#fff

#000

skrev dagbok hele livet. Der trer hun fram med all sin menneskelighet, fortvilelse og eufori.

Virginia Woolf

kommer nyttårsforsettene dine til unnsetning. Men hvorfor skal vi lese dem gjennom amerikansk filter?

Stoikerne

avslutter sin filmtrilogi med en «Kjærleikens ferjereiser» for vår tid.

Dag Johan Haugerud

Øystein Vidnes

VENNETAPET måtte teksten heite, tenkte eg meg, då eg fekk høyre om sjukdommen til Øyvind og brått skjønte kor alvorleg det var. Vennetapet, måtte eg skrive, om det verste skulle skje, og det skulle vere like rasande sorgtungt, like frodande om munnen som Egil Skallagrimssons kvad om sonetapet, der han fantaserer om å reise ut i strid mot storm og hav og gudar. «Vennetapet» skulle ikkje mane fram i all si heilt uvanlege breidde kven Øyvind var, men kva han var. Kva det ville seie, ikkje kor vanskeleg, men kor umogleg det er at Øyvind er vekke, ikkje berre for meg, men for alle Øyvinds vennar, og dei var mange.

 skulle døy, ville eg bli rasande. Det gjekk ikkje an! Men eg er ikkje rasande. Og det gjekk an. Eg er berre i ei anna verd, ikkje «Ei verd utan hestar», som den siste, fine boka hans heitte, men ei like utenkjeleg verd, ei verd utan Øyvind Vågnes. Men verda med Øyvind, den verda der han fanst, finst framleis, som eit tenkjeleg alternativ, for dei som kjende han, ja, det mest tenkjelege. Øyvind var så mykje for mange, i tillegg til det han var for dei aller næraste, forfattar, kritikar, professor. Men for meg og ein uvanleg stor krins av menneske, var han ikkje berre ein venn, men ein som viste fram kva vennskap kunne vere, korleis det såg ut.

 til Øyvind, eller meir spesifikt i studentkollektivet til Øyvind, den dagen Diana døydde, altså hausten 1997. Ikkje at Diana hadde det ringaste med saka å gjere, men det var som om alt i verda hadde sin plass i det ombygde tørkeloftet i Magnus Barfotsgate 11. Her fanst det plater, bøker, filmar, vin, døgnville middagar og endelause søndagsfrukostar. Og inst, på det trongaste loftsrommet, sat ein langhåra sunnmøring og visste meir om det meste enn du kunne drøyme å spørje om, likevel alltid nysgjerrig på meir, med bøkene og papira sine i sirleg orden. Han verka fylt av ei påfallande blanding av livslyst og heilt uanstrengd disiplin. Heilt umerkeleg smatt han inn og ut mellom rollene som bohem og arbeidsjern.

sveiv ein heilt latterleg fin gjeng av menneske, og den som heldt dei saman, ja, som aldri slutta å prøve å halde dei saman og alltid heldt døra open for fleire, var Øyvind. Korleis vennskap såg ut: Eit sydande middagsselskap eller overdådig fyllekalas, som Øyvind stod bak og midt i. Eller berre ein kveld øvst på loftet i kollektivet, med han, meg – eller ein annan –, cd-spelaren og eit knippe øl. Øyvind var fire år eldre enn meg og hadde meir å lære bort, men han var ein som lytta, alltid klar for å høyre noko nytt, med skarpe analysar bak det avvæpnande smilet.

 likskapar med Øyvind. Ikkje berre hadde vi nesten like namn, vi kom òg begge frå Sunnmøre, om enn frå kvar sin ende av denne verdas ende. Vi hadde begge det eg innbilte meg var ein atypisk rovglupsk appetitt på menneskelege fantasiprodukt, på litteratur, musikk, film. Ja, vi delte uforklarlege lidenskapar for Elvis Presley og David Bowie. Men Øyvind trengde ikkje å forklare, han berre utforska, og han opna nye dører for meg, til Don DeLillo, til Van Morrison, for ikkje å snakke om heile det vide, ville teikneseriemediet. Han hadde ei eiga evne til å la seg forundre, og til å formidle denne forundringa, i skrift, men òg kvar einaste dag til dei han omga seg med. På meg som kom som einsam ulv frå ytre søre, som vi seier, såg det nesten ut som at Øyvind på eiga hand hadde oppdrege og – på ei bølgje av begeistring og livsbegjær – feia med seg eit halvt årskull av Haram og omeigns finaste framtidshåp for å la seg korrumpere av jazz og filmkunst, beatpoesi og obskure Bob Dylan-bootlegs og kylling i römertopf under det trommande regnet på skrale tak i Bergen. Det var naturlegvis ikkje slik, men så var det kanskje litt slik likevel.

 kunne sjå ut. Om krisa slår inn i livet ditt, er Øyvind der på telefonen, lyttande og trøystande. Og om det verkeleg er ille, legg han alt til sides og insisterer på å møte deg i eit mørkt lokale for å drikke nok øl til å kunne skimte verda på rett kjøl. Det er mange år sidan vi budde i same by, og no skulle eg ønske vi hadde møttest endå fleire gonger enn vi gjorde, men kvar gong vi møttest var det som all den andre tida var borte.

