdene ble aldri lagt til rette, slik de må ha blitt det for broren hennes, Eivind Mo (1904–1995). Eivind var eldstemann i den store søskenflokken hun vokste opp i, og ble etter hvert en anerkjent felespiller, og er som kona si, Tone Lie Mo, også omtalt i «Systerspel».

Forsvinningspunktene

Jeg har fremdeles ikke kommet til bunns i fortellinga om mormor og fela, aldri greid å danne meg et komplett bilde av alt som kan ha hindret henne i å utforske det instrumentet hun satte så høyt. Men det er ingen tvil om at en sentral forklaring har med kjønn å gjøre, til tross for at slekta mi ikke var videre puritansk av seg. Noe av det jeg hørte fra relativt tidlig av, er hvor utsatt du kunne være som jente. At de miljøene hardingfelespillerne opptrådte i, var prega av festing og holdninger som ikke spilte på lag med de spillesugne jentene. Og at det skulle ta lang lang tid å endre på en slik ukultur, der fela i stor grad ble ansett å være et «mannsinstrument». Å lese Benedicte Maurseths omfangsrike bok gjør at jeg forstår litt mer.

«Kva var det som skjedde? Kvifor forsvann dei kvinnelige felespelarane?» Det stilles flere betimelige spørsmål i «Systerspel». Og svarene frembringer alt fra harme til begeistring. At det for noen hundre år siden fantes forbausende mange kvinnelige felespillere, er oppstemmende lesning, før det så skal vise seg at utøverne forsvinner igjen en gang på midten av 1800-tallet. Men ikke visste jeg at det en tid fantes et så betydelig antall aktive utøvere på spinnesida. «Det er som om dei som skulle løynast, gløymast», skriver Maurseth, før hun gir oss fortellinga om Kristi Gabrielsdotter (1793–1866), eller «Kristi på stia», som hun også ble kalt, bryllups- og dansespilleren som bodde på Husevågøy, ytterst i Nordfjorden. Kristi levde et liv uten bein, og det sies at dem som ville høre henne spille, bar henne rundt i en kurv eller bærestol. Kristi tok seg dessuten gjerne en tår, eller var «litt tidlig» til å drikke, som det ble sagt på folkemunne, før hun etter hvert roet noe ned, og ble religiøs og avholds, men hun slutta allikevel aldri helt å spille.

Ifølge kildene skal Kristi Gabrielsdotter ha spilt bemerkelsesverdig vakkert, noe som må ha vært en vesentlig årsak til at folk var villige til å bære henne rundt til de ulike spillplassene. Og beskrivelsen av fela til Gabrielsdotter, som i dag henger på Nordfjord Folkemuseum i Sandane, fester seg. Fela er skjør, og nesten vektløs, som om den hvert øyeblikk kan briste, skriver Maurseth. Og skjørt, det er det, både i livet og i kunsten. Noe inntreffer i folkemusikkmiljøet fra og med årene rundt 1850, som igjen fører til at mange av felejentene forsvinner fra det offentlige rommet i over hundre år. At spillplassene etter hvert går fra å være i stuene i hjembygda til de større konsertsalene i byene eller andre tettsteder, kan være en av flere årsaker, sammen med opprettelsen av nye, religiøse frisamfunn. Men også den politiske og kommersielle propagandaen på 1920- og 30-tallet, og alt som finner sted i kjølvannet av den andre verdenskrigen, opprettholder forestillinger om at kvinnene egner seg best i hjemmet. Mange av de kvinnelige læremesterne blant felespillerne var dessuten for lengst borte, og med dem noen av de viktigste rollemodellene.

Navnene

Kvinnene blir allikevel aldri helt borte. Og de hadde selvsagt navn, som tross alle hindre aldri har gått tapt. I et vellykket kompositorisk grep vever Maurseth enkeltmennesker nennsomt inn i et brokete bakteppe av historiske og samfunnsmessige forhold. Og her er noen få av navnene som endelig løftes fram på ny: Helgæ Olsdotter Hågeset (1710–1789), Lise Jyvall (1791–1873), Samuline Andersdotter Seljeset (1804–72), Margrete Andersdotter Maurset (1790–1888), Kristiane Lund (1889–1976), Signe Flatin Neset (1912–75), Ingebjørg Åkre Rysstad (1918 – 1998), Tone Lie Mo (1903–1981), Laura Reigstad (1890–1978), Torbjørg Aas (1916–2008), og Ingeleiv Kjerlauv Kvammen (1932). Også Guri Olsdotter Mevold (1842–96), fra Mevold i Julsundet utenfor Molde, må med. Hun skal ha tjent penger på spillinga si (!), selv om hun ikke hadde råderett over midlene hun skaffet til veie. Konkurransen var hard. Og ble kanskje enda tøffere når kvinner ble satt opp mot menn. De kompetitive tendensene i miljøet sies å ha vært mange og intrikate. Anerkjente spillemenn kunne vokte huset sitt i tilfelle noen satt på utsida og tjuvlytta til slåtter som ikke for noen pris måtte stjeles. Instrumenter ble ødelagt. I verste fall ble det begått drap.

Samspill

Tilbake til Kristi Gabrielsdotter. Og fela hennes, som i dag henger på museet i Sandane. Maurseths skildring av møtet med instrumentet gjør inntrykk. De tynne, hvite hanskene. Tillatelsen. Å få lov til å berøre et foredlet stykke tre. Og fabuleringa; hvordan lød det når «Kristi på stia» spilte på akkurat denne fela? Tidas herjinger har ført til at stemmeskruer, stol og strengeholder er borte, mens fingerbrettet med sitt symmetriske mønster er intakt, i likhet med den milde, matte og lysebrune lakken på felekroppen. Springar, halling, reinlender, vals eller marsj. Instrument og menneske, hånd og streng, liv og død, det ildfulle eller elegiske som pulserer mellom ytterpunktene i et festlig lag, eller som bunnklangen i en begravelse.

