Yngvild Gotaas Torvik

#fff

Et knapt år før Frankrike skal velge ny president, er det lite som forener de mange partiene og presidentkandidatene på venstresida. Men én ting samler de fleste av dem: Motstanden mot eller beint fram forakten for Jean-Luc Mélenchon.

Den venstreradikale ringreven er så splittende at han blir samlende. I Frankrike i dag deles faktisk venstresida i to: Den «melenchonistiske», ved Mélenchons parti det Ukuelige Frankrike (LFI), og «den ikke-melenchonistiske» – som er alle andre.

Sist helg sparket Mélenchon i gang sitt fjerde forsøk på å bli president. Siden 2012 har han stilt i hvert eneste valg, og i 2022 var han svært nær å gå videre til siste runde. Det var derimot Marine Le Pen og Emmanuel Macron som møttes til duell, og akkurat som fem år tidligere mobiliserte et flertall av franske velgere mobiliserte mot ytre høyre og stemte på «De rikes president».

Denne gangen stiller ikke Macron, som er ferdig etter ti år i Elyséepalasset. At ytre høyre derimot kvalifiserer seg til runde to, virker nærmest gitt. Men hvem Le Pen, eller eventuelt Nasjonal samlings partileder Jordan Bardella vil møte der, er foreløpig i det blå. Alt man vet, er at alle utfordrere, fra høyre til venstre, ligger milevis bak.

På venstresida er det per nå Mélenchon som ligger best an. Sammenliknet med samme tidspunkt i tidligere valg, har han høyere oppslutning enn før, med cirka 14 prosent. Og valgkampmøtet i Saint Denis i Paris’ nordlige forstad var en maktdemonstrasjon, der 26.000 skal ha møtt opp i solsteika. De lot seg trollbinde av 74-åringen, som parer politikken med både poesi og patos når han snakker på valgkampmøter.

Her talte han riktignok til sin egen fanskare, på hjemmebane, i en by der partiet hans vant borgermestervalget i første runde. Det er heller ikke eneste aber. Det er flere ting å utsette på Mélenchons presidentambisjoner, og mange handler om ham selv.

For det første er 74-åringen er en av landets mest mislikte politikere: mellom 60 og 70 prosent har et negativt inntrykk. Det gjenspeiles også i valgkampmålinger: Selv om han ligger best an på venstresida til å gå videre til andre valgrunde, viser målingene at Nasjonal Samlings kandidat knuser ham i presidentduellen.

Både Mélenchon og LFI har, med god hjelp fra Frankrikes milliardæreide og høyredreide medielandskap, blitt demonisert som farlige ekstremister og antisemitter. Samtidig har Mélenchon de siste åra helt på egen hånd framstått både ustabil og splittende. Som det franske, venstrekonservative magasinet Marianne skriver – som ofte er kritisk til Mélenchon, som de mener har sviktet den franske sekularismen – burde det «i teorien ligge en åpen boulevard» for et bedre alternativ.

Hva mer kan den ikke-mélenchonistiske venstresida skilte med, enn at den er imot Mélenchon?

Han er så omstridt at han har blitt en egen skillelinje

Eirik Grasaas-Stavenes

#000

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Første gang jeg så Zohran Mamdani, lå den dresskledde sosialisten langstrakt på en kunstgressbane omgitt av unge, svette folk i fotballdrakter. Dette var i fjor høst. Midt i innspurten til ordførervalget i New York arrangerte Mamdani en fotballcup på Coney Island for lag fra New Yorks fem bydeler. Jeg var en av noen hundre tilskuere som sto på sidelinja og så noen unge, svarte gutter og jenter fra Bronx beseire tatoverte, hvite hipstere fra Brooklyn.

Etterpå fortalte Mamdani oss hvor mye han elsket dette spillet, hvor mye fotball hadde betydd for ham i tøffe tider. Nå håpet han favorittklubben Arsenal skulle vinne Premier League for første gang på evigheter, og snakket engasjert om et historisk mål franske Thierry Henry en gang hadde skåret i FA-cupen.

Det var mye friskt og spennende med valgkampen til den 34-årige sosialisten som lovet å gjøre New York billigere. Likevel overrasket fotballentusiasmen hans meg. En amerikansk politiker som elsket «soccer»? Og det med inngående kunnskap og ekte entusiasme? Nei, i alle mine 15 år som USA-journalist for Klassekampen hadde jeg aldri sett noe lignende, og det fylte meg på et vis med håp.

Mamdani var imidlertid ikke den eneste politikeren i USA med ball på hjernen. Også Donald Trump har blitt fotballgal, med drahjelp av sin gode venn og Fifa-sjef Gianni Infantino.

Og når VM nå er i gang, blir det stadig tydeligere at Mamdani og Trumps planer for denne fotballsommeren, på hvert sitt vis, kaster lys over to konkurrerende visjoner for USAs framtid.

I likhet med tusenvis av nordmenn setter jeg den kommende uka kursen mot USA. Mange har både tømt sparekontoen og makset kredittkortet bare for å kunne fortelle barnebarna at «jeg var der!» da Haaland drusa ballen i buret mot Irak i Boston natt til onsdag.

