Dag Eivind Undheim Larsen

Siv Johanne Seglem

#fff

#000

– Man kan ikke være glad i penger, sier Oljefondets sjef Nicolai Tangen. Men å tjene dem har han vært interessert i så lenge han kan huske.

– Altså. Man kan ikke være glad i penger.

– Nei, penger er jo et helt meningsløst konsept. De kan gi deg frihet og muligheter, men i seg selv er penger helt meningsløst.

Nicolai Tangen befinner seg på sitt romslige kontor i bygget til Norges Bank. Siden 2020 har han vært sjef for hele Norges petroleumsbaserte sparebøsse, også kjent som Oljefondet. Det var før øvrig en utnevnelse de fleste har fått med seg.

Før bygde han opp pengesekken i London gjennom selskapet Ako Capital, som har gjort ham til en av Norges rikeste menn.

Tangen har et blidt åsyn, konsentrert blikk og framstår med et velbalansert gemytt. Alt tyder på at de astronomiske milliardsummene i Oljefondet er i trygge hender.

Men penger betyr altså ikke så mye i seg selv. Noen av sine egne midler har Tangen brukt på det som også har skapt mye bråk – en kunstsilo i Kristiansand.

– De som sitter igjen med mye penger når de dør, har ikke vunnet, men tapt. De har tapt fordi de har latt være å gjøre noe med pengene de har tjent, sier han.

Kunst og kultur har en egen evne til å skape konflikter

Nerdens revansj

Pernille Solheim

I Israel prøver Sarit Michaeli og Ori Givati å være fredsduer, men himmelen er full av hauker.

Året var 2011 da Ori Givati begynte sin tjeneste som kampsoldat i det israelske militæret (IDF). Han ville beskytte landet sitt, familien sin, og hadde som mange israelere vokst opp med en idé om at han som myndig ville gi tilbake til samfunnet, på det edleste mulige vis: Ved å verve seg til «verdens mest moralske hær».

Erfaringene han gjorde seg i militæret fikk ham imidlertid raskt til å tvile. At medsoldatene hans i 2012 sa de gledet seg til å drepe arabere mens bombene regnet over Gaza, er bare ett eksempel.

Men det var først da han ble kalt inn som reservist i 2016 at begeret rant over. Da fikk Givati ordre om å sørge for at palestinerne på Vestbredden var så kuet at de ikke turte å heve hodet.

– Jeg risikerte livet mitt for en mål som jeg nå forstår: Målet var ikke å beskytte landet mitt, men å beskytte okkupasjonen i seg selv, sier Givati.

I dag kjemper han for slutt på okkupasjonen – både for palestinere og israeleres del. Men han trenger hjelp.

– Vi tror ikke at vi israelere aleine vil klare å avslutte dette, sier Givati.

– Det internasjonale samfunnet må hjelpe oss med å vekke samfunnet vårt.

Givati, som hadde begynt å jobbe i landbruket etter endt militærtjeneste, kunne ikke gå tilbake til sitt vanlige liv og late som ingenting. I dag er han talsperson for organisasjonen Breaking the Silence, som består av israelske veteraner som jobber for å opplyse andre israelere om livet på okkupert område, med mål om ende okkupasjonen.

Den kursen vi er på som land nå, skader oss også.

– Tror ikke at vi aleine vil klare det

Jonas Henmo

Mímir Kristjáns­son kan sin Lenin. Hvor dypt nedi marxismen Rød Ungdoms nye ledelse er, er han usikker på.

– Er du bekymret for hva som skjer i ungdomspartiet deres?

– Jeg synes det har kommet noen politiske uttalelser som i hvert fall ikke går overens med Rødts vedtatte politikk. Rødt er ikke et kommunistparti. Det liberale kommentariatet gir inntrykk av at det vi nå ser i Rød Ungdom, er det ekte Rødt. Alle vi andre er bare noen slags lokkepersoner som prøver å lure folk inn. Det er feil: vi har tatt disse kampene gjentatte ganger, og jeg opplever at den retningen jeg plasserer meg innenfor, har støtte fra det breie flertallet av velgerne og medlemmene i Rødt.

– Du tror ikke at det også er mange i partiet som hører det Amrit Kaur sier og nikker anerkjennende?