 Eg kunne møte han i Oslo, lett spaserande i ei tynn sommarjakke, vi skulle på eitt eller anna arrangement, han viste meg tannkosten på innerlomma, elles hadde han ingenting, ingen koffert, ingen sekk, inga veske, ingenting. Han kom som han var, og det var meir enn nok. Alt han oppnådde kunne ein misunne eller rettare sagt unne han. Han fekk den smarte, vakre dama han ville ha, Birgit, to eventyrlege gutar og ein heim på Landås som hadde akkurat like skrå tak, bugnande hyller, fresande gryter og vidopne dører som kollektivet den gongen. Han debuterte som forfattar året etter meg, i 2003, men fauk forbi. Seks romanar blei det, alle på kvar sin måte inderlege, levande, vidsynte og ikkje minst framsynte. Han spente lange linjer mellom fortida, notida og ei framtid han våga å leve seg inn i. Og samstundes var han kritikar, akademikar, starta tidsskrift, skreiv fagbøker, blei professor, eg blir svimmel. Han reiste lett, du fann han på uventa stader, men ustadig var han ikkje. Flytta eg til Berlin, kom han på besøk og tok med seg halve Haram. Og flytta eg til indre Sogn, fann han vegen dit.

 om merittane til Øyvind, noko som kjem til å bli gjort. Men i tillegg til alt det som er relativt lett å få auge på, var Øyvind ein som utretta ekstremt mykje med å berre vere. Ja, som tok seg tid til det, og til deg, nysgjerrig og interessert, klar for ein genuin samtale. Eg har alltid hatt lyst til å vere meir som Øyvind. Eg trur mange har det. No har akkurat det blitt endå litt meir umogleg. Men òg endå litt viktigare.

Teksten er også publisert på nettsidene

Vennetapet

Leif Ekle

Av alle de stedene jeg ikke har vært, altså de aller fleste steder, er East Texas det ferskeste bekjentskapet. Jeg kan ikke bare se det nå, men også lukte furuskogene der de står langs Highway 59 og fortsetter innover i en geografi som ikke ligner noe jeg har sett. Lukta av furukvae i hett vær, altså. Eller 

 er mer enn vår furu. Jeg innbiller meg også at jeg ser mennesker, dype konflikter, rasismen, men også vennskap. På tvers og vertikalt; svarte og hvite, utslått fattige og velberget vellykkede. Bøker gjør sånt med en iblant. Jeg har en kvinne ved navn Attica Locke å takke for at jeg nå tror jeg vet noe om East Texas, historien og menneskene der. Tror!

Dette skal handle mest om Attica Lockes nyeste bøker, trilogien om mennesker og hendelser langs Highway 59, en vei som grovt sett strekker seg gjennom de østlige delene av staten Texas, fra sør til nord. (For ordens skyld så er den lenger enn som så, med sørlig utgangspunkt ved grensa til Mexico og slutt der den skifter navn og fortsetter inn i Canada).

så langt, til Texas Ranger Darren Mathews og hendelsene langs denne veien, er det fristende med en sving innom de tre første bøkene fra Attica Lockes hånd. For det finnes en tydelig linje i forfatterskapet, både geografisk og sosialt. Og politisk. Rent bortsett fra at det altså dreier seg om aldeles utmerkede thrillere.

Det foreligger to bøker om advokaten Jay Porter. Den første, Lockes romandebut, kom i 2009, «Black Water Rising». Handlingen ligger tidlig på 1980-tallet. Jay og kona er ute på 

et nær stillestående elveløp utenfor Houston, de skal feire hennes bursdag; Porter hører skrik fra en kvinne i trøbbel, skudd, plask. Han hiver seg uti, kommer opp igjen med en hvit og redd kvinne. Hun vil ikke si et ord om hva som har skjedd, Jay tror det er fordi han er svart; der tar han feil. Ei bøtte full av faenskap inkluderer ikke minst Houstons oljeindustri (Black Water, altså), arge svarte havnearbeidere og rasistisk vold. Og baki der ligger Porters fortid som ung Black Power-aktivist, da han med nød og neppe gikk klar av en falsk mordanklage.