Årets VM blir nemlig ikke bare det største (104 kamper!), men også det klart dyreste noensinne. Ved hjelp av såkalt dynamisk prising og uregulert videresalg, løsninger helt i grenseland mellom profittjakt og rein svindel, har Infantino og Fifa skrudd billettprisene til himmels. Fifa blir nå etterforsket i New York, New Jersey og California for å ha holdt tilbake billetter for å skape falsk knapphet som driver prisene i været. Også prisene på alt annet som koster rundt kampene, transport, parkering, hotell og mat, har nådd spinnville nivåer.

Utpressingen nådde nye høyder da Fifa denne uka erklærte at de ville forby tilskuere å ta med seg tomme plastflasker som kan fylles med vann inn på stadion. Umiddelbart så man for seg at noen leskende slurker i glovarmen ville koste hundrelapper i stadionkiosken, og dehydrerte fotballturister som endte med kolossale regninger fra USAs håpløse private helsevesen. Heldigvis ble til slutt kritikken så hard at Fifa måtte gjøre retrett.

Oligarki eller sosialisme: VM viser to visjoner for USAs framtid

Gustav Gillund

Collin Chung

Kinas interne passordning skaper rettighetsløse migrantarbeidere

Wang Jing og Liu Xiujing sitter ved en søppelkasse i Picun, en tettbebyggelse i utkanten av Beijing. Wang rundet 60 i fjor, mens Liu er fortsatt i femtiårene.

I teorien kunne de begge ha pensjonert seg for lengst. Likevel sitter de her i solsteika og venter på arbeid.

– Det finnes ikke arbeid nå, så vi samler papp og plast, sier Liu, som tidligere jobbet som reinholder i byen.

En taxisjåfør som lader bilen noen meter unna, tar en pappeske ut av bagasjerommet og slenger den foran søppelkassa. Liu reiser seg, løfter eska og laster den på en trehjulssykkel.

Som de fleste andre i Picun står begge utenfor Beijings trygdesystem. Mye av grunnen kan spores til Kinas beryktede hukou-system, som tildeler alle kinesere et slags internt pass ved fødsel. Hukou avgjør tilgangen på offentlige tjenester, inkludert utdanning, helsehjelp og pensjon.

For noen uker siden sa den kinesiske regjeringen at de skal utvide støtta til migrantarbeidere. I Picun er det derimot få av arbeiderne som har stort håp om endring.

Picun er en såkalt «bygd inne i byen» like utenfor nordøstre ringvei fem i Beijing. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor mange som bor der, men de fleste vi møter, setter tallet på mellom 20.000 og 30.000.

Blant summingen av samtalene langs de trange gatene hører man sjeldent Beijing-mandarin, men et mylder av dialekter og språk fra hele Kina.

Han jobber hardere enn de fleste. Jeg synes det er diskriminering.

Fremmed i eget land

Pernille Solheim

Hevder Iran-analytiker undergraver USAs interesser. Nå kan han bli deportert. 

Det er få analytikere internasjonalt som har uttalt seg mer om Iran-krigen enn Trita Parsi de siste månedene.

I lange perioder har Parsi – som selv er født i Iran, oppvokst i Sverige og i dag bosatt i USA – daglig stilt til intervjuer og opptrådt hos kanaler som Al Jazeera, CNN, ABC News og Democracy Now. Der har han bidratt til å styrke offentlighetens forståelse av dynamikken mellom Iran, USA og Israel.

Nå skal det amerikanske utenriksdepartementet ha startet etterforskning av Iran-analytikeren, som er medgrunnlegger av Quincy Institute for Responsible Statecraft og National Iranian-American Council. Det melder The Free Press.

Det kan i så fall åpne for deportasjon av Parsi – med anklager om at han undergraver en «presserende amerikansk utenrikspolitisk interesse». Det er den samme bestemmelsen som ble brukt mot Palestina-aktivist og studentprotestleder Mahmoud Khalil, ifølge Drop Site News.

I likhet med Khalil har Parsi et såkalt green card, som gir permanent oppholdstillatelse i USA til personer uten statsborgerskap.

Også i intervjuer med Klassekampen har Trita Parsi det siste året delt analyser som har vist seg solide.

I forkant av tolvdagerskrigen i juni i fjor, sa han at Iran-krigen som Israel ønsket seg, ville være kontraproduktiv for USA. Han tok til orde for deeskalering gjennom seriøse forhandlinger og advarte Trump mot å fremme Israels uoppnåelige Iran-krav.

Parsi har fått et stadig større publikum internasjonalt, ikke minst gjennom opptredener i diverse podkaster – som «War Room», tilhørende Trumps tidligere sjefstrateg Steve Bannon. I den andre enden av det politiske spekteret har han også fått Noam Chomskys hyllest.

Akkurat som med Mahmoud Khalil er dette et ytringsfrihetsspørsmål.

Iran-analytiker kan bli deportert fra USA

I min egen fotballfeber har jeg den siste tida besteget en liten, men betydelig del av fjellet av VM-innhold. Mye handler om fotballeksperter av ulikt kaliber som snakker om de ulike landenes sjanser og spår vinneren og årets overraskelseslag. Jeg har ennå til gode å finne noen som trekker fram USA. Det nærmeste jeg kom, var The Athletic sin video om «Derfor er USA bedre enn du tror».

I natt spiller vertsnasjonen sin første VM-kamp mot Paraguay. De mest optimistiske amerikanerne drømmer om et historisk godt mesterskap. Men i motsetning til hver gang USAs damer spiller fotball-VM, møtes USMNT (United States Men’s National Team) fortsatt med lave forventninger.