– Nei. Jeg tror det er et lite mindretall. Jeg blir kontaktet av enormt mange Rødt-medlemmer for tida som lurer på hva i all verden dette er for noe. Jeg kommer jo selv fra Rød Ungdom og er vant med denne lingoen. Jeg har lest og skrevet masse om Lenin. Men for en LO-tillitsvalgt som har meldt seg inn i Rødt fordi de er enige i strømpolitikken, kan dette være en kalddusj. Jeg mener det skal være stor takhøyde i Rødt. Men det er viktig at vi sier tydelig fra hva som er Rødts politikk.

– Du sier Rødt ikke er et kommunistparti, men ordet kommunisme står jo, berømt nok, fortsatt i prinsipprogrammet deres. Er din tolkning ubestridt?

– Den er ikke ubestridt. Bare det at Amrit Kaur er uenig med meg, er jo bevis på det. Men ordet sosialisme står kanskje 90 ganger i prinsipprogrammet. Så er det den ene formuleringen om kommunisme, som handler om et klasseløst samfunn og sånne ting. At det gjør Rødt til et kommunistparti, er en helt feil tolkning av den setningen. Å være et kommunistparti organisert etter Lenins prinsipper er noe helt annet enn en visjon om et klasseløst samfunn. Det store flertallet i Rødt kaller seg ikke kommunister.

– Nei, det vil jeg ikke kalle meg, men det har gått mye opp og ned i livet, det der. Det ligger fine ting i det og. Men jeg føler at de positive tingene som jeg kan legge i det ordet, ikke er det vanlige folk legger i det uansett. Folk i Norge forbinder kommunisme med sovjetdiktatur og kinadiktatur. Derfor synes ikke jeg at det er vits i å bruke alle mine krefter på å reinvaske det ordet.

– Hvordan skal dere i Rødt forholde dere til det nye RU?

– Rødt er ikke et kommunistparti

Vilde Gjerde Lied

Storbonde Dan Børge: – Eg har ikkje dyr som betalar husleiga så godt

Heilt nedst i Eksingedalen står ein stor raud og grå lufthangar. Utanfor står ein høgreist mann i kjeledress. Men i lufthangaren er der ingen fly, og mannen er ingen flygar. Dan Børge Høvik er bonde, og inne i hangaren bur det til saman 180 dyr.

Over åra har han sakte, men sikkert trappa opp drifta. Etter kvart som nabogardane har lagt ned, har garden til Høvik tatt over jorda. Han er bonden som har lytta til regjeringa, følgt staten sine krav med håp om eit betre liv. Det er det slutt på no. Aldri før har eit jordbruksoppgjer vore viktigare. No er det politikarane sin tur å lytte til bøndene.

– Dramatikken har ikkje begynt enda, seier Høvik.

Utanfor garden i Vaksdal kommune i Vestland strekk markane seg inn i sidedalar til alle kantar. Så langt auge kan sjå, er det Høvik som driv markane. På 1990-talet var det ti gardar i området, men no er det berre ein igjen. Slik har Høvik blitt ein av dei største mjølkebøndene i dalen.

– Eg bygde ut fordi eg hadde uutnytta ressursar, fordi dei andre rundt meg la ned. Det er alltid nokon som har tatt over, seier han.

– Men kva om eg legg ned? Kven er det til å ta over då? Ingen.

Førre veke skreiv Klassekampen om dei norske gardane som forsvinn. Dei siste ti åra har over 6000 gardar blitt lagt ned i Noreg. Dei siste 25 åra har antalet bønder gått frå over 70.000 til like over 37.000. Det har vore ein villa politikk i etterkrigstida. Færre og større bruk skulle skape meir produktivitet og fleire heiltidsbønder. Men landbruket har ikkje blitt meir lønsamt, og fleire stader er det ikkje fleire bønder att til å ta over når ein legg ned.

– Eg håper vi har kome til eit punkt der vi ikkje har råd til å miste fleire. Vi kan ikkje miste meir matjord no, seier Høvik.

Eg håper vi har kome til eit punkt der vi ikkje har råd til å miste fleire.