 «Pleasantville» (2015), har femten år gått og Jay har satset på en idealistisk karriere som miljøadvokat. Med mektige motstandere går det sakte; folk begynner å tvile på hvor god han egentlig er. Privatlivet er ad undas, han oppdrar tenåringsdatteren alene. På valgnatta i 1996 forsvinner ei ung jente som har delt ut valgkampbrosjyrer for en av borgermesterkandidatene. Politiet er ikke så ivrige, selv om det finnes lignende tilfeller. Typisk for denne thrillersjangeren og for Attica Locke, involveres alt som er viktig for hovedpersonen og det kan strengt tatt ikke gå bra. Viktigere i vår sammenheng er imidlertid Attica Lockes evne til å se og beskrive mennesker og sosiale relasjoner i stort og smått; det gjelder ikke minst uretten.

Mellom disse to bøkene kom «The Cutting Season» (2012). Denne romanen foregår i Louisiana, i og omkring en fiktiv plantasje, Belle Vie. Makabert nok, ettersom fiksjonen har et virkelig forbilde, Oak Valley. Belle Vie drives som kombinert museum og konferansested, der svarte folk fra området får betalt for å opptre som forhistoriens slaver og blant annet deltar i skuespillet «The Olden Days of Belle Vie». Alle oppkledd i tidas kostymer. En hvit skuespiller kan si: «Ah, ma chère, we shall make a fine life here indeed». Svart skuespiller: «Dem Yankee whites can’t make me leave dis here land. Dis here mah home». På den ande sida, folkene får betalt 10,75 dollar i timen, så det finnes verre arbeid å gå til. Skriver Locke. At sjefen for stedet er en svart kvinne, Caren Gray, legger ytterligere krutt til miksen. Og snart dukker det opp et lik. Det er 

, særlig når offeret viser seg å være ei ung latinojente, migrantarbeider.

innledningsvis nevnte Darren Matthews og trilogien «Bluebird, Bluebird (2017), «Heaven My Home» (2019), «Guide Me Home» (2024). Han tilhører som sagt Texas Rangers, en egen politistyrke i staten Texas som kan overstyre alt annet politiarbeid og som, i alle fall til nå, nyter respekt i vide kretser, svarte som hvite. Skjønt, helt sant er ikke dette med Ranger-statusen: Idet Darren entrer en vitneboks på første side er han suspendert, men får lov til å bære den symbolsterke uniformen der og da. Bakrusen er brutal, etter enda ei natt med Jim Beam-bourbon og blues-musikk på terrassen bak huset; men han husker å sette fra seg Stetson-hatten med pullen ned, slik han skal og slik onklene har lært ham. Saken han skal vitne i, er den samme saken som har ført til suspensjonen og truer med å gjøre slutt på karrieren. Aktor i saken værer sjansen til å jekke ned en svart mann som har funnet sin plass litt for høyt i hierarkiet.

Hva Darren har gjort galt? Han fikk en telefon fra en gammel venn av familien, Mack, som trengte hjelp og ikke ville ringe det lokale politiet. Utenfor huset hans, i en diger pick-up, satt en gjennomtatovert rasist med bånd til 

, fyren hadde lenge hengt etter Macks barnebarn Breanna med kommentarene sine. Nå var han truende. Darren dro dit, Mack hadde funnet fram revolveren og ville ha kjeltringen vekk. Vår mann Darren fikk omsider løst situasjonen, uten at liv gikk tapt der og da. Men litt seinere ble den samme rasisten funnet drept, skutt med et våpen som kunne være det samme som ble tatt fram den kvelden Darren kom til assistanse. Problemet er bare at revolveren er borte. Uansett hva vår ranger har hatt med saken å gjøre, har han blandet seg inn i noe som ligger ham for nær til at han kan bevare sin upartiskhet. Hvem vet, kanskje har han selv noe med drapet å gjøre. Han har jo lenge jobbet for å komme inn i en spesialgruppe som jobber med rasistiske gjenger og vold.

plassert med pullen ned er ikke tilfeldig, det har å gjøre med Attica Lockes evne til elegant å bygge karakterer, tidskapsler og miljøer. Allerede på side 16 får hun på sømløst vis sagt noe essensielt om svart virkelighet i denne delstaten som så vel forfatter som hennes helt elsker. Darren ble oppdratt av de to onklene sine. Clayton, en gang forsvars­advokat, nå jussprofessor, og William, selv ranger med tro på at loven var til for alle, til han døde altfor tidlig. Begge var fedre, altså, men også forbilder – på hver sine vis, til dels motstridende. Clayton, professoren, sa gjerne at for 

, så var det å vise seg offentlig i et par posete bukser og med skjorteflakene hengende ute, jevngodt med å være en vandrende 

. Altså en rimelig grunn for politifolk til å anta at de hadde med en mulig kriminell å gjøre. Så, det gjaldt å kle seg. Den andre onkelen, rangeren, var enig; ikke gi dem grunn til å stoppe deg!

