For noen dager siden satt vi i et møte med en politiker som ville ha innspill til boligpolitikken. Men til våre beste forslag, svarte han alltid: «80 prosent av Norge eier sin bolig, de kommer aldri til å bli med på noe sånt!» Stemmer det? Lenge trodde også vi at boligspørsmålet var umulig å besvare. Hvordan kunne vi få til en sosial politikk med boligpriser lave nok for oss uten arv, hvis en så stor del av befolkningen på et vis var kjøpt og betalt?

Kjøpt, fordi de hadde kjøpt en bolig de gjerne så stige i verdi og som de helst ikke ville betale eiendomsskatt på. Betalt, fordi de derfor hadde samme interesser som høyresidens rike donorer: mer til dem som allerede hadde noe, mindre til dem som sto utenfor. Dessuten betalte politikerne dem direkte gjennom skattefradrag.

Ingen er interessert i å miste godene sine. Nå vet vi imidlertid hvordan vi kan løse stillstanden som har vært i boligpolitikken de siste 30 årene.

Det stemmer at Norge er et eierland. Grunnen til at vi har så mange boligeiere, er i stor grad at vi i etterkrigstiden satset på at boliger skulle være et hjem og ikke en vare. Gjennom politiske tiltak fikk folk på landet tilgang til rimelige boliglån av den statlige Husbanken. I byene ble «gårdeierveldet» som leide ut dyre boliger angrepet og beseiret, og erstattet med en sosial boligsektor hvor boligene var prisregulert for å hindre at noen kunne tjene på å selge dyrt, også hjulpet av statlige midler. Som et resultat gikk andelen selveiere i Oslo opp fra 25 prosent i 1945 til rundt 70 prosent i 1980. På 80-tallet åpnet imidlertid Kåre Willoch og Høyre Pandoras eske: Prisreguleringene ble fjernet og hjem ble omgjort til varer som en kunne tjene penger på. På sikt førte det til en priskarusell som har ført oss dit vi er nå.

Ikke overraskende finnes det krefter som ønsker å beholde systemet som det er. Interesseforeningen Huseierne (tidligere Huseiernes Landsforbund) har hatt kampen mot eiendomsskatt som en av sine fanesaker, i likhet med kamp mot regler og reguleringer av leiesektoren. Deres opprinnelse kan spores til en gruppe gårdeiere som organiserte seg sent på 1800-tallet i «Gaardeierforeningen av 1894». Dagens utgave av organisasjonen ble stiftet i 1989, med boligeiere som målgruppe. I dag har de over 200.000 medlemmer.

Da den tidligere Høyre-statsråden og PR-rådgiveren Morten Meyer ble leder for organisasjonen for få år siden, sa også han at flere enn 80 prosent av oss eier vår egen bolig. Det som lå mellom linjene, er at mange av «oss» er konservative, eier dyre villaer og hater skatter. Men 80 prosent av landet gjør aldeles ikke det. De fleste boligeiere vil tvert imot ha mer til felles med dem som står utenfor boligmarkedet.

«Boligeiere» er en mangfoldig gruppe som vi må splitte analytisk hvis vi skal få fremgang og fortgang i boligpolitikken. Vi ønsker å få fram at det finnes et tydelig skille mellom dem som eier én eller to boliger og dem som eier flere, og skille ut eliten på toppen som driver millionbusiness på utleie. Det er stor forskjell på å eie ett hus og å eie seksti. Her må også de politiske tiltakene skille mellom disse.

Enkelte boligeiere eier flere titalls utleieleiligheter som de håver inn penger fra. Andre er imidlertid helt alminnelige mennesker som har kjøpt en bolig fordi de trenger et hjem. Det er ikke nødvendigvis en rosenrød situasjon; har de kjøpt med en partner, kan det oppstå problemer hvis de skiller lag. Har de barn, er det ikke sikkert de kommer inn på boligmarkedet med dagens priser. Derfor har de ikke nødvendigvis de samme interessene som eiendomsutviklere som helst ser at boligprisene aldri stopper å vokse.

