På mesaninen i første etasje på Deichmanske bibliotek i Bjørvika sitter papiravislesere i høye, beigebrune ørelappstoler. Der har de satt dem. På mesaninen, for ikke alle vet hva en mesanin er, men papiravislesere vet det. Snart havner nok det ordet også på historiens skraphaug sammen med lorgnett, pilleeske, snurrebart og andre snurrepiperier. Ingen merker akkurat når et ord dør. Dør det når ingen har brukt det på en uke eller et år eller når alle har sluttet å lese det? Eller dør ord når de ikke lenger finnes i noens minne? Hvor mange ord dør i så fall når en papiravisleser dør?

I ørelappstolene på bibliotekmesaninen sitter heldigvis flere levende eksemplarer. De mangler bare pipe i hånda, og hvis man kler seg ut som femtitallsfrue og serverer dem frokost mens man maser og skravler, kommer de sikkert til å lage en helt autentisk mann-bak-avisa-lyder. Uten å slippe teksten med blikket strekker de seg etter kaffen. Det rasler i nytt papir og lukter dagfersk trykksverte når de blar.

Dette er helt unødvendig, for vi kan like godt lese nyheter som ikke tar veien om trykkpresser og distribueringslogistikk. Det har vi kunnet i årevis. Nylig har Pandemien lært oss at nesten alt kan gjøres digitalt. Den fysiske verden er stadig mer overflødig. Spørsmålet er altså ikke om det fysiske er nødvendig av praktiske årsaker, men om vi liker det best slik. Akkurat nyheter på papir tror jeg havner der vi har lagt lorgnetten og pilleeskene, men jeg vil gjerne ha avisleserne med pannenyvene i ørelappstolene, de som lager raslende papirlyder og leser om seriøse og viktige ting i dagfersk trykksverte. Det høres så mumidalsk ut. Kanskje de trenger en kakkelovn der oppe på mesaninen til vinteren?

Hærverk