I stedet vurderer mange om de virkelig skal bruke tusenvis av kroner for å se et ganske middelmådig lag. I skrivende stund er det ikke utsolgt når USA møter Paraguay i Los Angeles i natt.

Hvorfor er det sånn? Ja, hvorfor er USAs herrelandslag, i motsetning til USAs damer, ikke en fotballstormakt?

I motsetning til hva mange i Europa kanskje tror: Fotball er populært i USA og kniver med baseball om å være den tredje største idretten bak amerikansk fotball og basket. Interessen skjøt fart under USA-VM i 1994. Siden har soccer vokst gjennom satsing på den profesjonelle ligaen MLS og import av internasjonale stjerner som David Beckham og Lionel Messi. Ikke minst er fotball også USAs største barneidrett og for lengst blitt en galopperende milliardindustri.

Og for all del, USAs fotballmenn er ikke håpløse. Laget ligger på en respektabel 16. plass på Fifa-rankingen (Norge er 31), og ekspertene mener argentinske Mauricio Pochettino (tidligere trener for Tottenham og PSG) har satt sammen et sterkt kollektiv som kan gjøre livet surt for de fleste. Legg til hjemmebanefordel, en overkommelig gruppe og kanskje en heldig videre trekning, så kan USA fort få mer å juble for enn i de fleste tidligere VM.

Men det skal ikke så mye til. Om man ser bort fra en spesiell tredjeplass i Uruguay i 1930, kom amerikanernes beste VM-prestasjon allerede i 2002, da USA med fremadstormende Landon Donovan i spissen ble slått ut av Tyskland i kvartfinalen. Siden den gang har det gått trått, og i Qatar i 2022 røk amerikanerne mot Nederland i åttendedelsfinalen. I 2018 klarte de ikke å kvalifisere seg i det hele tatt. I 2026 vil enkelte til og med hevde at laget, relativt sett, ikke er noe bedre enn gjengen fra 2002. Kanskje heller litt svakere?

USA har riktignok solide spillere som Christian Pulisic, Tyler Adams og Weston McKennie, som spiller i verdens beste ligaer som Premier League og Serie A. Men ingen av dem får det helt til å bruse i fotballblodet, og Pochettino mener selv at USA ikke har en eneste av verdens hundre beste spillere. Ved en nærmere kikk på VM-stallen er det neppe så mange andre enn Crystal Palace-stopper Chris Richards som ville fått plass i Norges startellever.

Fotball har blitt en luksusvare og statusmarkør for rike, hvite folk i USAs forsteder.

Dyrt og dårlig: Hvorfor er ikke USAs beste menn bedre i fotball?

Sofie Grønntun Nissen

Aktivister kan straffes etter terrorlov – selv om ingen var tiltalt for terrorisme

Fire aktivister fra den britiske aksjonsgruppa Palestine Action risikerer i dag å bli straffet som terrorister når straffeutmålingen i saken mot dem finner sted.

Aktivistene – Charlotte Head, Samuel Corner, Leona Kamio og Fatema Rajwani – ble i mai dømt for skadeverk etter en aksjon mot den israelske våpenprodusenten Elbit Systems i august 2024. Under aksjonen brøt de seg inn på Elbits anlegg ved Bristol og ødela droner og annet militært utstyr. Corner ble også dømt for grov kroppsskade etter å ha slått en politibetjent med en slegge.

Ingen av dem er imidlertid dømt eller tiltalt for terrorlovbrudd.

Årsaken til at de likevel risikerer å bli straffet etter terrorbestemmelser, er at dommeren Jeremy Johnson før rettssaken fastslo at det kunne foreligge en «terrorforbindelse» til handlingene.

I dag skal Johnson altså avgjøre om lovbruddene hadde tilknytning til terrorisme. Dersom han finner en terrortilknytning, kan aktivistene få strengere straff, lengre soningstid og livsvarige meldeplikter overfor politiet.

Juryen visste imidlertid ikke om terrorforbindelsen da de avsa sin dom i mai.

Britiske medier har omtalt saken som uten sidestykke i britisk rettshistorie. Den britiske menneskerettighetsadvokaten Michael Mansfield advarer nå om at en straffeutmåling der aktivistene straffes som terrorister, bryter med grunnleggende rettsprinsipper og utgjør en «konstitusjonell trussel».

«Dette innebærer i praksis at lovbruddet omdefineres uten at det har vært gjenstand for en rettssak», sier han til The Guardian.

Ingen skal kunne dømmes for et lovbrudd de ikke er tiltalt for.

Kan straffes som terrorister

NTB_wTOZyqoJtOM (1) (1).jpg

Israel hyller suspendering: «Et angrep på sjefaktors uavhengighet», sier jussekspert

At sjefanklageren i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) denne uka ble suspendert, feires i israelske og amerikanske kretser.

Britiske Karim Khan ble i 2021 valgt til ICCs sjefaktor for ni år, men kan få sparken fire år før tida. Det skjer etter en dramatisk utvikling i den betente og langtrukne saken der Khan er blitt anklaget for grove seksuelle krenkelser mot en kvinnelig kollega.

På instruks fra ICCs styringskomité (Byrået) ble saken gransket av et FN-kontrollorgan og deretter vurdert av tre spesialutnevnte dommere, som enstemmig fant at det ikke forelå bevis for at Khan var skyldig.