Statens draumebønder slit

Mylena Kifle

Krever bedre oppfølging etter seinabort: – Seks uker etter fødselen var et helvete

I dag løper fristen ut for organisasjoner og privat­personer å si sin mening om mulige endringer i abortloven.

Torsdag ettermiddag hadde regjeringen publisert over 650 høringsinnspill.

Én av dem er fra Lina Kristine Tennefoss Vatshelle. Sammen med 14 andre kvinner som har gått gjennom en seinabort, har hun sendt inn innspill til regjeringen.

Vatshelle var 18 uker på vei da hun på ultralyd fikk beskjed om at noe var galt. Hun hadde prøvd å få barn i mange år, og forteller at hun var «helt ute» da det ble klart at barnet ikke ville overleve.

Dette var i 2019. Etter aborten har Vatshelle fått to barn, men forteller at det som skjedde under og etter aborten preger henne.

– Oppfølgingen sviktet. Jeg ga jordmødrene beskjed om at jeg ikke hadde det bra, og at de ikke måtte glemme oss da vi dro hjem. Men vi ble glemt.

Abortutvalget leverte sin utredning i desember 2023. Der foreslår de blant annet å lovfeste retten til oppfølging etter abort.

Gruppa som har opplevd seinabort foreslår forbedringer i oppfølgingen og at medforeldre bør gis egen rett til oppfølging.

Går sammen for ny abortlov

Selma Stormyren Larsen

«Alle vil lytte til ‘Som man sår’ av Hjorth og Rosenfeldt. Men du finner den kun hos Fabel», het det nylig i en reklamesnutt for strømme­tjenesten.

Kampanjen la vekt på at visse titler bare kan lyttes til hos Fabel. I en pressemelding forklarte teamet bak reklamekampanjen at de ville spille på lytternes «fomo»: 

– Vi merker at det er flere som har begynt å holde igjen bøker og legge dem ut eksklusivt i egne tjenester i en ­periode, sier direktør Marianne Vågan, ansatt i den Bonnier-eide lydboktjenesten Bookbeat.

Vil du lytte til den svenske krimserien om Fabian Risk av Stefan Ahnhem, den kritikerroste romanen «Det åttende livet» av Nino Haratischwili eller Roald Dahl-barnebøkene på norsk, er du pina nødt til å tegne et abonnement på Fabel.

Fabel er eid av Aschehoug og Gyldendal, som har gitt ut alle de nevnte bøkene.

– Vi synes bestemt at dette er en uting, sier Vågan.

Det er ikke bare Fabel som skryter av sine unike titler. Cappelen Damm har det siste året sluppet flere lydbøker eksklusivt i lydboktjenesten Storytel, som forlaget eier halvparten av.

Vågan viser blant annet til «Min skyld» av Abid Raja, som sommeren 2022 utelukkende fantes på Storytel.

Dette gagner ­verken ­forlagene eller ­forfatterne.

– Er vi tilbake i 2019?

Åse Brandvold

Småbarnsmor ut mot pridefeiring: – Har ingenting i barnehagen å gjøre

I løpet av juni måned heiser flere barnehager i landet regnbueflagget og feirer retten til å «elske den man vil» og «være den man er».

Grorud er en av flere Oslo-bydeler som har vedtatt at alle tjenestene i bydelen skal markere pride. Bydelen oppfordrer òg til flagging på offentlige bygg.

– Hvis vi tar pride på alvor som en politisk markering, har den ingenting i barnehagen å gjøre.

Det sier Eden Abraham Paalgard. Vi treffer henne i nærområdet hennes på Romsås, øst i Oslo. Til daglig jobber hun som barneskolelærer, men for tida er hun i mammapermisjon med sitt andre barn. Paalgard er foreldrerepresentant i den kommunale barnehagen der hennes eldste barn går.

Hun har skrevet et opprop for foreldre i bydelen.

«Pride er først og fremst en politisk kamparena, og inneholder flere ideer og syn som er problematisk prinsipielt. Det er unaturlig at barn deltar på en politisk markering og kampsaker for voksne», heter det i oppropet som i skrivende stund har 86 underskrifter.

Dette kommer i tillegg til 20 underskrifter fra foreldre med barn i samme barnehage som Paalgard.

