Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Evnukker fantes både blant grekere og romere. Men gjennom hele historien var synet på dem ambivalent.

Antikkens tredje kjønn

Kringla HeimsinsAntikkenChristine Amadou, Universitetet i Oslo
VED HOFFET: Evnukker fungerte som lojale tjenere ved hoffet, spioner og mellommenn som forsto sosiale spill, men som hadde minst mulig egeninteresse i det. Her er en mosaikk av keiserinnen Theodora med en gruppe kvinner og evnukker fra basilikaen i San Vitale (547). FOTO: PETAR MILOŠEVIC, WIKIMEDIA COMMONS Petar Miloöevic

I det østromerske, bysantinske riket hadde evnukkene en selvfølgelig plass. De var alt fra høytstående embetsmenn og generaler til dansere og prostituerte.

Rundt år 370 skrev kirkefaderen Basilius om evnukkene at de representerte «en rase som hverken er kvinnelig eller mannlig, de er ubrukelige, griske, oppfarende, feminine, kvinnegale, glupske og frastøtende». Han skriver også at evnukkene er «ufortjent kyske, bare på grunn av kniven».