Highway 59

Peter Nielsen

Litteraturredaktør i Information

Et av de mest bemerkelsesverdige øyeblikkene i nyere dansk litteraturhistorie er et bokprogram med navnet Bazar fra 1984. Det var den gang det bare fantes én dansk tv-kanal med navnet Danmarks Radio, og da rundt en halv million seere kunne samle seg foran skjermen på en god kveld.

Slik var det også den tirsdagskvelden i april 1984, da kveldens tema var generasjoner og verten var den alltid velopplagte Jens Winther. I studio var det fire diktere, to fra hver sin generasjon. På den ene siden satt Lola Baidel og Kristen Bjørnkjær som representanter for den populære 70-tallsgenerasjonen, på den andre siden satt de unge 80-tallsdikterne Pia Tafdrup og Michael Strunge. Det var, som en annen 80-tallsdikter, Søren Ulrik Thomsen, senere har beskrevet det «den sorte avantgarde der mødte den populære bekendelseslyrik.»

 hadde gjennom et tiår nytt stor suksess, også salgsmessig. Ikke minst hadde Kristen Bjørnkjær med diktsamlingen «Kærestesorg» fra 1972 og Vita Andersen med sin debutdiktsamling «Tryghedsnarkomaner» fra 1977 rammet tidsånden og følelseslivet og skapt noe så sjeldent som desiderte bestselgere innenfor lyrikksjangeren, noe som bare har blitt overgått én gang siden, nemlig da Yahya Hassan i 2013 ga ut sin første diktsamling, «YAHYA HASSAN», og satte nasjonen på hodet.

Det var den aprilkvelden i 1984 at en ny generasjon diktere trådte fram på scenen og begynte på gravleggingen av den forutgående generasjonen. De fremadstormende 80-tallsdikterne Pia Tafdrup og Michael Strunge forklarte i programmet på hver sin måte at bekjennelseslitteraturen fra 1970-tallet ikke var ordentlig poesi og ikke til hjelp for folk. Den bekreftet ifølge dem bare for folk at de hadde det dårlig, men disse følelsesfulle dikterne forsøkte ikke – som den nye generasjonen – å bryte språklige konvensjoner og klisjeer og vise med diktene sine at verden var fragmentarisk og ikke hang sammen.

ville ikke ha noe med den forutgående generasjonens diktere å gjøre, men forbandt seg i stedet med en litterær modernisme lenger tilbake i tid, nemlig den som hadde sin storhetstid på 1960-tallet. Denne tidligere modernismen hadde sitt eget navn i Danmark, nemlig «konfrontationsmodernismen», oppkalt etter en diktsamling av Klaus Rifbjerg, «Konfrontation» fra 1960. For å gjøre bildet enda mer komplekst, så sto denne generasjonen selv i kraftig opposisjon til etterkrigstidas såkalte Heretica-generasjon (oppkalt etter det populære tidsskriftet Heretica), som følte seg sterkt forpliktet på historien, tradisjonen og det religiøse og mytologiske. For konfrontasjonsmodernistene var det derimot et brennende aktuelt nå som gjaldt, som om det var om å gjøre å fange denne nye samtida i form av et nytt språk og språklige overraskelser.

 i april 1984 begynte en ny generasjon diktere som hadde vært store på 1970-tallet å bli sett ned på og gå i glemmeboka. Mange diktere ble urettferdig satt i samme bås som bekjennelsesdikterne og fikk vite at diktene deres var uten litterær verdi, eller de ble nedlatende omtalt som «knækprosaister» av høymodernismens store fortaler i Danmark, litteraturkritikeren Torben Brostrøm, fordi de lot prosaen sin knekke i verselinjer.