Vil avlyse pride-feiring i barnehagen

Harmeet Kaur

Har du gått forbi en skolegård mens barna har friminutt? Det finnes en helt vill energi der. Det er helt ekstatisk! sier Marius Astrup Thoresen.

Han får et oppglødd blikk mens han prater. Som kordirigent og gründer av Bislett guttekor har han hatt ett mål: å bruke noe av den livskrafta som finnes i skolegården, til å skape noe unikt.

– Kan jeg gi gutter en arena i et samfunn hvor deres energi som regel må dempes? Det trengs flere steder hvor vitaliteten kan dyrkes, til og med bejubles, sier han.

Thoresen er selv far til fem, blant dem fire sønner. Da han startet guttekoret i 2015, gikk eldstesønnen i andreklasse på Bolteløkka skole i Oslo, og koret besto av ham og noen klassekamerater. Nesten ni år seinere er 150 gutter fra flere skoler del av Bislett guttekor, fra førsteklassinger til ungdomsskoleelever. Gjennom årene har det blitt en fulltidsjobb for Thoresen å lede dem alle.

– Det er ikke lett. I begynnelsen ville de som regel enten slappe av eller kødde. Jeg ville få dem til å synge, og jeg vil at det skal bli bra også.

– Alle skal med, og det skal høres fantastisk ut.

Likevel er det viktig for Thoresen å unngå at øvelsene bare blir disiplin; han vil at barna skal kjenne på hva som skjer når de øver og repeterer. Når hardt arbeid leder til gode resultater.

Jeg tror at jeg har lært noe viktig som jeg kan gi videre til guttene

Fra rølp til rekviem

Ingrid Fadnes

Emma Tollersrud

Line Madsen Simenstad

Mari Brenna Vollan

Fartein Rudjord

For to år siden invaderte Russland Volodymyrs hjemland. Nå gror han norske røtter. 

Det var fire dager etter at Russland hadde invadert nabolandet Ukraina, og de første ukrainske flyktningene hadde ankommet norsk jord. Knappe 20 flyktninger registrerte seg på Nasjonalt ankomstsenter i Råde i Østfold denne første helga. Men konturene av en enorm flyktningbølge begynte allerede å tegne seg. Hvor mange ville komme til Norge den neste tida?

Over hele landet brettet folk opp ermene, samlet inn mat, medisiner og klær, og busser med egne innsamlede midler kjørte i skytteltrafikk fra Ukraina til Norge. Det gikk ikke mange dager før det vrimlet av folk og biler på parkeringsplassen i Råde.

Olena Pertsuk var en av dem som kom først. Aleine og høygravid forlot hun hjembyen Kyiv den dagen Russland invaderte, og tolv dager seinere kom hun til Norge. I magen hennes lå nå snart to år gamle Dmytro.

Flyktningstrømmen ble i ukene etter krigens utbrudd kalt den raskest voksende flyktningkrisa i Europa siden andre verdenskrig. På det tidspunktet hadde over to millioner flyktet, og FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) forventet at tallet ville doble seg. Vi vet nå at det var en forsiktig prognose. Over seks millioner ukrainere har blitt tvunget på flukt, og de er spredd over hele Europa. De aller fleste er i Russland, Tyskland og Polen.

I Norge har over 70.000 ukrainske flyktninger så langt fått innvilget kollektiv beskyttelse. I løpet av året vil tallet passere 100.000, anslår Utlendingsdirektoratet. Det gjør Norge til det landet i Skandinavia som tar imot aller flest i dag.

Fram til nylig har det hersket en brei konsensus om støtteordningen til de ukrainske flyktningene, men idet Norge gikk forbi nabolandene i antall, har enigheten begynt å slå sprekker. Før jul kom regjeringen med de første forslagene for innstramminger, i slutten av januar kom enda flere, og en rekke forslag skal også ut på høring.

De siste to årene har Klassekampen møtt flere av de ukrainske flyktningene som har kommet til Norge, og nå, to år etter at krigen brøt ut, har vi møtt flere av dem igjen.

Slår røtter i Norge

Forfatterstanden bør ikke krangle med hverandre, men stå samlet, mener ei gruppe i Den norske Forfatterforening som tar til orde for sammenslåing med Forfatterforbundet.