Mandag stemte likevel et flertall i Byrået, som består av diplomater fra 21 land, for å overkjøre dommernes konklusjon. Byråets flertall har suspendert Khan fram til domstolens 125 medlemsland i et ekstraordinært møte skal stemme over hvorvidt sjefaktoren får beholde jobben.

I mai 2024 søkte Khan om arrestordrer mot Benjamin Netanyahu og Israels tidligere forsvarsminister Yoav Gallant, i tillegg til tre Hamas-topper. Det utløste raseri i både Israel og USA – ingen av dem medlem i ICC – og til amerikanske sanksjoner.

Nå triumferer Netanyahu over at Khan suspenderes.

«Vil du avlede oppmerksomheten fra anklager om seksuelle overgrep? Bare finn opp krigsforbrytelsesanklager mot Israel! Klassisk», skriver Netanyahu i en post på X onsdag denne uka.

«Bibi» er ikke aleine om å hevde dette: Israels FN-ambassadør Danny Danon og regjeringens tidligere talsperson Eylon Levy er to av flere som skriver liknende poster på X og sier arrestordrene må droppes.

Hele saken er et tydelig signal til framtidige sjefanklagere.

Øker trykket mot sjefaktor

For andre gang på en uke har voldelige antiinnvandringsdemonstrasjoner brutt ut i Storbritannia – denne gangen i Belfast i Nord-Irland, etter at en mann mandag kveld ble alvorlig skadet i et knivangrep. Den mistenkte gjerningspersonen er en 30 år gammel asylsøker fra Sudan.

Demonstrasjonene kom få timer etter at den høyreekstreme aktivisten Tommy Robinson og andre ytre høyre-profiler hadde oppfordret folk til å ta til gatene. I Belfast satte maskerte menn fyr på biler og hus, og de blokkerte gater i og rundt byen.

Blant annet ble en bygning som angivelig huser asylsøkere, satt fyr på, ifølge BBCs korrespondent Dan Johnson – som understreker at det er usikkert hvem som faktisk bor der.

«Vi har sett politi og brannfolk redde familier ut gjennom flammene», sa han på direkten tirsdag kveld.

Flere nyhetsbyråbilder viser samtidig brannpersonell som slukker en brann i en afrikansk dagligvarebutikk i byen.

Ifølge Nord-Irlands justisminister Naomi Long er flere familier blitt hjemløse som følge av opptøyene.

«Pøbelen står som alltid klar til å reagere på hundefløyta. Gud hjelpe familiene som sitter skrekkslagne i hjemmene sine i kveld», skrev den nordirske kommentatoren Chris Donnelly på X tirsdag.

Knivangrepet som skjedde mandag kveld i Nord-Irland, gikk raskt viralt og sendte sjokkbølger gjennom Storbritannia. Mannen som ble angrepet, er fortsatt innlagt på sykehus med alvorlige skader i øynene, nakken og ryggen.

Pøbelen står som alltid klar til å reagere på hundefløyta.

Ytre høyre mobiliserer etter nytt knivangrep

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Det var i kaldeste februar, i et isdekt arbeiderklassenabolag i Minneapolis, at jeg traff ekteparet Juan og Luna. De var to av millioner av papirløse meksikanere i USA og del av en amerikansk underklasse av billig arbeidskraft som vasker, høster og bygger. Nå var de begge livredde og hadde knapt forlatt det lille huset sitt på flere uker. Luna gråt da hun fortalte om frykten som president Donald Trumps føderale ICE-agenter og den såkalte «Operation Metro Surge» spredte i byen som hadde vært hjemmet deres i 20 år.

Kona gikk ut på kjøkkenet for å tørke tårene. I et slags forsøk på å lette på stemningen spurte jeg Juan, en fotballglad snekker og galgenhumorist, om forventningene hans til fotball-VM for herrer. Han svarte at han elsket fotball og gjerne skulle reist for å se noen av kampene. Men i Trumps USA hadde han verken råd eller mot til sånt.

«Nå dreper de til og med hvite amerikanere. Så hva kan vi latinos vente oss da?» sa Juan. Han hadde innfunnet seg med at mesterskapskampene måtte ses hjemme i stua.

Snart et halvt år seinere er VM endelig i gang, og det er «USA, USA» i alle kanaler. Norge spiller sine gruppespillkamper i Boston og New York. Og elitesirkuset til Gianni Infantino og Donald Trump har før start blitt herjet av skandaler om at blant annet en FIFA-dommer fra Somalia, fans fra Marokko og ansatte i støtteapparatet til Irak ikke slipper inn i USA. To dager før mesterskapet skulle starte, gikk amerikanerne også til nye bombeangrep på et av VM-landene, Iran.

Men når åpningskampen spilles i kveld, så går den faktisk i Mexico. På det historiske stadion Azteca i Mexico by, der Maradona skåret med «Guds hånd» i 1986, skal «El Tri», som det meksikanske laget kalles, møte «Bafana Bafana», Sør-Afrika, som er nummer 60 på FIFA-rankingen.

Nå drømmer både meksikanske snekkere i Minneapolis, Mexicos president Claudia Sheinbaum og 130 millioner andre fotballgale meksikanere om at Mexico (nummer 15 på FIFA-rankingen) endelig skal bryte VM-forbannelsen og ta seg forbi åttedelsfinalen de «alltid» ryker ut av.