Man kan derfor også si at 1970-tallsdikterne ble klemt mellom 1960-tallsmodernistene og den nye generasjonen av 1980-tallsdiktere. Og det utrolige er at helt fram til i dag har denne måten å se litteraturhistorien vår på, vært den generelle holdningen overfor den tidligere så populære gruppen diktere.

 til Nordisk råd-spalta som jeg har hatt glede av å bidra til i flere år, vil jeg derfor fortelle hvordan vi i min avis, Information, har satt i gang en slags rehabilitering av en lang rekke diktere som debuterte fra omkring 1967 og et drøyt tiår framover. Det er diktere som av tidligere tiders strenge smaksdommere og på grunn av sin sans for en bestemt type fortellende, hverdagsspråklige dikt med et fyldig utsagnssubjekt i midten, ble påklistret merkelapper som «knækprosa», «privat bekendelsespoesi» og «politisk beredskabslyrik». Det var diktere som ble avfeid som bekjennelser uten estetikk og budskaper uten gyldig kunstnerisk bearbeidelse. I iveren etter å feie disse dikterne av banen og skjære dem alle over én kam, har vi undervurdert hva de også har bidratt med av språklige eksperimenter og nye erkjennelser i kulturen vår. Det er avisas mangeårige litteraturkritiker Erik Skyum-Nielsen som står for å gjenlese og rehabilitere disse dikterne, som ganske enkelt er for gode til å bli glemt.

Tilbakeblikk, gjenvurdering og rehabilitering har til all tid også vært en del av litteraturens kretsløp, og i en tid der det litteraturhistoriske arbeidet i høy grad er overlatt til dagsavisene, har vi sett det som en fornem oppgave å gjennomføre det oppdraget. Hele 16 diktere står foran en rehabilitering, den første var Charlotte Strandgaard, etterfulgt av Kristen Bjørnkjær. Noen andre navn fra den kommende lista er Peter Poulsen, Vita Andersen, Lola Baidel, Per Aage Brandt og Laus Strandby Nielsen. Jeg lurer på om man vil kunne fortelle en liknende historie om norsk diktning på 1970- og 1980-tallet?

De ble ned­latende omtalt som knæk­prosaister.

De glemte dikterne

Utvalgte saker

Tore Linné Eriksen

Samtidig som jeg denne romjula leste to dagbøker fra Gaza, krevde israelske raketter og bomber stadig flere liv. Verken skoler, sjukehus eller teltleirer blei spart, det finnes ikke risikofrie soner. Veldokumenterte rapporter fra FNs spesialrapportør, Amnesty International, Human Rights Watch og Leger uten grenser gjør det umulig å si: Dette visste vi ikke.

Trenger vi da virkelig flere ord? Ja, i alle fall så lenge den israelske okkupasjons- og krigsmakta hindrer utenlandske pressefolk adgang og systematisk likviderer lokale journalister og fotografer. Blå vester med påskriften PRESSE regnes vanligvis som et vern, i Gaza er de i stedet målskiver.

 er ikke en tilfeldig observatør som tar oss med til Gaza gjennom de første tre månedene etter 7. oktober 2023. Han er ikke bare en av Palestinas fremste skjønnlitterære forfattere, men kommer fra en familie som under 

 – den store katastrofen – i 1948 blei fratatt alt og fordrevet fra Jaffa til flyktningleiren Jabalia i det nordlige Gaza. Det er her han blei født i 1973, har mesteparten av sin storfamilie, sine venner og sine kolleger blant kulturarbeidere, og hvor han kjenner hver eneste bygning, gatestubb eller markedsplass som nå er lagt i grus. Her oppholdt han seg også under de israelske angrepene i 2014, som han gjorde internasjonalt kjent gjennom boka «The Drone Eats With Me: Diaries From a City Under Siege»

I 2018 flyttet Saif med ektefelle og to barn til Ramallah på Vestbredden, der han blei utnevnt til talsperson for Fatah og kulturminister i det som misvisende kalles «Sjølstyremyndighetene» (PA). Tidlig i oktober 2023 befant han seg på sine hjemtrakter på et offentlig oppdrag for å markere den palestinske kulturarvdagen. Med seg hadde han sin 15 år gamle sønn, Yasser, som gjerne ville besøke besteforeldrene. Sammen blei de stengt inne da angrepene startet, og det vi nå har fått er umiddelbare og fyldige rapporter fra hver eneste dag, helt ufiltrert og uredigert.

uutholdeligå lese om evig angst for morgendagen, om tap av familie og nære venner, om fravær av søvn, underernæring og sult, iskalde telt nær ørkenen, mangel på strøm og drivstoff, mørke netter som lyses opp av eksplosjoner, slektninger med amputerte lemmer og psykisk sammenbrudd, lik som graves fram fra betongruiner, stans i forsyninger av medisiner, nedstengte nett og kvinner som føder på landeveien under tvangsevakuering. Vi følger også Saif på flukt til overbefolkete leirer lenger sør, det er som om 

 aldri har tatt slutt. Han lar oss heller ikke glemme det store bildet: Bosetterkolonialisme, okkupasjon, beleiring, apartheid og Israels støttespillere som lar det skje.