– Det er uten tvil tøffe tider for forfatterne nå, og vi vil stå sterkere i det politiske landskapet som én forening.

Forfatter Helga Flatland er klar i talen: Den siste tidas splittelse på litteraturfeltet tjener ingen. Sammen med kollega Mikkel Bugge står hun bak et forslag til årsmøtet i Den norske Forfatterforening (DNF) i begynnelsen av mars:

«Den norske Forfatterforening starter samtaler med Forfatterforbundet om en mulig sammenslåing av de to foreningene.»

Forslaget er sendt inn til DNF, som vil sende det videre til medlemmene med årsmøtepapirene i neste uke. Totalt 18 forfattere har stilt seg bak forslaget, blant dem Zeshan Shakar, Jan Kjærstad, Helene Uri, Ingeborg Arvola og Maja Lunde.

– Mikkel og jeg har vært opptatt av denne saken lenge, og vi har hele veien ment at det burde være lavere inntakskriterier i DNF. Vi har sett med økende bekymring på den polariseringen som foregår nå, på hvor mye tid som brukes på intern krangling og kniving, sier Flatland.

Forfatteren viser til striden om forvaltningen av Statens kunstnerstipend, som har løpt i mediene i flere uker, seinest på NRKs «Debatten» tirsdag kveld.

Mens Forfatterforbundet (FF), opprettet i 2018, vil dele stipendkomiteen mellom de to foreningene, ønsker DNF å bevare dagens ordning, med foreningens interne stipendkomité Det litterære råd som forvalter. Det har vært opphetet debatt, og sammenslåing av foreningene har ikke vært et tema – før nå.

I forslaget til årsmøtet heter det at medlemmene i de to foreningene har sammenfallende interesser i stor grad, til tross for «åpenbare forskjeller i gruppen foreningene organiserer». En sammenslåing vil «kreve dialog, forhandlinger og kompromisser, og det er ikke gitt at vi blir enige», skriver forslagstillerne.

Vi har sett med økende bekymring på polariseringen.

Kan ende under én paraply

Elise Winterthun

Anmelderiet er for «leserfokusert», mener Chris Erichsen. Han vil heller ha kunstnerne i dialog.

– Kritikeren må se seg selv som en del av den store samtalen i kunstfeltet og forsøke å forstå hva tanken bak et kunstverk er.

Det mener musiker, scenekunstner og teaterkritiker Chris Erichsen.

I et essay publisert på nettsida til Scenekunst rykker han ut mot det han mener er en gjengs holdning blant norske kunst- og kulturkritikere, gjentatt så ofte at det er blitt en ubestridt sannhet: at man «skriver for publikum og leseren, ikke teateret/forfatteren/musikeren/kunstneren».

Kritikere flest vil helst ha seg frabedt å gå i dialog med personen bak verket, er Erichsens inntrykk. Han mener dette er et «dogme» som undergraver kritikkens posisjon i offentligheten.

Erichsen mener det leserfokuserte anmelderiet går hånd i hånd med en digital og klikkstyrt mediebransje.

– Det er en tendens over lang tid: at kritikken nedskaleres. Mediene forlanger at kritikerne skal skrive ultrakort og slavisk følge tabloide spilleregler, hvor man skal nå en generell leser. Men når du må holde deg til 1500 tegn, er det ikke lenger mulig å få skrevet noe av substans, sier Erichsen.

Når kritikerne selv godtar logikken om at en slik udefinert leser er tekstens hovedmål, følger man mediene ned i den store avgrunnen, mener han.

– Motstanden mot å gå i dialog med kunstfeltet tror jeg ofte er en form for omvendt snobberi, en prektig selvopphøyelse. «

skriver for den allmenne leser!» Men det er ingen motsetning mellom å henvende seg til lesere 

For å sitere Kurt Weill: Om du gir folk det de vil ha, gir du dem ingenting.

Reagerer på «omvendt snobberi»

Daniel Hesby Hansen

Lukman McFoster liker ikke å være hjemme. Heldigvis er vaktmester en fulltidsjobb.