President Sheinbaum håper samtidig at mesterskapet gir en ny mulighet til å styrke både nasjonal suverenitet og sin egen solide popularitet i møte med en voksende trussel fra nord. For mens fotballen ruller, har Trump de siste månedene igjen trappet opp et politisk angrep på sin VM-medarrangør, et av få land i Amerika som fortsatt ikke føyer seg slik Washington vil.

Mens fotballen ruller, har Trump de siste månedene igjen trappet opp et politisk angrep på sin VM-medarrangør.

Mexicos evige kamp: Spiller hardt mot naboen fra helvete

(tekst)​

Tom Henning Bratlie

Vi befinner oss i Washington, D.C., i 2035. Det er ti år siden «den store restaurasjonen», og USA er blitt verdens rikeste bedriftsstat. Den «gamle, korrupte og dekadente republikken» er avgått ved døden, og kongen av Amerika, populært kalt Big Boss, styrer nå landet ved hjelp av sitt enorme overvåkingsapparat.

Demokratiets tid er forbi. Et teknokratisk enevelde styrer i dets sted.

Slik innleder den franske idéhistorikeren Arnaud Miranda boka «Mørk opplysning», som nå er ute på norsk. Framtidsscenarioet kan virke hentet fra en dystopisk film, men illustrerer i høyeste grad visjonen til den nyreaksjonære bevegelsen i USA – en digital motkultur som vokste fram i internettets avkroker på slutten av 2000-tallet, men som siden har funnet veien via Silicon Valleys tekoligarker og helt inn i Det hvite hus.

Det som skiller de nyreaksjonære fra tradisjonelle konservative, er ifølge Miranda at de ikke vil bevare dagens samfunnsorden – de vil bygge en helt ny.

– De nyreaksjonære er på mange måter høyresidas revolusjonære, forklarer franskmannen når Klassekampen møter ham i Oslo.

– De vil ikke inngå kompromisser med demokratiet. De vil avskaffe det og erstatte det med noe annet.

For å forstå hvordan en ideologi som vokste fram blant anonyme bloggere på internett, kunne få innflytelse i kretsen rundt Donald Trump, må vi tilbake til USA på slutten av 2000-tallet.

Ifølge Miranda vokste nyreaksjonismen fram i kjølvannet av det han beskriver som nykonservatismens sammenbrudd. For mange på den radikale høyresida ble nemlig krigene i Irak og Afghanistan et bevis på at prosjektet om å eksportere liberalt demokrati var totalt feilslått.

De nyreaksjonære er på mange måter høyresidas revolusjonære.

– De nyreaksjonære har erobret ­forestillingen om framtida

Karim Khan ble i 2021 valgt som sjefaktor i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for en periode på ni år. Nå skal domstolens 125 medlemsland avgjøre om han må gå av fire år før tida.

Det skjer etter at et flertall i ICCs styringskomité, kjent som Byrået, stemte for å overkjøre konklusjonen fra et uavhengig dommerpanel som enstemmig frikjente Khan for anklager om grove, seksuelle krenkelser.

Byrået – som består av 21 medlemsland – fastslår i sin egen konklusjon at Khan har begått alvorlige forseelser i forbindelse med anklagene, og har sendt saken til avstemning i et ekstraordinært medlemsmøte.

Selv har Khan kategorisk benektet anklagene. I en uttalelse mandag beskriver sjefaktorens advokater Byråets avgjørelse som «ulovlig, prosedyremessig urettferdig og uten bevis». De mener dommernes konklusjon burde ha avsluttet saken. I stedet har Byrået ifølge advokatene valgt å erstatte vurderingen til dommerne de selv utnevnte, med sin egen.

Advokatene varsler at de vil «ta alle nødvendige skritt for å utfordre avgjørelsen».

Sexanklagene mot Khan har pågått parallelt med domstolens pågående – og fra amerikansk og israelsk hold utskjelte – etterforskning i palestinske okkuperte områder. Siden Khan våren 2024 søkte om arrestordrer for Israels Benjamin Netanyahu og hans daværende forsvarsminister Yoav Gallant, samt tre Hamas-topper, har sjefaktoren vært under hardt press.

Det utløste rasende reaksjoner fra både Israel og USA. Begge land – ingen av dem medlem av ICC – har over tid har lagt press på domstolen og infiltrert den med etterretning, mens Trump-administrasjonen i fjor ila Khan og ti andre i ICCs dommerstab og aktorat sanksjoner.

Norge har kritisert USA for sanksjonene, seinest i et intervju med Middle East Eye denne helga. Der kalte statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Motzfeldt Kravik sanksjonene mot Khan og andre i ICC for «uakseptable». Han advarte samtidig Byrået i domstolen mot å overprøve den enstemmige konklusjonen til dommerpanelet om at det ikke var grunnlag for å avskjedige han, fordi det risikerte å gi inntrykk av en politisert prosess som «vil skade domstolens integritet».

Det bør være høy terskel for et politisk organ å over­prøve en enstemmig ­konklusjon.

Norges bønn falt for døve ører

Angrep har gått på kryss og tvers gjennom Midtøsten de siste årene. Men Iran har aldri gått til gjengjeldelsesangrep mot Israel på vegne av et annet land – før søndag kveld.

