I fjor så vi Black Lives Matter-bevegelsen (BLM) feste seg ikke bare i USA, men i resten av verden. Svarte mennesker og folk av ulik etnisitet, inkludert hvite, reiste seg og sa at nok er nok. Det var inspirerende å se folk i alle farger marsjere sammen i solidaritet – et ord jeg alltid har knyttet til Norge, landet for dugnad og likestilling. Det beste landet i verden å bo i, ifølge FNs rapport fra 2020. Som innvandrer har jeg alltid vært stolt over å bo i et land som omfavner og aksepterer nykommere.

I desember i fjor publiserte jeg og en internasjonal gruppe forskerkolleger en artikkel i tidsskriftet Health Promotion International. Det handlet om hvordan det nå er tid for helsefremmende arbeid – mitt arbeidsfelt – å våkne opp og erkjenne, sammen med urfolk verden over, at svarte afrikanere og de av afrikansk avstamning fortsatt er marginaliserte. Vi skrev om pandemien og om hvordan svarte mennesker som bor i Vesten er uforholdsmessig rammet.

Et av eksemplene fra Norge, var hvordan mennesker av somalisk opprinnelse ble rammet. Ikke bare på grunn av den type jobb de ofte har, men også på grunn av botettheten i sammensveisede, støttende samfunn. Vårt mål var ikke å stigmatisere disse gruppene. Vi ville tvert imot framheve at enkeltpersoner merket at myndighetenes budskap ikke nådde frem til miljøene. De begynte derfor å dele informasjon om covid-19 i sine lokalsamfunn. Hvorfor? Fordi meldingene fra helsemyndighetene ble opprettet med flertallet i tankene, og ikke tok hensyn til at noen mennesker fra minoritetsbefolkningen, spesielt de som kom som flyktninger, kanskje heller ikke følger de lokale nyhetskanalene.

Dette gjenspeiler en mangel på forståelse for hvordan et flerkulturelt samfunn bør ta hensyn til alle borgere, hva det vil si å være innvandrer og diaspora. Ja, vi bor i Norge, og noen av oss har valgt å komme hit. Men det er også mange som ikke har valgt å være her, de er her av nødvendighet. Vi respekterer og aksepterer norske lover og normer, og vi setter stor pris på likestilling, ytringsfrihet og sikkerhet. Men det er behov for at Norge anerkjenner og aksepterer oss også.

«Den siste uken har åpnet øynene mine.»

Mens vi skrev artikkelen diskuterte jeg med mine kollegaer fra Nord-Amerika. Jeg følte at deres opplevelse egentlig ikke var lik den norske. Vi har ikke samme historie som USA. Jeg var naiv. Den siste uken har åpnet øynene mine. Stemningen i Norge kan bli like ille som det vi så fra Washington D.C. Politiets og sikkerhetstjenestens reaksjon på BLM-protestene, i stor grad fredelige protester for rettferdighet, var ekstrem. Reaksjonen på Trump-tilhengernes marsj var nesten ikke-eksisterende. Og se hva som var deres sak: å velte resultatene av et fritt valg, basert på ordene til en selvsentrert president.

Hvis en hvit norsk jente hadde blitt utsatt for to år med brutalitet, som de tre svarte jentene ble i Lillesand, ville det ha tatt så lang tid før noe hadde skjedd? Ville det krevd et Facebook-innlegg for å få den hjelpen de fortjener? Hva med stigmatisering av somaliere som jobber for Stavanger kommune, er det ikke uakseptabel diskriminering? Hvis vi ikke fordømmer slik oppførsel som uakseptabel nå, blir det snart akseptabelt. De siste fire årene med Trump har vist oss hvordan hatefulle ytringer har blitt mer akseptable også i flere europeiske land under kappen av «ytringsfrihet». Hvor stopper dette?

Ja, Black Lives Matter, selv i Norge, og det er på tide å slutte å vike unna diskusjoner om rasisme. Vi må ta opp fordommer når de viser seg. Norge ønsket meg velkommen, og er stedet jeg har laget et hjem. Og likevel, til tross for å være borger, kan jeg ikke kalle meg norsk, fordi jeg er svart, og det første folk ser er min svarthet og min fremmedhet.

La oss bli et virkelig flerkulturelt samfunn som respekterer forskjeller og forstår fordelene ved et mangfoldig samfunn. Vi trenger nye ideer, kreativitet og perspektiver som åpner opp våre verdener og hjelper oss å finne innovative løsninger på de ulike utfordringene vi står overfor. La oss slutte å benekte at rasisme eksisterer i våre hjem, i nabolag, i skoler og i våre offentlige systemer. I stedet må vi konfrontere den og håndtere den.

Black Lives Matter handler ikke bare om politibrutalitet, men om verdighet. Det handler om å ha muligheten til å være den beste du kan være uavhengig av etnisitet eller hudfarge. Vi har kjempet mot kjønnsdiskriminering, vi har kjempet mot homofobi. La oss nå bekjempe rasisme.