Hvis Anne Grete Preus hadde rett, og snø virkelig er «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer», er det grunn til å bekymre seg for at Gud ble dyslektiker i løpet av 2023. I vinter har hen tømt hele blankoen over Sør-Østlandet.

På Bjølsen i Oslo har vaktmester Lukman McFoster og snøskuffa hans vært i sving fra klokka fem om morgenen til seks om kvelden på de mest snøtunge dagene. Mens de fleste huseiere har akket seg over innkjørselen sin, har McFoster spilt simultansjakk mot værgudene i hele ni bygårder. Det er lett å tenke at profittjag og effektivisering ligger bak at han må dekke et så stort område aleine, men nei – McFoster liker rett og slett å ha nok å gjøre.

– Da partneren min slutta, spurte jeg om å få passe på Bjølsen aleine. Jeg liker det best sånn. Arbeidet går fortere, og jeg slapper bedre av i hodet, sier han.

Dagens arbeidsmengde er mer normal for McFoster. Skuffa får stå i fred, for det har ikke snødd på et par dager, og det har ikke dukket opp noen andre store kriser. Men noe er det alltid. Kulda har gått på hengslene løs; noen dører vil ikke opp, mens andre lukker seg fryktelig treigt. Dessuten må søpla trilles ut, og i en av de andre gårdene er det noen eldre som bor ved en liten bakke. Den må strøs, sånn at hoftene holder seg hele.

Det virker som McFoster har stålkontroll på alle som bor i de ni gårdene han skjøtter. Han vet hvem som er dårlig til beins og hvem som ikke klarer å sortere avfallet sitt riktig. Han vet hvor han må måke litt breiere passasje for at småbarnsforeldrene skal komme fram med barnevogn og hvilke beboere som setter ekstra pris på å slå av en prat.

– Jeg prioriterer alltid de eldre. De trenger litt ekstra hjelp, og noen er ensomme. For en stund siden var det en som mistet mannen sin til kreft, og da fikk jeg lov til å bruke litt av arbeidstida til å besøke henne, forteller han.

Han heter Lukman McFoster, men er på ingen måte skotsk. Han kommer fra Uganda, men ser ikke stereotypisk mellomafrikansk ut. Disse to tingene henger sammen, og den siste puslespillbrikken er verdenshistoriens mest brutale fruktarianer – Idi Amin.

Jeg prioriterer alltid de eldre. De trenger litt ekstra hjelp

Skuffer snø, men ikke folk

Frida Fliflet

På Lorry’s i Oslo en fredag formiddag er stemningen alt annet enn rølpete. Januarlyset skinner inn gjennom vinduet, og ved bordene sitter hvitsnippede mennesker med brilleinnfatninger som ser veldig dyre ut. Journalisten og fotografen, som kommer pesende inn med bustehår og skibukse, får et par misbilligende blikk. Men forbi baren, i hjørnet ved trappen opp til andre etasje, sitter en vi skal møte: Sivert Høyem. Til høyre for ham henger en liten plakett der det står «Sivert Høyem». Til venstre er en innrammet tegning av et fjes som ligner mistenkelig mye på Sivert Høyem. Det er ingen tvil: Han har sitt eget hedersbord på Lorry’s.

– Hva gjør man for å oppnå noe sånt?

– Du må ha drukket jævlig mange øl her, flirer Høyem.

det. Jeg er nesten aldri ute lenger. Æ har ikkje tia.

Sivert er kledd i helsvart og drikker alkoholfri øl fra en glassflaske. Etter intervjuet skal han kjøre på fjellet med familien.

– Jo da. Vi får nu se. Det kan gå mange veier.

På andre siden av hyttehelgen venter et plateslipp. «On an Island» gis ut dagen dette står på trykk, og blir Høyems sjuende studioalbum. Et par uker seinere spiller han to utsolgte konserter i Operaen, før norgesturné og europaturné følger hakk i hæl. Han får luftet seg, altså. Sangeren, gitaristen og låtskriveren fra Sortland – mest kjent som frontmann i Madrugada – har vært en nøkkelfigur i norsk rock de siste tjuefem årene. Han er også 

: «Arctic Chanteur», er beskrivelsen på Facebooksiden hans, og hver eneste post han legger ut trigger en perlerekke av emojier (som oftest hjerter) og kommentarer, stort sett på engelsk.

