BORTE VEKK: Statuen av Christopher Colombus. FOTO: AP/NTB Fernando Llano
I forkant av markeringen av Mexicos 200 år med uavhengighet må oppdageren Christofer Columbus vike for en kvinne fra Olmec-perioden på en sokkel i hovedstaden.
Statuen av Columbus ble fjernet fra sin prominente plass på Reforma-avenyen allerede i fjor, da rasende demonstranter truet med å velte den. Nasjonalinstituttet for antropologi og historie sier at statuen vil bli plassert på et trygt og verdig sted.
Mandag ble det klart at Columbus blir erstattet av en skulptur som framstiller en kvinne fra Olmec-kulturen. Statuen er utført av den mexicanske kunstneren Pedro Reyes, opplyste ordføreren i Mexico by, Claudia Sheinbaum.
Skulpturtriennalens midlertidige, offentlege kunstverk fortel om kva som står igjen etter oss.
Å vare eller ikkje vare
AnmeldelseMeldingMaria Horvei
Intimt på open plass.
Skulpturtriennalen 2021: «Å vare»
Norsk Billedhoggerforening og området rundt Tøyen i Oslo.
Står til 17. oktober.
Med Admir Batlak, Andrea Bakketun, Anne Cecilie Lie, Ayatgali Tuleubek, Christine Aspelund, Damir Avdagic, Elna Hagemann, Erlend Grytbakk Wold, Gisle Harr, Ingrid Solvik, Jannik Abel, Joel Correia, Johanne Hestvold, Jon Benjamin Tallerås, Kaia Hugin, Knut Wold, Kobie Nel, Lillian Tørlen, Louise Jacobs, Margrethe Pettersen, Mattias Cantzler, Meera Manjit Kaur, Michael Johansson, Miriam Hansen, Morten Jensen Vågen, Nina Torp, Peter Dean & Oscar Hagbard, Päivi Laakso, Runa Sandnes, Sara Korshøj Christensen, Samvær Under Tilsün – Øyvind Mellbye & Einar Goksøyr Åsen Sebastian Kjølaas og Shwan Dler Qaradaki.
Midtvegs opp ei av dei bratte kleivene i Tøyenparken i Oslo, etter å ha sett ein knapp tredel av dei 33 prosjekta som utgjer årets Skulpturtriennale, slår det meg at eg er ein del av ein slags høgkulturell, lågteknologisk versjon av spelet Pokémon Go. I staden for å samle japanske fantasifigurar på mobiltelefonen går eg med augo flakkande mellom det digitale kartet på skjermen og terrenget rundt meg, på jakt etter neste kunstnariske installasjon. Nokre er lette å få auge på: Sebastian Kjølsaas’ veldige gargoyle «Clear the air! Clean the sky! Wash the wind!» ragar til dømes fleire meter over bakken, med sine svulmande, menneskeliknande former i brent eik. Andre hadde ein fort gått forbi, hadde det ikkje vore for kartnåla og den fysiske plaketten i bakken like ved: Sara Korshøj Christensens høgt plasserte fuglefigurar i fargerike, bøygde stålstenger, eller Anne Cecilie Lies fine, stadsspesifikke lydvandring.
STERKT LAG: Dei 33 kunstnarane har tolka «varigheit» på kvar sin måte. Frå venstre er Elna Hagemanns «Knytt kne», Johanne Hestvolds «Commemoration (Treptower Park)» og Sebastian Kjølaas’ «Clear the air! Clean the sky! Wash the wind!».
8ALLE FOTO: TOR SIMEN ULSTEIN, KUNSTDOK Tor Simen Ulstein
Eg trakkar vidare, innover i den digital-fysiske hybridtopografien. Gotta catch ’em all!
Etter fleire rundar i dei vakre, men ikkje akkurat nøytrale lokala til Vigelandsmuseet har Skulpturtriennalen (tidlegare biennale) no migrert til det offentlege rommet. Mønstringa er spreidd utover området som strekk seg frå Norsk Billedhuggerforenings hovudkvarter ved Carl Berners plass og aust mot det gamle Munchmuseet på Tøyen. Rørsla ut i det opne landskapet vert sett i samanheng med foreiningas 75-årsjubileum og deira opphavelege rolle som tilretteleggar for etterkrigstidas mange minnesmerke. «Mange av monumentene fra etterkrigstiden står der fremdeles den dag i dag, men det pågår også viktige diskusjoner omkring fjerning av kolonialistiske minnesmerker og kunstverk», står det på triennalens nettside, etterfølgt av eit ope spørsmål om kven som har makta til å definere våre dagars offentlege rom.