Dessuten er mange boligeiere i Norge svært forgjeldet. Mange føler de lever over evne. Slik har de ved å handle rasjonelt i et ødelagt boligmarked, også gjort seg avhengig av det. Men dette er et svært sårbart system, fordi en krise kan komme når som helst. Kun de rike kommer godt ut av en slik situasjon.

Hvis vi skal få fremgang og fortgang i en sosial boligpolitikk, må vi fremhever reelle forskjeller mellom folk. Høye boligpriser betyr svært mye for mange. Dessuten må vi også få frem hvor farlig det er med dagens gjeldsnivå. Vi kan ikke la aktører som Huseierne fortelle oss at vi er identiske, når vi er svært forskjellige. Vi må tydeliggjøre konflikten mellom dem på toppen og oss vanlige folk som enten kaster bort pengene våre på leie, eller betaler renter til banken. Bolig er en av de største driverne av økonomisk ulikhet. Vi må boligprofitørene til livs.

Radikal boligpolitikk appellerer. Gjennom aktivistkollektivet og aksjonen «Reduser husleia!» og Instagram-kontoen @Min_drittleilighet har vi forsøkt å vise hvordan utleiehaier lopper folk på leiemarkedet. Vi inviterer folk til å sende inn historier, og vi har fått inn uendelig med beretninger og bilder fra levd liv.

Svært mange av våre 22.000 følgere er forbanna. Både leieboere og boligeiere misliker at aktører som Heimstaden og Fidan eiendom får lov til å operere som boligprofitører. Vi blir ringt daglig av journalister. Det fungerer å sparke oppover, samtidig som vi slår et slag for en radikal boligpolitikk for de mange.

Så, kjære politikere, når dere nå jobber med en ny boligpolitikk til det kommende stortingsvalget, ikke vær redde for å være radikale. Politikerne har lenge vært på jakt etter nye spennende reformer for å tiltrekke nye velgere. Vel, gjør boligspørsmålet til en valgkampsak. Slik gjør dere det:

«Gjør boligspørsmålet til en valgkampsak!»

• Legg ned den kommersiell utleiesektoren innen 2030. Vi må ta boligprofitørene som vi tar velferdsprofitørene.
• Gi boligeiere gjeldsslette for primærbolig.
• Investér massivt med offentlige midler i en sosial boligpolitikk. Lag en tredje boligsektor.
• Sett et husleietak med en makspris per kvadratmeter, som de praktiserer i Paris.
• Stopp hyblifisering og utnyttelse av unge og nye i boligsektoren, samt mot oppsplitting av leiligheter. Et slikt tiltak er for eksempel minstekrav til boligstørrelse, med fellesarealer som stue og kjøkken.
• Øk skatten på utleieboliger, bolig skal være noens hjem ikke et spekulasjonsobjekt.

• Beregn eiendom inn i formuen som grunnlag for skattlegging. Sekundærbolig må skattlegges høyere. Tertiærbolig enda høyere, og så videre.
• Innfør boplikt i storbyene.
• Innfør forbud mot å kjøpe mer enn to boliger.
• Bygg en aktiv kommunal utleiesektor for flere, og med god standard. Og slutt med «gjengs leie.»
• Ta i bruk kommunale boliger som står tomme. Stopp salg av kommunale boliger og sørg for mer oppkjøp og tilbakekjøp. Ved salg av kommunal eiendom skal det sikres forkjøpsrett til de som ønsker å bo der.
• Innfør et boligtilsyn i alle kommuner. Det skal sørge for at utleiere følger reglene og straffeforfølge de som ikke gjør det. Det må stilles detaljerte og tydelige krav til hva som er en beboelig utleiebolig, som må sjekkes ved hvert kontraktskifte. Lov bedre rettsforfølgelse av lovbrudd, spesielt i diskrimineringssaker.
• Introdusér en okkupasjonslov som gjør det slik at hus som ikke er i bruk, skal kunne benyttes som bolig av hvem som helst. Beboere skal ha krav på å kunne bli boende etter å ha meldt fra til politiet.
• Krev krav om nye kontrakter til varslere som blir kasta ut av leilighetene på grunn av ulovligheter eller uholdbare forhold, enten samme sted eller på samme vilkår.