Munch har alltid vært lett tilgjengelig for meg

Tristesser

Selma Flo-Munch

Leger kunne hindret partnervold hvis de fikk bedre opplæring i temaet på studiet, mener nyutdannede Sara Soraya Eriksen.

I 2017 sendte Riksadvokaten ut et rundskriv der blant annet partnerdrap nevnes:

«Nyere forskning viser at drapsoffer ofte har hatt kontakt med hjelpe- og behandlingsapparatet i forkant av drap. Riksadvokaten minner om at avvergeplikta også gjelder der voksne personer er ofre.»

Også helsepersonell har plikt gjennom straffeloven og helsepersonelloven til å anmelde eller melde fra om det framstår sikkert at en straffbar handling vil bli begått. Avvergingsplikten går foran taushetsplikten.

Men ifølge en rapport fra 2018 bestilt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er det liten kunnskap om avvergingsplikten blant helsepersonell. 64 prosent av de spurte svarte den gangen at de ikke kjenner til plikta.

Sara Soraya Eriksen er nyutdannet lege. Hun savner mer fokus på avverginingsplikten i helsemiljøet og under medisinstudiet.

– Konsekvensene er i verste fall død. I det siste har vi lest om de forferdelige drapene hvor det har vært en relasjon mellom drapsmannen og offeret. Da må vi også stille spørsmål ved om vi har et helsevesen som er godt nok rustet i møte med partnervold, sier hun.

Det kan være vanskelig å vite når man skal bryte taushetsplikten og melde ifra. Helsepersonell må lære å ta de vurderingene, mener Eriksen.

Hun jobber på Ullevål sykehus og opplever at det særlig er yngre kollegaer som synes avveiningene rundt avvergingsplikten er vanskelige.

Mener leger kunne hindret partnervold

Emma Lengle

Lege Are Brean frykter at det norske helsevesenet skal havne i samme situasjon som det britiske.

I begynnelsen av 2024 gikk unge leger i England inn i en seks dager lang streik – den lengste i National Health Service (NHS) sin historie. De hadde sett seg lei på dårlige arbeidsforhold, et underfinansiert helsevesen og reallønnsnedgang.

I en lederartikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening skriver redaktør og lege Are Brean at han frykter det norske helsevesenet er på vei i samme retning.

– Parallellene er ganske slående. Vi har sett de samme tendensene med ostehøvelkutt, byråkratisering og stort arbeidspress på helsepersonell, sier han.

Ifølge Brean er det norske helsevesenet kun få år unna å være i samme situasjon som i England.

På slutten av 1940-tallet var det vanlig i britiske arbeiderklassehjem å ha en krukke med småpenger til legen stående.

På denne tida var det ifølge Brean ingen selvfølge at man skulle satse på det som ble kronjuvelen i den britiske velferdsstaten – en radikal helsereform som la grunnlaget for National Health Service (NHS).

Britenes modell for et universelt og offentlig finansiert helsevesen var til stor inspirasjon for oppbyggingen av det norske helsevesenet, forteller han.

Avisa The Guardian har skrevet flere artikler om dagens lange pasientkøer, slitte sykehusbygg og helsepersonells fortvilelse over manglende mulighet til å gi tilstrekkelig helsehjelp.

Roper varsko om norsk helsevesen

– Adopterte er andre lands barnevernsbarn. Dessverre havner mange tilbake i et fostersystem i Norge, sier Uma Feed.

Uma Feeds blikk er mørkt og alvorlig. Vi møter henne noen timer før hun mottok Zola-prisen, onsdag. Hvert år deles prisen ut til en person som har utvist sivilt mot.

Feed sier hun har vært heldig. Men ikke i den forstand at hun har fått «gullbilletten» til Norge gjennom adopsjon.

– Jeg er heldig fordi jeg faktisk er i live. Mange av oss er ikke det. Mange har dødd for egen hånd. Mange har opplevd utenforskap, rasisme og det å ikke bli hørt.

Uma Feed har fått Zola-prisen for sin «mangeårige kamp for å reise et helt nødvendig søkelys på tvilsomme sider og ulovlige sider ved norsk utenlandsadopsjon».