Det er eit påtrengande spørsmål, men heller enn å ta det heile i ei meir uttalt politisk retning, er det «varigheit» som vert lansert som overordna tema for årets triennale: Korleis biologiske prosessar, materialbruk og tid påverkar kva som blir ståande og kva som forsvinn, sett opp mot det offentlege kunstverkets tradisjonelle, evigvarande karakter. Johanne Hestvold har grave ned det som ser ut som store takeaway-behaldarar i skråningane ned mot Munchmuseet, med indre skiljeveggar som formar kart over ulike parkar. Materialet er biologisk nedbrytbart, og parkens funksjon som eit sosialt rom møter slik parken som økosystem. Andrea Bakketuns «Monument for 86400 sekunder» består av eit kjegleforma stålskjelett, der øvste del er dekka av ulike pastellfarga materiale som på ulikt vis vert brotne ned og endra av vêr og vind.
«Det er audmjuke, men kunstnarisk sjølvsikre tilnærmingar til temaet»
I sin lydinstallasjon «Bird» tek Ayatgali Tuluebek på si side tak i noko som allereie er forsvunne. Her ligg ein kompleks teknologisk prosess til grunn for rekonstruksjonen av den lokalt utdøydde topplerkas song. Runa Sandnes’ «Minnested for snøen» reflekterer over snøen som ikkje lenger fell i Tøyenparken, gjennom ei blomeeng planta i unnarennet til den gamle hoppbakken. Slike omgangar med kva som er, har vore og vil bli, er audmjuke, men kunstnarisk sjølvsikre tilnærmingar til triennalens tema.
«Varigheit» er samstundes eit temmeleg ope stikkord. Som heilskap kan Skulpturtriennalen 2021 òg sjåast som ein katalog over problemstillingar som har engasjert den offentlege kunsten dei siste tiåra, frå denne for alvor gjorde sitt inntog som eit kritisk undersøkande element i samfunnets fellesareal på 1970-talet. Michael Johanssons «Real Life Tetris», til dømes, er eit typisk døme på kunst som subtil intervensjon i det offentleg rommet: Små, daglegdagse objekt i klåre fargar er her sett inn i byrommets tomrom, som dei to pengeskrina og den gamaldagse lommelykta festa inn under armlenet ved benken på Tøyenparken busstopp. Meera Manjit Kaur har i «Ranglokk» kledd nokre av parkens kumlokk i juvelfarga pulver, i ei sameining av indisk rangoli-kunst og eit basalt symbol for norsk infrastruktur.
Andre verk sluttar seg til tradisjonen for å undergrave den offentlege kunstens tidlegare eleverte posisjon – som Morten Jensen Vågens humoristiske «Stealth Tower», ei stabling av aliminiumsreplika av pizzaøskjer, vegskilt og anna velkjende, men lite påakta, innslag i byrommet. Både Elna Hagemann og Admir Batlak har tatt utgangspunkt i tekstilar, i verk som hentar energien sin frå møtet mellom det intime, det identitetsskapande, og den offentlege skodeplassen: Hagemanns antropomorfe skulpturgruppe «Knytt kne» er støypt etter modellar av overmadrassar og laken tvinna rundt bøygde jernstenger, medan Batlaks tre søyler er bygd opp av materiale forbunde med mote og design.
Ei ytterlegare tilspissing av møtet mellom det private og det offentlege ser ein i eitt av mønstringas aller sterkaste prosjekt, Shwan Dler Qaradakis «A Trip With My Father In Town». Her vert ein flimrande film av latinske og kurdiske bokstavar projisert på Billedhoggarforeningens bygningsfasade, og filmen er tonesett av ein plystra melodi som kunstnaren lærte av far sin då han var barn. Med denne melodien sende faren hemmelege beskjedar til andre medlemmer av den kurdiske motstandsrørsla, på tvers av eit offentleg rom der berre offentleg godkjende meiningar hadde sin plass. Verket er eit monument over ein politisk kamp, men også eit personleg minnearbeid – og ikkje minst ein utsøkt poetisk refleksjon over kva som utgjer ei offentleg ytring.