Iran sendte da raketter mot Israel som svar på israelske angrep mot den libanesiske hovedstaden Beirut. Det skjedde til tross for fredsforhandlingene som pågår mellom USA og Iran.

Med det forsøkte iranske myndigheter å vise at de står ved sine allierte, ifølge den svenske Iran-forskeren Rouzbeh Parsi ved Lunds Universitet. Men kanskje enda viktigere var det å bevise at Iran og Libanon er to fronter i den samme krigen.

– Det vil si at man ikke kan ha en våpenhvile mellom USA og Iran, samtidig som Israel får fortsette som de vil i Libanon, sier Parsi på telefon fra Stockholm.

Han tror Irans angrep til dels var en test på om USAs president Donald Trump er til å stole på – og om han er i stand til å kontrollere sin nærmeste allierte: Israel.

– For hvis han ikke klarer det når det gjelder Libanon, kommer han heller ikke til å klare det når det gjelder Iran, sier Parsi.

Til tross for amerikanske advarsler svarte Israel med egne angrep mot Iran på mandag, blant annet mot iransk luftvern og et petrokjemisk anlegg i Sørvest-Iran.

Seinere samme dag kunngjorde den iranske forsvarsledelsen at militæroperasjonen mot Israel var avsluttet. De advarte samtidig om at den raskt kan gjenopptas.

Iranerne har større selvtillit i dag enn de hadde 28. februar.

Da Iran flyttet frontlinja

Aktuelt

William Shoki

Sørafrikansk skribent og programleder

I Nairobi klarte Emmanuel Macron det sjeldne kunststykket å si høyt noe han burde ha tiet om – to ganger. For det første marsjerte den franske presidenten opp på scenen under et kulturarrangement for ungdom ved Africa Forward-toppmøtet i mai, tok mikrofonen fra moderatoren og irettesatte det for det meste kenyanske publikummet fordi de snakket mens unge kunstnere og gründere holdt sine presentasjoner.

«Det er umulig å snakke om kultur med så mye støy», sa han på engelsk. «Dette er en total mangel på respekt … hvis dere vil snakke sammen, kan dere gå utenfor.»

Klippet gikk viralt: En hvit europeisk president retter pekefingeren mot afrikanere i Nairobi og forteller dem hvordan de skal oppføre seg på sitt eget toppmøte.

med president William Ruto klarte Macron deretter å si at: «Vi er de sanne panafrikanistene», underforstått Frankrike. At en tidligere kolonimakt gjør krav på panafrikanismen, en ideologi født i kampen mot kolonialisme, er provoserende i seg selv.

Når det skjedde etter at Frankrike ble utestengt fra Mali, Burkina Faso og Niger, føltes det for mange på kontinentet mindre som en forsnakkelse og mer som en innrømmelse av Frankrikes ambisjoner. Hvis du vil illustrere Kwame Nkrumahs gamle argument om nykolonialisme for et publikum i det tjueførste århundret, er det kanskje ikke så dumt å begynne her.

Da Nkrumah skrev «Neo-Colonialism: The Last Stage of Imperialism» i 1965 beskrev han et system der nylig uavhengige stater formelt var suverene, men fortsatt bundet av ekstern kontroll over økonomi, sikkerhet og politiske prioriteringer. Beslutninger om afrikanske liv ble fortsatt tatt andre steder, i andres interesse. Macron ankom Kenya med et manus som nærmest illustrerte denne logikken.

– som ble arrangert av Kenya og Frankrike sammen under banneret «Afrika–Frankrike, samarbeid for innovasjon og vekst» – ble presentert som ett skritt videre enn Françafrique. Macron snakket om å bygge opp relasjoner på nytt, om å gå fra en militærstyrt holdning til Sahel over til en samarbeidsbasert tilnærming med søkelys på grønn energi, digital infrastruktur og arbeidsplasser til de unge.

Flere avtaler om energi, infrastruktur og digitalisering ble undertegnet, og en Nairobi-erklæring om fred og sikkerhet skal løftes inn i G7-sammenheng.

 av Frankrikes utdaterte Afrika-politikk sa at de ønsket seg. I praksis antyder både Macrons skjennepreken og påstanden om at han er en sann panafrikanist at de dypere refleksene ikke har endret seg. En president som genuint mente at Afrika og Europa møttes som likemenn, ville ikke ha følt seg berettiget til å avbryte et kenyansk arrangement, ta mikrofonen og belære publikum om respekt.

Det som gjør utsagnet om ‘de sanne panafrikanistene’ så avslørende, er at det ikke bare er arrogant, det er også oppriktig

Macrons Afrika-­problem

Lily Lynch

amerikansk analytiker

I et normalt år ville republikanernes primærvalg i Kentucky knapt vekket internasjonal interesse. Delstaten med litt over 4,5 millioner innbyggere figurerer sjelden i internasjonale overskrifter, bortsett fra når det gjelder hesteveddeløp.

Men årets republikanske primærvalg fikk internasjonal oppmerksomhet fordi det synliggjorde den voksende splittelsen i president Donald Trumps parti omhandlende støtta til Israel. I primærvalget 19. mai stilte sittende republikanske kongressrepresentant og «selverklært libertarianer» Thomas Massie mot utfordreren Ed Gallrein. Massie har markert seg i Det republikanske partiet med sin uhemmede kritikk av Israel og Trump.