I takketalen sin sa hun: «Vi har hatt tre drap på utenlandsadopterte her i Norge! Det er tre for mange.»

Disse tre er drapene på kinesiskadopterte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, som ble drept av sin storebror Philip Manshaus i 2018, colombianskadopterte Oscar André Ocampo Overn, som ble utsatt for overgrep og drept av sin adoptivfar i 2020 – og indiskadopterte Arve Beheim-Karlsen, som ble funnet druknet i Sogndalselva i 1999 etter at en ungdomsgjeng jaget ham ut i elva mens de ropte «drep negeren».

Det er ikke uvanlig at utenlandsadopterte får en trøblete oppvekst i Norge, forteller Feed.

Hvilke rettig­heter har mora som har født barnet?

Stjålet fra Sør-Korea

Emil Askvik Hosøy

På skulen til Paula Solberg er det mange dører som ikkje er automatiske. Ho håpar ein fersk rapport vil føre til endring. 

– Å opna dører! Skulen vår har mange dører som ikkje er automatiske, og dei kan vera veldig tunge.

Det er ein av mange ting Paula Solberg tykkjer er vanskeleg i kvardagen. Ho er 16 år og har dysmeli, som gjer at ho er fødd med ein arm.

Trass i at lova krev universell utforming av offentlege bygg, er det mange eldre bygg som framleis ikkje er utbetra, til dømes med automatiske dører. Det er eitt av mange daglegdagse brot på FN sin konvensjon om menneskerettane til dei med funksjonshemming (CRPD).

Solberg er ogso hjarte­operert og har låg lunge­kapasitet. Likevel er favorittfaget gym.

– Er det noko som er ekstra vanskeleg? Volleyball til dømes?

– Eg er faktisk ganske god i volleyball.

Solberg håpar at rettsvernet til dei funksjonshemma no kan verta styrkt. Ho ser ikkje so mørkt på framtida.

Det handlar om å styrka rettane som er avgjerande i kvardagen til folk.

Håpar på lovfesta rettar

Martin Bjørnersen

Folk danser litt når vi spiller nå, og det er gøy, sier en forsiktig oppglødd Hilma Nikolaisen.

Det er første fredag i januar, og to uker til hun skal slippe sitt fjerde album «Social Works» ut i verden. Full offisiell debut for konsertversjonen – for på plata spiller hun det meste selv, slik det ofte har blitt til – blir på Parkteatret i februar. Men Nikolaisen har rukket å teste ut materialet live med sin nye helelektriske trio, sammen med Jack Holldorf (fra blant annet bandet Duvel og bak disken på platesjappa Tiger) og Eirik Oppheim (barndomsvenn og tidligere lystekniker for Serena-Maneesh). Det gikk tydeligvis fint, ja, over all forventning.

– Det har ikke jeg opplevd tidligere. Folk danser, selv om de ikke har hørt det før, og det synes jeg er en fin ting. At det engasjerer, og blir noe sosialt ut av det, sier Nikolaisen.

«Sosialt» er et nøkkelord for den nye skiva, på flere plan. Det er for så vidt flere nøkkelord og -vendinger på «Social Works», men vi kan starte der. Et utgangspunkt for skiva, både konseptuelt og tematisk, var da Nikolaisen fant vitnemålet fra sosialarbeiderutdanningen hun fullførte for ti år siden. Hun har jobbet litt på feltet, både i sprøyterommet, på Radiumhospitalet og andre steder. Men det har likevel forblitt et liv i musikken.

Rent musikalsk sett er det litt uvanlig å omtale en albuminnspilling gjort hjemme alene som en sosial prosess. Men Hilma Nikolaisen insisterer på at det har føltes sånn, for hun har hatt en viktig medspiller: trommemaskinen (eller for å være helt presis, et par forskjellige fysiske trommemaskiner, iblandet litt virtuelle trommemaskiner i opptaksprogrammene og andre lyder). Men kan en trommemaskin være en fullverdig medmusikant, kan den ha en «sjel»? Så absolutt, mener Nikolaisen.

– Jeg begynte med trommemaskinene, med å lage 