Arrangørane skal ha ros for arbeidet som er lagt ned i å formidle verka til eit publikum; tekstane om det einskilde verket og kunstnarskapen som følgjer alle prosjekta, er jamt over godt skrivne, og dei er pedagogiske utan å vere banaliserande. Om du, som eg, går inn for å oppleve alle verk og lese all tilhøyrande tekst, vil effekten unekteleg vere noko døyvande; den fysiske opplevinga av verk i tid og rom får litt mindre spelerom når du har 30 opne faner på mobilnettlesaren. (Tekstane må hentast via QR-kodar ved verka, dersom du ikkje byrjar hjå Billedhoggarforeningen og skaffar deg ein brosjyre der). Mange av verka er også vanskeleg å få fullt grep om utan informasjon om materiale, stadsspesifisitet og intensjon, noko som i somme tilfelle ville ha vanskeleggjort eit meir permanent opphald i det offentlege rommet.
Likevel er det noko utprega raust over Skulpturtriennalen 2021: Verka har noko dei vil seie, og dei har gått ut i byrommet med eit ynske om å bli forstått. At spissfindigheita i det som vert sagt, varierer, er like naturleg som at du ikkje alltid har like god bruk for alle Pokémon-figurar. Likevel er det eit sterkt lag du sitt att med, når du avsluttar runden.
Retting 8. september: Meera Manjit Kaurs verk «Ranglokk» blei fyrst omtalt som «Ragnalokk». Det er no retta.
Retting 9. september: Opprinnelig sto det at kunstneren bak «Minnested for snøen» er Rune Sandnes. Det riktige er at kunstneren heter Runa Sandnes. Dette er nå rettet.
LAVMÆLT: Stein Rønning jobber både med skulptur og foto.
FOTO: HORDALAND KUNSTSENTER
Et prosjekt jeg aldri går lei av å studere.
Stein Rønning: «dis – tribute»
Hordaland Kunstsenter.
Står til 19. september.
I mange år har den norske kunstneren Stein Rønning (f. 1953) skapt bokser som han så har plassert på flate underlag og fotografert – i stadig skiftende kombinasjoner. Deretter har han arbeidet videre med de nøkterne komposisjonene digitalt. Etter årtusenskiftet har jeg med glede sett varianter av dette prosjektet i flere gallerier, og jeg er fortsatt fascinert.
På veggene henger små og større utgaver av det kunstneren selv har døpt «objektfotografier». «Boksene kan sees som speilinger av selve kamera-objektet, som i sin mest grunnleggende form jo også er en boks», heter det i utstillingsteksten. Rønning begynte som skulptør, og selv om disse verkene altså primært er fotografier, er det samtidig tale om fotografier av skulpturer. Kunstneren anvender ulike treslag når han lager boksene, og de er preget av ulike farger og overflatevirkninger. Noen ligger i stabler, andre står på høykant og opptrer alene. Noen ganger er bildet slående flatt, mens det andre ganger åpner seg opp rom innover i det. Et par av fotografiene er så mørke at man må gå nær for å oppdage boksene ordentlig.
Disse verkenes lek med geometri og ulike medier – flere av bildene har også noe malerisk ved seg – står i kontrast til de mørke, mer organiske skulpturene ute på gulvet. De er, som fotografiene, blitt til i 2020.
Også skulpturene har seriepreg. De er nye versjoner av verk Rønning for 25 år siden skapte i blinde – gjenskapt med fotodokumentasjon som grunnlag. Rønning setter dem i sammenheng med noe kroppslig – «dannelsen av en ny hud». Samtidig gjør de det vanskelig ikke å tenke på naturens steiner. Han har ofte jobbet med bronse. Denne gang har han eksperimentert med materialer som benkull og skjellakk. Noen av skulpturene har ikke bare ruglete, men også glatte sider – en av dem gir meg assosiasjoner til et avkuttet kakestykke.
I likhet med fotografiene er disse skulpturene ikke særlig taletrengt. Noen kan oppleve Rønnings kunst som taus på grensen til avvisende. I mine øyne er de asketiske fotografiene så intenst visuelt tiltrekkende at det ville overraske meg om ikke mange blir slått av elegansen. I en tid da mye kunst har en hel del av mer konkret art på hjertet, er Rønnings verk en lavmælt påminnelse om den betydningen grunnleggende spørsmål om form og farge, og det å se, har for yrkesgruppen hans.
Den for Rønning karakteristisk uklart titulerte «dis – tribute», der det første ordet er gjennomstreket, har også et utstillingshistorisk innslag. Kunstneren viste i 1980 sin aller første separatutstilling – i Galleri 1, forgjengeren til Hordaland Kunstsenter. Institusjonen hevder at Rønning allerede da var i gang med å utvikle «et bemerkelsesverdig presist visuelt språk». Høstens utstilling viser at han stadig arbeider med å perfeksjonere det.