I løpet av de siste årene har Massie kritisert Kongressen for å prioritere «sionisme» framfor «amerikansk patriotisme», og han har krevd en slutt på USAs militærhjelp til Israel. Lobbygruppa AIPAC (American Israel Public Affairs Committee) og andre proisraelske grupper, samt enkelte milliardærer – inklusive kasinomagnaten Miriam Adelson – brukte enorme pengesummer på Gallreins kampanje for å bli kvitt Massie.

Det var det mest kostbare primærvalget i amerikansk historie, og slik det ofte er i amerikansk politikk, førte bruken av avskyelig store pengesummer til det ønskede «demokratiske» resultatet: Gallrein vant med 54,9 prosent av stemmene, mens Massie klarte å sikre 45,1 prosent, et respektabelt utfall for en sittende representant som hadde våget å bryte med den republikanske konsensusen om Israel.

har en stadig større gruppe høyreorienterte politikere, kommentatorer og kjendiser begynt å kritisere Israel og deres «spesielle relasjon» til USA. Som Massie, som stilte sionismen opp mot den amerikanske patriotismen, karakteriserer nå mange i denne nye dissidentblokka Trumps utenrikspolitikk som «Israel først» – at han slik svikter det løftet han ga under valgkampen om å sette «Amerika først».

De oppfatter USA og Israels krig mot Iran som en bekreftelse på noe stadig flere mistenker: at Trump og mange andre på høyresida prioriterer israelske interesser framfor amerikanske. Flere målinger viser økende misnøye blant konservative med Trumps Israel-politikk.

En undersøkelse utført av The New York Times/Siena i mai avslørte at 38 prosent av republikanernes potensielle velgere sa at de gjerne ville se neste republikanske presidentkandidat gå en annen vei enn Trump og heller «i en ny retning med tanke på Israel».

Nesten en tredel av de republikanske respondentene sa at de mente at president Trump hadde «gitt for mye støtte til Israel». En undersøkelse som Politico utførte på samme tidspunkt, fant at under halvparten av Trump-velgerne identifiserer seg som Maga-tilhengere, støtter Israel og er positive til den sittende regjeringens handlinger.

Israel-politikken på høyresida finner vi profiler som programvertene og bråkmakerne Tucker Carlson og Nicholas Fuentes. Også i akademia finnes markante kritikere: John Mearsheimer, som forsker på internasjonale relasjoner ved University of Chicago – og som tidligere overbeviste mange konservative med sin realistiske tolkning av årsakene til krigen i Ukraina – er også en frittalende kritiker av Israel. Han er nå en hyppig gjest i tv-studioer og podkaster.

Støtta til Israel rokker ved selve premisset som Maga bygger på

«Israel først»?

Vijay Prashad

indisk historiker

Toppmøtet mellom Donald Trump og Xi Jinping i Beijing ble framstilt i vestlige medier som et nøye koreografert skuespill med banketter, flaggborg og symbolske gester. Men bak iscenesettelsen lå en langt viktigere realitet.

Det var ikke selvsikkerhet som preget besøket fra USA, men sårbarhet. Delegasjonen ankom tynget av flere kriser de hadde forårsaket selv: en farlig og illegal konfrontasjon med Iran som de hadde framkalt sammen med Israel, global økonomisk ustabilitet, større diplomatisk isolasjon over store deler av det globale sør og stadig større frykt for at USAs tidligere industrielle og teknologiske overlegenhet er på hell. Imens gikk Kina fattet inn i samtalene. Beijing trengte ingen dramatiske gester for å vise at historiens vinder er i ferd med å snu.

 noe mange land i Afrika, Asia og Latin-Amerika allerede erkjenner: USA er fortsatt militært dominerende, men ikke lenger politisk enerådende. Kinas holdning under møtet gjenspeilet denne nye globale balansen, et skifte også etablerte vestlige analytikere fanget opp. Før møtet erklærte tankesmia The Council on Foreign Relation at «Kina kommer til å ha overtaket». I flere tiår har USA insistert på at Kina skal være underlegne i en USA-styrt verdensorden. I Beijing ble imidlertid denne virkeligheten snudd på hodet. Trump kom ikke for å diktere betingelsene, han kom for å søke hjelp.

Spørsmålet om Iran viste denne dynamikken klarest. USA er fanget i en syklus av endeløs militarisme i Vest-Asia. De illegale krigene de har startet i løpet av det siste kvarte århundret – fra Irak til Syria til den pågående konfrontasjonen med Iran – har svekket USA strategisk, samtidig som det har påført regionen enorme lidelser. Washington forstår nå at de ikke kan stabilisere situasjonen aleine. På grunn av Kinas økonomiske bånd til Iran og deres stadig sterkere diplomatiske posisjon, har de en innflytelse USA mangler.

Ifølge Al Jazeera har USAs representanter uttrykt håp om at Kina ville «spille en større rolle i å presse Iran» mot deeskalering. USA, som i flere tiår har betegnet seg selv som uunnværlige, trenger nå kinesisk samarbeid for å klare å håndtere kriser de i stor grad har framkalt selv.

 realitetene og opptrådt deretter. Xi Jinping opptrådte med kontrollert ro, uten trusler eller teatralske utspill. I spørsmålet om Taiwan sto Xi fast. Ifølge rapporter fra toppmøtet advarte han om at feilhåndtering av saken kunne føre til «konflikter». Det ble ikke sagt i panikk, men med klare formuleringer. Kina forstår at den største faren i verdenspolitikken i dag ikke er at framvoksende makter krever respekt, men at en smuldrende verdensmakt nekter å la seg begrense.