Etter 85 lange dager var Saif og Yasser blant de få som fikk komme seg ut via Egypt, og nå reiser han verden rundt med boklansering og intervjuer. Nylig sto også norske byer på programmet. Initiativet til den norske utgava er tatt av Vibeke Harper, som har levert ei presis og smidig oversetting. Forordet er skrevet av legen Erik Fosse, også et tidsvitne, og inntekten går til helsearbeidet til Norwegian Aid Committee (Norwac).

Saifs bok utkom i Norge, blei en annen beretning i dagbokform gitt ut. Katrin Glatz Brubakk er barnepsykolog med erfaring fra mange kriseområder, deriblant Hellas, Libanon og Vestbredden. Hennes dagbok fra Gaza tar oss med til en intens periode på 33 dager, der det er hardt skadde og traumatiserte barn vi blir mest kjent med. To av dem, Rami og Adam, følger vi ekstra tett, de blir mer enn de mange navnløse i uhyrlige statistikker. Ifølge Unicef lever i praksis alle Gazas barn i daglig angst for egen eller foreldrenes død. Samtidig tegner forfatteren et kollektivportrett av palestinske hjelpearbeidere hun arbeider i team med. De har ikke noe annet land å vende tilbake til, og boka er like mye deres historie.

På samme måte som i Saifs dagbok, gir Brubakk et bilde av motstandskraft, trassig håp og en nesten uforståelig vilje til å overleve. Blant de sterkeste inntrykkene er hardt skadde barn som ikke har mista evnen til å smile, ha varm øyekontakt eller klare å le når det blåses såpebobler fra sengeposten. Forfatteren er altså ingen tilskuer, men en deltaker, og hennes vitnesbyrd er formet i et inntrengende, direkte og lavmælt språk.

Brubakk nok en gang tilbake til det som måtte være igjen i Gaza, med bombingen av Kamal Adwan-sykehuset rett før nyttår som det ferskeste eksempelet. (Lite velvalgt kaller norske massemedier det for «israelske operasjoner».) Å arbeide i en krigssone betyr å skrive avskjedsbrev til mann og barn før utreise. Hun får ikke med seg mer enn én bag, men den inneholder barneluer som er strikket her hjemme, og som kan hjelpe noen å overleve i kalde telt i de kommende månedene. Slik blir hennes bok samtidig ei oppfordring til solidaritet i praksis.

Saif lar oss ikke glemme det ­store bildet.

Jeg vil være våken når jeg dør. Dagbok fra et folkemord

Dag og natt  i Gaza

Silje Bekeng-Flemmen

Hva er det med tidsreising som får det til å sprake så deilig i hodet mitt? Mens mange science fiction­temaer har blitt forvirrende virkelighetsnære, er tidsreiser et fiksjonens siste tilfluktssted; 

 påstår at vi er i nærheten av å realisere det. Altså kan jeg filosofere i ro og mak, i fred for frykten om at et svart hull skal åpne seg i kjøkkengulvet neste onsdag og svelge meg hel, eller i veldig små biter.

Så heldige er ikke alle karakterene i Kaliane Bradleys internasjonalt feirede debut­roman «Ministeriet for tid».

 med entusiasme, den lokker attpåtil med noe annet jeg elsker å tenke på, nemlig vitenskapsekspedisjoner fra midten av 1800-tallet. Her vikler Bradley historiske hendelser inn i fortellingen, og tilbakeblikkene til sir John Franklins fortapte ekspedisjon i Arktis gir noen av bokas mest sitrende passasjer (men Nordvestpassasjen fant de aldri!).

