Mot slutten av lesningen av Kristin Vegos «Sent på dagen» er jeg strålende fornøyd med følgende oppdagelse: Denne bokas forteller er den noe mer frigjorte kvinnes svar på Jane Eyre. Jeg-fortelleren som flytter inn hos og blir sammen med den sjarmerende, noe emosjonelt distanserte mannen er ikke guvernante, slik Jane Eyre var, men leieboer. Husets barn er ingen fransk villstyring, men en gjestfri datter fra et tidligere ekteskap. Og eksen som truer idyllen til det forelskede paret er ingen «gal kvinne på loftet», men en eksentrisk og sensitiv kunstner.