Hva er oddsen for at nettopp denne boka, «Magi og mirakler fra vikingtid til middelalder», skulle falle ned i postkassen min akkurat nå som jeg hadde tenkt å skrive om en volve? Var det fordi jeg allerede hadde tenkt den tanken, eller ville boka kommet uansett? Det er en menneskelig drift å tolke hendelser som tegn, søke etter sammenhenger, eller oppsøke råd om kjærlighet, helse, fremtid – særlig i omveltende tider hvor til og med neste ukes sosiale retningslinjer er vanskelig å forutsi.

Religionshistorikeren Gunnhild Røthe har skrevet en fagbok om magi og mirakler i brytningstida mellom hedensk og kristen tid. Og for en poet, med stor interesse for historie, er fagboka et deilig stabilt og klartenkt språklandskap å bevege seg i. De faktabaserte argumentene, de logiske setningskonstruksjonene, den grundige bruken av kilder, oversiktlige lister over mytiske og historiske personer, skalder og helgener, ikke minst fraværet av følelser. Det er som å lytte til en eldre, vis lærer som har kunnet disse tingene siden menneskets første historietime. Røthes stemme er kanskje nøytral, men ikke fraværende. Hun har en agenda: Å fortelle om det store religionsskiftet i Norge, men med fokus på de religiøse fenomenene magi og mirakler – og dette med et feministisk blikk.

«Med kristningen ble helse tett forbundet med frelse.»

Først forklarer Røthe forskjellen på disse to. Mirakel blir gjerne forstått som «en ekstraordinær hendelse som bryter med rasjonelle forklaringer basert på naturlovene», slik som Jesu død og oppstandelse. Magi blir definert som «teknikker utført for å påvirke natur og mennesker til å handle på ønsket måte, altså en form for manipulasjon». Magi kan også beskrives som en måte å tenke på, «en strategi til å forstå og beherske verden», slik man gjerne forklarer bruken av tarotkort. Den førkristne magien var en del av folketroen omkring år 1000 og omfatter en rekke forestillinger og handlinger – enten med helbredende eller skadende hensikt, som det å galdre (synge magiske ord eller formler med skingrende stemme), eller å riste runer inn i et tre eller en stein. Senere kalte kristendommen dette for overtro, og store deler av den magiske praksisen ble kriminalisert. Vi vet godt hvordan dette eskalerte mot slutten av 1500-tallet, med hekseforfølgelsenes inntog.

Det er i møtet med kristendommen at forskjellige førkristne rituelle praksiser defineres som hedensk magi, slik som krigsmagien (tenk Olav den hellige) eller kjærlighetsmagi (tenk syv sorter blomster under puta på sankthansaften), mens andre i større grad videreføres i det kristne samfunnet, slik som den medisinske magien. Med kristningen ble helse tett forbundet med frelse, noe som er synlig i runeinnskrifter med bønneformularer for sjelehjelp. Blir du frelst blir du også frisk. Til tross for denne assimileringen mellom to verdensordener, ble det å utøve tradisjonell medisinsk magi oppfattet som å vanære Gud, som stor synd. Fordømmelsen av legende magi gikk særlig utover kvinnene: «Kunnskapen om helbredende midler og ritualer var tradisjonelt kvinners domene, også lavstatuskvinners, men blir med kristningen overtatt av kirken». Legekunsten blir en mannlig virksomhet, kun når det gjelder fødselsmagi er det kontinuitet å spore. Det lengste kapittelet i boka er viet den medisinske magien, og blir en fortelling om kvinner og deres bruk av magi, særlig ved fødsler.

Røthe tydeliggjør at mesteparten av kunnskapen vi har om førkristen magi, i stor grad er basert på litteratur skrevet med et kristent blikk, det vil si av sagaforfattere som lever i en kristnet tid hvor «kristenrettene» var trådt i kraft. Forfatterne måtte altså omskrive mytene slik at de passet inn i de kristne lovbestemmelsene. Snorres sagaer utgjør en stor del av Røthes kildebruk, og fortellingene om magiske praksiser, enten det handler om krig, sykdom, spådom eller rådgivning, blir jeg som alltid oppslukt av. Slik som den om skalden Egil Skallagrimsson og hvordan han helbredet den hamstjålne, det vil si psykisk syke Helga. Egil finner et hvalbein med lønnruner i senga hvor Helga ligger: «Han leser runene og forstår at det er disse som har gjort henne syk. Egil skraper bort runene, legger dem i ilden og brenner hvalbeinet. Så rister han nye runer, legger under puta hennes, og Helga blir frisk. Senere går det frem at en gutt som var forelsket i Helga, ville riste elskovsruner for å få henne, men fordi han ikke mestret kunsten ble runene skadelige.» Fortellingen vitner ikke bare om en gjenfortelling av hedensk magisk praksis, men også om forfatterens alvor rundt bruken av den, at det å riste runer var en ferdighet man måtte opparbeide seg for å kunne utføre på rett måte.

En annen, og mer anvendelig, magisk praksis jeg vil anbefale fra denne viktige, inspirerende bruksboka, er – i disse verdenshjertebankende tider – utesitting: finn et vakkert sted i naturen, sett deg ned, og lytt. Så skal du se du snart får svar.