Utgangspunktet er ikke ulikt den norske tv-serien «Beforeigners»: Mennesker fra fortida dukker opp i nåtid – i boka hentes de med overlegg hit av det mystiske, britiske ministeriet for tid. Bradley etablerer ingen pseudovitenskapelige rammer, bare godta det. De nyankomne er en liten gruppe fra 1600- til 1800-tall, blant dem kommandør Graham Gore, hentet rett fra nevnte ekspedisjon i 1847. Immigrantene innlosjeres hos hver sin ansatt ved ministeriet som skal være «broer» til nåtidas London. Jeg-fortelleren er den unge, munnrappe kvinnen som blir den sjarmerende, men stoiske Gores bro. Han må lære seg det meste, noe som skaper kostelige situasjoner, mens de to sakte nærmer seg hverandre. Men hva er det ministeriet egentlig 

 jeg har pløyd gjennom en bok med en slik underholdt letthet. Fortellerstemmen er vittig-sarkastisk og boka beveger seg uanstrengt mellom komedie og spenning, med doser inderlighet som ikke alltid er like uanstrengte, men som gir en viss dybde. Boka fungerer dårligst når fortelleren øser av visdomsord om å stå for sine valg og velge sin egen vei. Konklusjonen er ikke mer original enn som så. Men Bradley utforsker også forståelsen av hva historie 

, det er tankeansporende. Et spørsmål er majoritetens framstilling av den innvandrende – fortelleren (og forfatteren) har kambodsjansk bakgrunn. Veldig dypt borer boka ikke, men det er greit: Les den fordi den er artig!

jeg imidlertid å lure på om page-turner-effekten også handler om at jeg er spent på når neste knotete metafor eller oversettelse vil dukke opp. En bra metafor tilbyr et bilde som gir en umiddelbar følelse av at 

– på en måte leseren aldri har tenkt over før. Om Kaliane Bradley tidvis lykkes, er det likevel de mislykkede forsøkene som kaller på markeringstusjen. Flere ganger må jeg gjenlese en omstendelig metafor, men blir sittende med følelsen av at den er upresis – eller utstudert framfor assosiert fram.

I starten tolker jeg det meste som oversetter-trøbbel. Etter å ha sett på originalen, skjønner jeg at dette må ha vært en tøff jobb for den drevne Kirsti Vogt, og at resultatet noen ganger handler om både forfatterens overtenkte metaforer og oversetterens tolkning.

Det er mye jeg stusser over her. «NDA» (

) oversettes med det Ibsens-ripsbuskete «hemmeligholdelsesavtaler» framfor «taushetserklæringer». En «cavity-bogged mouth» blir en «hullete munn». Det er valgt flere uttrykk en ung, kul dame aldri ville ha brukt («guri», «tett i pappen», «jeg bare vaser», å «tute»). Når det gjelder uttrykket «milk bowls» brukt i en intim setting, får du google det selv, men «melkeskåler» gir ingen mening.

Hva er «gatelyktenes pappmasjésalte skinn»? Hvordan så det ut da fortelleren i et lidenskapelig øyeblikk «suste over sofaen»? På et tidspunkt er hun sliten og beskriver hvordan hun «hørte hjernen breke», en direkte oversettelse av «bleat» som lyder underlig. Visst beskriver Bradley en lys onsdag som «porridge-mild», men «en grøtmild onsdag» får meg ikke akkurat til å tenke at 

Ministeriet for tid

Opp i gryta

Tom Egil Hverven

Vidar Sundstøls nye bok, hans femtende etter debuten i 2005, presenteres som siste del av en trilogi. Av gode grunner bør årets korte roman, «Og likevel finnes du», leses sammen med «Nattsang» (2023) og «Dag fra natt» (2024). Den første var en av årets beste romaner i 2023. Refleksjoner over naturtap, nøyaktige beskrivelser av truede fuglearter, med fortellerens evne til å veve inn ulike lag av tid og minner, ga til sammen en unik tekst. Oppfølgeren «Dag fra natt», med refleksjoner over «Draumkvedet», fikk svært gode kritikker, selv om jeg ikke verdsatte den boka like høyt som første del av trilogien.

Bearbeiding av tap og traumer preger alle de tre utgivelsene. I årets bok reflekterer jeg-fortelleren over en spontanabort som skjedde for snart førti år siden. Tittelen, «Og likevel finnes du», antyder et sentralt grep: Viktige deler av boka henvender seg til det ufødte livet, som til et «du», en ufødt sønn. Et sårt perspektiv. Aborten fører til at fortelleren og kjæresten hans går fra hverandre. Tida flyter av gårde og drar med seg levende og døde, i denne og de to foregående romanene. Mestringen av et urgammelt litterært tema gir bøkene kvalitet.