«Tilgang til lydhøre rom er ingen selvfølge.»

Det er kjærkomment å lese at det ikke bare er mannfolka som har fått dominere musikkarenaen i det langstrakte landet vårt. At mange menn dessuten har tilrettelagt for at jentene fikk spille. Her er hjertevarmende eksempler på hvordan bestefedre, fedre, onkler og brødre har bidratt til å få jentene inn på spelscene. Og ikke minst er det oppløftende å lese om det vitale samspillet som fant sted mellom kvinnelige utøvere til godt inn på 1800-tallet, før også det stilna igjen. Margrete Andersdotter Maurset var en av i alt fem søstre som fikk mulighet til å utforske det klangfylte strengeinstrumentet. Å bo i det samme huset, dele tun, eller oppsøke det som skjedde i nabobygda, ble en forutsetning for kunstnerisk praksis. Den lokale forankringa var en utløsende faktor, da det var sjelden at spelkvinnene på slump fikk møte kunstnere som Edvard Grieg eller Ole Bull. Mangelen på sosial og fysisk mobilitet har som så mye annet begrenset kvinnene, og innbefatter også andre og mørkere sider. Historien om «Blinde-Sigrid», eller Sigrid Mathiasdotter Bolstad (1814–92), er et av flere eksempler. Sigrid var både halt og blind, og uegna til fysisk arbeid, men en vei ut av uføret kunne være å lære seg å spille, skriver Maurseth. Fela ble i enkelte tilfeller et verktøy for å berge livet, siden fysiske «skavanker» sjelden førte til giftemål. Og selv om Sigrid ble fraktet rundt til spillplassene, ble hun ofte behandlet som en handelsvare, og nedlatende omtalt som «skitbry». Det skal ikke store innlevelsen til for å forestille seg hvor utsatt et slikt liv kan ha fortonet seg, uansett hvor mye Sigrid trollbandt tilhørerne sine.

Nye nærvær

«Systerspel» har blitt et omfattende verk. Noen tusen tegn fra min hånd vil aldri kunne favne om det mangefasetterte innholdet. Jeg må dessuten tillate meg å ta et lausdansende hallingsprang over til vår egen tid, der jentene, endelig, har erobra en selvskreven plass i rekken av fremragende utøvere. Kvinnelig nærvær i språk, gjør noe med kvinnelig nærvær i historien, skriver Maurseth, og refererer til historiker Anna Tranbergs drøfting av den selektive innsamlinga av kilder i og rundt folkemusikktradisjonen, i årevis styrt av menn, med Olea Crøger (1801–1855), og Hulda Garborg (1862–1934), som lysende unntak. Det er først på 70- og 80-tallet at kvinnene kommer inn som vektige informasjonssamlere, to tiår som i det hele tatt blir et vendepunkt i folkemusikkhistorien. En bølge av jenter fosser fram disse årene, og ber ikke lenger om nåde fra mannsbastionen for å kunne praktisere den livsbejaende musikken.

Honndalstausene, med oppvekst i Hornhindal på 60- og 70-tallet, og sambygdinger med Samuline Seljeset, markerer seg sterkt i folkemusikkmiljøet på 80-tallet. Og trioen Fjøgl poserer noen år seinere nakne med felene sine. Vel å merke med humor, og full kontroll over virkemidlene. Etter hvert har banebrytende felespillere som Annbjørg Lien, Susanne Lundeng, Anne Hytta, Helga Myhr og Tuva Syvertsen også erobret scenen. Det er like fullt nedslående å lese at det så seint som i 2018 måtte et opprop til etter nok en Landskappleik med nedsettende ordbruk. I sin mildeste form kan det medføre at du som kvinne får høre at «du spiller som en voksen kar», og at det forventes at du tar det som et kompliment. Og jeg blir nok en gang slått av tanken på hvor sterkt de har villet spille, kvinnene og jentene opp igjennom tidene. Det trengs både talent og trass, men også mot og stamina når du ikke har mottakelige forhold rundt deg. De aller fleste av oss utløser et hav av ulyder i den første langstrakte tida med et gjenstridig instrument. Jeg vet selv litt om dette, da jeg det siste året har gjort noen spe fremstøt på å lære meg å spille fiolin. Frida Haltli, min femten år gamle mentor og inspirator, er allerede en fabelaktig fiolinist. Bare vanskelighetsgraden og min egen mangel på disiplin er konfronterende, og jeg hadde vel knapt gjort et forsøk på å lære meg de fire strengene å kjenne, hvis jeg fremdeles bodde i en leilighet midt i byen, omgitt av folk på alle kanter. Nå bor jeg i et lite hus på landet. Dyra som beiter utenfor vinduet mens jeg holder på, enten det er kyr eller sauer eller griser, gidder knapt å løfte på hodet. Jeg har en velvillig innstilt mann. Og selv om hunden vår gråter når jeg gnukker i vei, har hun gradvis begynt å utholde sin matmors eskapader. Tilganger til slike lydhøre eller velvillige rom er ingen selvfølge. At mange av de modige og spillsugne jentene og kvinnene gjennom de siste århundrene nå endelig har fått sin rettmessige plass i et rikt og samlende verk som «Systerspel», er en begivenhet.

AASNE LINNESTÅ

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production