Den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj har vært jevnlig i nyhetsbildet siden han returnerte til Moskva på nyåret 2021 etter behandling i Tyskland for forgiftning på flyplassen i Tomsk. Arrestasjonen med påfølgende dom og fengsling under dårlige forhold har med rette ført til protester og sympati i vestlige medier. Det har blitt satt søkelys på tvilsom rettssikkerhet i en åpenbart politisert domstol under Putin-regimet. Etter at han innledet en sultestreik har det vært spekulert på om han vil overleve fengselsoppholdet.

En domstol skal nå ta stilling til om hans anti-korrupsjonsfond (FBK) skal stemples som en ekstremistorganisasjon. På tross av alle repressive tiltak Navalnyj er blitt utsatt for kunne han nylig melde på sin Instragram-konto at han avsluttet sultestreiken.

Dette gir meg anledning til å minne om Julian Assange, en annen politisk fange som dessverre har fått altfor lite oppmerksomhet. Han befinner seg i høyrisikofengslet Belmarsh utenfor London, uten mulighet til besøk og normal kontakt med sine advokater eller familie. Han har ingen mulighet til å kommunisere med omverden. Leger som har undersøkt ham sier han bærer preg av psykisk tortur. En rettsavgjørelse i en britisk domstol i januar 2021 motsatte seg utlevering til USA på grunn av selvmordsfare. Han sitter fengslet i påvente av USAs anke. Hvis Assange blir dømt risikerer han 175 års fengsel for å ha lekket bevis for krigsforbrytelser. Wikileaks publiserte informasjon som varsleren Chelsea Manning lekket fra dataanlegget hun hadde tilgang til i det amerikanske forsvaret.

Det er i disse dager 11 år siden videoen Collateral Murder ble publisert og gjorde Wikileaks verdenskjent over natten. Det sjokkerte en hel verden å se med hvilke letthet amerikanske helikopterpiloter bestemmer seg for å skyte og drepe det som skulle vise seg å være sivile, inkludert reportere fra Reuter på jobb.

Wikileaks kunne i 2010 dokumentere massive amerikanske overgrep og krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Ingen er tiltalt eller straffet for disse.

Barack Obama slapp Manning ut etter å ha sonet syv år av en dom på i alt 35 års fengsel. Obama bestemte seg også for ikke å tiltale Assange, etter råd fra sine advokater. Han måtte i så fall også ha tiltalt New York Times, som hadde publisert det samme materialet.

«Assange må etter mitt syn nå regnes som en politisk fange»

Obama, med Joe Biden som visepresident, ble ellers kjent for å straffe varslere hardt og for å bruke Espionage Act, som var ment å straffe tradisjonelle spioner i første verdenskrig.

Under Trumps presidentskap ble det reist tiltale mot Assange med 18 tiltalepunkter der påstand om hacking stod sentralt. Trump bestemte seg for at First Amendment ikke skulle gi utenlandske statsborgere beskyttelse, og reiste tiltale og krevde utlevering fra Storbritannia. Flere presseorganisasjoner har advart mot den nedkjølende effekten dersom en utenlandsk statsborger kan få lang fengselsstraff for publisering av hemmeligheter i medier utenfor USA.

Mange satte sin lit til at Joe Biden skulle droppe tiltalen mot Assange da han flyttet inni Det hvite hus, selv om Biden er blant dem som helt siden 2010 har snakket fiendtlige om Assange og kalte ham en «high-tech terrorist». Det er derfor ikke overraskende at han fortsetter rettsprosessen.

Vi som har fulgt rettsprosessen helt fra de første rettsrundene i februar 2020, er bekymret for Assange sin rettssikkerhet. Jeg fulgte rettssaken på vegne av Norsk Pen via link i rettsbygningen, og så en ydmykende behandling av Assange. Han var fysisk og psykisk preget etter mange år i isolasjon. Det var daglig kroppsvisitering inn og ute av rettssalen. Håndjern på og av, en behandling som om han var en terrorist. I retten var han plassert i et glassbur bakerst i salen med mangel på tilgang til egne papirer. Han klaget høylytt på mangel på fysisk nærvær og kommunikasjon med sine advokater.

Det som venter ved en utlevering, er en rettsprosess med reduserte rettigheter uten normal tilgang til å føre vitner og normal prosedyre. Han skal dømmes av en jury i Virginia, i et område der de fleste jobber for en av de mange etterretningstjenester i området. Fra å være en prisbelønnet publisist blir hans skjebne nå i stor grad ignorert av de samme mediene som ga ham hyllest og priser for ti år siden. FNs rapportør Nils Melzer har i et brev til svenske myndigheter kommet med harde anklager mot juridiske myndigheter i Sverige om trenering og manipulering av bevis i saken der det var påstander om seksuelle overgrep mot to kvinner. Det ble aldri reist tiltale og saken er nå henlagt.

Det eneste Assange er dømt for, er brudd på kausjonsbestemmelsen da han søkte tilflukt i den ecuadorianske ambassaden i 2012 i påvente av en mulig utlevering til Sverige. Denne dommen var sonet ferdig høsten 2019, og han må etter mitt syn nå regnes som en politisk fange. Han satt syv år i ambassaden og det har kommet fram at han ble overvåket av CIA som dermed også fikk innsyn i hans fortrolige kontakt med sin advokat.

To opposisjonelle i hvert sitt land, Navalnyj og Assange. Det naturlige er at de begge får oppmerksomhet rundt sin situasjon, om ikke annet på et humanitært grunnlag. Vi vet at det på grasrotnivå er økende støtte for Assange over hele verden, en støtte som er lite synlig i mediene. Søk i Retriever som dekker de fleste norske medier, viser at navnet Navalnyj er nevnt 698 ganger i mediene de siste 90 dager. Assange er nevnt 19 ganger i samme periode.