Dette skillet er svært viktig for det globale sør. Mange land i det globale sør vet at stormakter i tilbakegang ofte blir mer aggressive. Det var også bakgrunnen for Xis henvisning til «Thukydidfellen» – en teori innen internasjonale relasjoner som beskriver faren for krig når en stigende stormakt utfordrer en etablert stormakt. Økonomiske nedgangstider fører ofte til militarisme. Politisk fragmentering skaper ekstern aggresjon. I dagens USA ser vi nettopp disse trekkene. Landets elite snakker ustanselig om «konkurranse» og «begrensning», mens de nasjonale institusjonene lider en dyp legitimitetskrise.

er mulig å stå imot presset fra USA uten å kapitulere eller ty til store fakter. Det var ikke behov for emosjonell avstandstaking eller symbolsk spill for galleriet. Kina nærmet seg USA som en suveren og likestilt stat og insisterte rolig på denne likheten. En slik holdning er ekstremt viktig for landene i det globale sør, der mange forsøker å bygge opp suverene utviklingsprosjekter under et enormt press.

Tilliten til den gamle modellen blir stadig mer svekket, der man underkaster seg de amerikanske myndighetene i bytte mot midlertidig stabilitet. Landene i Afrika, Latin-Amerika og Asia søker nå alternativer: regional integrering, samarbeid fra sør til sør, diversifiserte handelsrelasjoner og strategisk autonomi. Toppmøtet viste at en slik autonomi ikke lenger bare er et håp, det er faktisk mulig.

Utenriks

Aktuelt

I nok et valg er Frankrikes venstreside dømt til å «slite» med Jean-Luc Mélenchon. Men hvem sin feil er det?

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Kinas interne passordning skaper rettighetsløse migrantarbeidere

Iran-analytiker kan bli deportert fra USA

Mens damene herjet, har mennene skuffet. USAs middelmådighet er en historie om grådighet og fotball som luksusvare.

Aktivister kan straffes etter terrorlov – selv om ingen var tiltalt for terrorisme

Israel hyller suspendering: «Et angrep på sjefaktors uavhengighet», sier jussekspert

Ytre høyre mobiliserer etter nytt knivangrep

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Arnaud Miranda mener nyreaksjonismens antidemokratiske ideer har funnet veien fra internettets avkroker til Det hvite hus.

En enstemmig dommertrio fant ikke bevis for sexanklagene mot ICCs sjefaktor, og Norge ba om at konklusjonen respekteres. Nå kan Karim Khan likevel få sparken.

Da Iran flyttet frontlinja

Horisont

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

I nok et valg er Frankrikes venstre­side dømt til å «slite» med Jean-Luc Mélenchon. Men hvem sin feil er det?

«Fotball står sentralt i Mamdanis politiske prosjekt»

Kinas interne pass­ord­ning skaper rettig­hetsløse migrant­ar­bei­dere

Iran-analytiker kan bli deportert fra USA

Mens damene herjet, har mennene skuffet. USAs middel­må­dighet er en historie om grådighet og fotball som luksusvare.

Aktivister kan straffes etter terrorlov – selv om ingen var tiltalt for terrorisme

Israel hyller suspen­de­ring: «Et angrep på sjefaktors uavhen­gig­het», sier juss­eks­pert

Ytre høyre mobi­li­serer etter nytt knivangrep

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortel­lingen om alt som går til helvete i USA»

Arnaud Miranda mener nyreak­sjo­nismens antide­mo­kra­tiske ideer har funnet veien fra inter­nettets avkroker til Det hvite hus.

En enstemmig dommertrio fant ikke bevis for sexan­kla­gene mot ICCs sjefaktor, og Norge ba om at konklu­sjonen respek­teres. Nå kan Karim Khan likevel få sparken.

Da Iran flyttet frontlinja

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nyko­lo­nia­lisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konflikt­linje på den ameri­kanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.

Under ledermøtet i Beijing var det USAs president Donald Trump som framsto presset.

I nok et valg er Frankrikes venstreside dømt til å «slite» med Jean-Luc Mélenchon. Men hvem sin feil er det?

Kinas interne passordning skaper rettighetsløse migrantarbeidere

Mens damene herjet, har mennene skuffet. USAs middelmådighet er en historie om grådighet og fotball som luksusvare.

Israel hyller suspendering: «Et angrep på sjefaktors uavhengighet», sier jussekspert

Ytre høyre mobiliserer etter nytt knivangrep

«Mexico spiller fortsatt hovedrolla i fortellingen om alt som går til helvete i USA»

Arnaud Miranda mener nyreaksjonismens antidemokratiske ideer har funnet veien fra internettets avkroker til Det hvite hus.

En enstemmig dommertrio fant ikke bevis for sexanklagene mot ICCs sjefaktor, og Norge ba om at konklusjonen respekteres. Nå kan Karim Khan likevel få sparken.

Macrons besøk i Kenya skulle markere et nytt forhold til Afrika. I stedet vekket det gamle spørsmål om nykolonialisme.

Trumps Israel-støtte har åpnet en ny konfliktlinje på den amerikanske høyresida og utfordrer selve grunnlaget for Trumps «Amerika først»-prosjekt.