 «Dag fra natt», fortelles i tredjeperson. «Nattsang», første bok, og årets bok danner ytterfløyer i et triptyk, blant annet ved å være fortalt i førsteperson. Jeg-fortelleren i «Og likevel finnes du» observerer nok en gang fugler. Han sitter ved Bøelva, et vassdrag som strekker seg fra Seljordsvatnet til Norsjø i Midt-Telemark, og får glimt av en isfugl, en sjelden art med en unik fargekombinasjon av blått og oransje. De metalliske fargene, som kan ha gitt den navn (fra tysk 

, jern), gjør den flyvende skapningen lett å kjenne igjen, selv om skyhet og hurtige bevegelser i flukt kan gjøre den vanskelig å få øye på, der den jakter småfisk ved vann og vassdrag, gjerne med tett skog omkring. Isfuglen skiller seg fra arter Sundstøl beskrev i første del av trilogien: Åkerriksa taper på industrielt jordbruk, isfuglen profiterer på klimaendringene. Stigende temperatur gir isfrie vassdrag, dermed større sjanse for å overleve langt nord.

 effektivt til nesten ingenting idet romanen starter. Fortelleren ser ikke selve fuglen. Han får et glimt i vannspeilet idet den passerer der han sitter, i utmalt stillhet, ved elva. Gløttet av isfuglen, et motiv som gjentas i mange varianter gjennom teksten, er slik sett en erfaring som speiler romanens komposisjon: Den består av korte, fragmentariske glimt av eldre og nyere erfaringer langs ulike former for elver eller veier. Som i den første delen av trilogien, vet fortelleren at Midt-Telemark preges av spor etter istiden. Vannet steg da isen trakk seg tilbake. Ytterst ved dagens havrand, mot Vestfold, ligger den store endemorenen. Mens han skriver, drikker fortelleren Farris, mineralvann filtrert gjennom grunnen under bøkeskogen der raet går gjennom Larvik. Boblene i glasset stiger, lyden minner om kortvarig styrtregn langs elva.

Etter spontanaborten for mange år siden stoppet fortelleren og kjæresten mellom sykehuset og Bø, på en veistump som ikke finnes lenger. Veien er blitt rettet ut, den gamle svingen er gjengrodd. Fortelleren ser for seg at bilen, en gul Datsun, står der fremdeles, blant trær som vokser opp av asfalten. Han fryser bildet av sin egen hånd, utstrakt mot kjærestens inne i bilen, uten at hendene møtes. Bildene glir over i hverandre, han ser en sky hengende som et brød over Norsjø; skyen sveller, svulmer, men ikke over sine grenser. Er fortellingen overlesset med slike bilder og metaforer? Jeg lar spørsmålet henge.

 av dalføret, ved Evju, viser det seg, idet jeg i ulike kart sjekker beskrivelsene av stedet der han i romanens nåtid parkerer – ved et bygdetun i Sauherad – finnes en kroksjø som i form kan minne om den forlatte, krumme veistripen. Skildringen av dammene i svingen, der elva gikk før den fant nytt løp, er praktfulle, inkludert fortellerens gjentatte frykt for å tråkke på frosker, når han i halvmørket går til og fra sin faste observasjonspost. I form, slår det meg, kan en ihjeltråkket frosk ligne et abortert foster. Romanen trekker ikke slike linjer eksplisitt, heller ikke til likheten mellom veisvingen og kroksjøen.

fortrenger fortellerens uttalte, opprinnelige plan om å skildre Bøelvas natur- og kulturhistorie. Som fragmenter ligger likevel biter av den opprinnelige planen strødd i fortellingen, med henvisninger til Moltke Moes vandringer da han samlet eventyr i området på 1800-tallet. En av Moes kilder trer fram, en krokrygget mann som druknet i Oterholt-fossen øverst i Bøelva i 1899. Finnes ørsmå biter av mannen og hans oppakning i elvebunnen fremdeles? Kan det tenkes at en av de truede elvemuslingene, som kan bli opp mot 250 år gamle, har dannet en perle rundt et slikt fragment? Hvordan formes landskap gjennom tid? En gang vil området rundt elva minne om det istiden etterlot seg, et forlatt månelandskap, tenker fortelleren:

Likevel kan vi ikke la dette tynge oss. I stedet må vi forsøke ikke å påskynde alle tings forsvinning.

I slike setninger, og i mange underligere formuleringer, ligger romanens styrke, en forsiktig antydet moral. Hvorfor ta vare på gamle former? Kanskje fordi de er mulige å spille på. Vidar Sundstøls bok kan ligne fløyta romanen nevner, et gjennomhullet fuglebein, 40.000 år gammelt, som for noen år siden ble funnet i Tyskland. Som pust gjennom en fløyte filtrerer trilogien minner – lyder og bilder, former og tomrom – og er lastet til randen av mulige forbindelser mellom dem.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser