#fff

#000

skildrar fotballens rutinar og repetisjonar, frå oppvarming til overtid, i sol og skugge, i regn og snø.

David Peace

var hundre år forut for sin tid i beskrivelsen av den nyliberale drømmen.

Halldór Laxness

sviktet sin egen datter. Skal hun stå i rette i offentligheten for det?

Alice Munro

Eivind Myklebust

Du sit på eit fly og ser ut vindauget under innflyginga til ein storby i England – Manchester, Liverpool, Leeds. Auga blir dregne mot ærverdig viktoriansk arkitektur der nede, mot signalbygg og moderne konstruksjonar som strekkjer seg mot sky. Du ser bruene som bind byen saman over elver og kanalar, vegnettet som flettar seg inn mellom klynger og rekkjer av blokker og hus.

Eg ser også dette, etter kvart, men først ser eg alltid alle fotballbanene – dei grøne, opne, velfriserte flekkane av menneskeleg entusiasme og dedikasjon, der byen ikkje berre pustar, men pesar og hoiar og sveittar. Ofte blir eg sitjande og la auga streke opp mellom små, holete løkker, store stadionar og mindre baner til breiddebruk, kanskje for å lage mønster i mylderet, eller for å drage ut eit tryggleiksnett som kan ta imot om flyet skulle falle.

Vi går inn for landing, det nærmar seg avspark i ein kamp på ei av desse banene. Gjennom vindauget skimtar vi ei scene som liknar den L.S. Lowry måla i «Going to the Match» (1953), der eit mylder av framoverlente figurar strener inn mot stadion i ei sugande, samlande rørsle for å stå side om side med tusenvis av andre og sjå laget sitt tape nok ein kamp på heimebane, på bortebane; i regnet, i sola, i gjørma.

I fjor haust gav David Peace ut sin tredje fotballroman, «München 1958», om det unge og usedvanleg talentfulle Manchester United-laget som var leia av Matt Busby (1909–1994) og difor blei kalla 

. I februar 1958 hadde dei vore i Beograd og spelt 3-3 borte mot Røde Stjerne, eit resultat som var nok til å sende dei vidare til semi-finalen i Europacupen etter 2-1-sigeren heime på Old Trafford i januar. Etter ei mellomlanding i München prøvde flyet å ta av to gongar, før det på tredje forsøk sklei av rullebanen i snøen og slapset, krasja og tok fyr. Det tok livet av 21 passasjerar der og då, seinare to til, dei fleste frå spelarstallen, trenarapparatet eller journalistkorpset som følgde United på sitt europeiske eventyr.

Tragedien førte til ei slags landesorg, viser Peace i den veldokumenterte og litterært oppløftande romanen. Det unge laget var velsett sjølv blant andre lag sine supporterar, og ulukka sende skjelvingar gjennom arbeidarklassen, særleg nord i England, der dette håpefulle kollektivet hadde gjort framsteg og vunne store sigrar på kort tid. Far til Peace, som boka er dedisert til, heldt med Huddersfield Town – som far, så son – men såg The Busby Babes i aksjon og kunne knapt tru det han såg. Det var ein framtidsvisjon, i form av elleve menn som stod saman både på og utanfor bana, men over natta var brorparten borte.

Sjølve ulukka, med all dramatikk, skildrar Peace over nokre skakande sider i starten. Resten av romanen handlar om etterspelet: forvirringa og fortvilinga, sorga og sjølvransakinga, gjenreisinga og gjenvinninga. «München 1958» er ein slags spøkelsesroman, der dei som døyr i opninga, heimsøkjer sidene heilt til slutt, i detaljert, poetisk prosa. 

har kritikarar kalla den litterære metoden, der fortida ikkje går over sjølv om den går forbi, men held fram å prege personane i alt dei gjer og forme framtida dei er på veg mot.

Fotballfiksjonar har eit fortent dårleg rykte, og så langt eg kan sjå har ikkje «München 1958» blitt omtala i ei einaste norsk avis etter at Press gav den ut i fjor, i Eivind Lilleskjærets fine omsetjing; mine søk gir to treff på boka, begge frå denne avisa. Det er påfallande at norsk presse, som knapt kan seiast å mangle sportsinteresse, lèt fordomar om lågverdig litterært innhald overstyre interessa for litterær kvalitet – og det trass i at Peaces to førre fotballromanar blei lovprisa av kritikarane. I «Fordømte Leeds» (2006) og «Rød eller død» (2013) framstiller han fotballen som både besettelse og kollektiv kraft, og gir eit godt grunnlag for å forstå styrken som tragedien i München kunne treffe eit heilt samfunn med.

Det er ein spøkelses­roman, der dei som døyr i opninga, heimsøkjer sidene til slutt.

Tilleggstid

Elise By Olsen

I disse dager leser jeg forfatteren og journalisten Renata Adler sin bok «Gone: The Last Days of The New Yorker», en slags bedriftshistorie, ispedd masse sladder og polemikk. Den skildrer hvordan det litterære magasinet «New Yorker» endret seg (til det verre) over tid, og etter hvert mistet sin vitalitet, sin 

, etter at det ble kjøpt opp av Samuel Irving Newhouse Jr. i 1985, for den nette sum av 200 millioner dollar (mens blekka i seg selv tjente under 6 millioner dollar i året). Disse svimlende tallene fikk meg til å tenke på tidsskrifter. Ikke å lage, lese, samle på tidsskrift – men å eie dem. Hva skjer med bladene når de blir kjøpt opp? Og hvordan setter eierne sitt preg – sin 

 en framvekst av frie blader. Men magasinene trenger jo midler. I 1909 kjøpte forretningsmagnaten Condé Nast Vogue og Vanity Fair til sitt eponyme bladforlag, og gjorde dem til to av verdens største motemagasiner. John H. Johnson tok i 1942 opp et lån på 500 dollar, med sikkerhet i sin mors møbler, for å starte Johnson Publishing Company (JPC), som publiserte innflytelsesrike titler som Ebony og JET, 

I 1959 kjøpte S.I. Newhouse ikke bare Vogue (fordi kona hans elsket det), men hele Condé Nast og alle bladene som fulgte med. Peter Brant kjøpte Interview Magazine etter Andy Warhols død. Norske Vagant var eid i ti år av Aschehoug og ti år av Cappelen Damm før det gikk solo og det er mye stolthet i å være selvstendig. I 2020 ble Scandinavian Vogue startet som en franchise eid av Bonnier-konsernet, med Martina Bonnier i redaktørstolen. Helt «Succession»!

 er et idiom. I forlagene regnes bladene som en del av det kulturelle avtrykket, en del av jobben, og som regel sett på som en rein utgiftspost. Bonnier står også for flere av de kommersielle ukebladene vi kjenner til, som Illustrert Vitenskap, Costume, Bo Bedre og Tara. Schibsted eier de fleste lokalavisene. Og New Yorker er Newhouse. Renata Adler skriver i sin nevnte bok at «S.I. Newhouse subsidierer magasinet, nesten som om det var veldedighet, som om han var en av renessansens mesener – på samme måte som Mr. Newhouse subsidierer seg selv og sin familie gjennom sin kunstsamling. Men verken kunsten som Medici-familien støttet eller maleriene på Mr. Newhouse sine vegger var forventet å tjene penger!»

 fra Vice Media (et annet konglomerat i hipp kamuflasje) til moteredaktøren Dasha Zukova (ekskona til den russiske oligarken Roman Abramovitsj, nå fru Stamos Niarchos) og modellen Karlie Kloss (fru Joshua Kushner, broren til Jared Kushner, fra Donald Trumps innerste krets). Kontroversielt! I en verden med mastodonter og mesener i alle former angripes nå indie-magasinene, så selvstendig som i-D en gang var. Massemarkedsinteressen for magasiner er muligens borte, men dette understreker igjen verdien av å kontrollere media – i-Ds nye æra lanseres på trykk våren 2025 (

 spisser blyanten). Nå, når Trump også har gjort plass til Tiktok-influensere på sine pressekonferanser, vil i-D også sitte 

? Media er merkevarebygging og verdenspolitikk – gjensidig avhengig av hverandre.

I en verden med mastodonter angripes indie-magasinene.

Kontroll ALT!

Bjørn Ivar Fyksen

Krig er fred, heter det i George Orwells «Nittenåttifire». «Aschehoug er robust og solid», uttalte konsernsjef Mats Nygaard om sin skjøre og vaklende bedrift da det tidligere i måneden ble meldt at forlaget kutter mer enn 30 stillinger, bare et års tid etter forrige nedbemanning. Hvilket troskyldig håp om at bransjeinteresserte avislesere aldri har hørt om Orwellsk nytale! Det er på grensen til rørende.

Det sies at salget av nettopp «Nittenåttifire» skjøt i været etter begge valgseirene til Donald Trump, og det er i så fall et av få lyspunkter i offentligheten for tida. For eksempel er en av de mange styringsmetodene til det totalitære regimet i romanen å stadig omskrive historien slik at den til enhver tid passer dagens agenda. Når man har lest den romanen, har man et analyseverktøy for å forstå hva Trump egentlig holdt på med da han denne uka sa at Ukraina aldri skulle ha startet denne hersens krigen mot Russland.

boklesing og svakere leseforståelse må jeg understreke at jeg ikke mener at Aschehougs desperate konsernsjef har likhetstrekk med USAs skamløse president, men det er vanskelig å ikke tenke at lesekrisa har forbindelseslinjer til de store sprekkene som nå oppstår i vestlige demokratier. Det er ingen som tror at romaner alene kan redde demokratiet, men det går an å tenke seg at lese­kompetanse kunne ha bidratt. Forlagenes krise er også sivilisasjonens krise.

Og det står virkelig dårlig til i forlagsbransjen. For en uke siden fikk vi vite at presse- og informasjonssjef Anne Iversen i Vigmostad og Bjørke (VB) er blitt nedbemannet – et lite ledd i en langvarig slankeprosess i forlaget, men for så vidt bare småtteri i det store bildet: Som vi kunne lese her i Klassekampen på torsdag, er det på halvannet år forsvunnet mer enn 90 stillinger bare i Gyldendal og Aschehoug, og også Cappelen Damm har nylig vært gjennom en omfattende kuttprosess.

I slike nedbemanningsrunder blir det gjerne sagt at man bestreber seg på å spare de redaksjonelle stillingene. Det kan godt stemme at redaktørene i mange tilfeller er de siste som ryker, men «spart» blir de ikke: Når støttefunksjonene blir slanket, må redaktørene overta arbeidsoppgavene – for eksempel pressekontakt – og det blir mindre tid til manusarbeid, det sier seg selv. På sikt er det nødt til å føre til redusert antall utgivelser.

 har all min sympati, men den største taperen er samfunnet, for når VB, Norges fjerde største forlagshus, ikke lenger prioriterer pressearbeid, er det også et tegn på at samspillet med den tradisjonelle medieoffentligheten anses som mindre relevant: Også avislesingen synker. Også i pressen er det nedbemanninger.

Og for å legge den siste brikken i dette dystopiske puslespillet: Den kanskje viktigste årsaken til at forlagene strever økonomisk, er svikt i skolebokmarkedet. Til tross for ekstra bevilgninger fra regjeringen de siste årene kjøper skolene få papirbøker. I en tid der evnen til å skille skitt og kanel i den daglige informasjonsflommen blir stadig mer avgjørende, lar vi altså den kommende generasjonen vokse opp innelukket i et skjermunivers der det oppmuntres til alt annet enn konsentrert kunnskapstilegnelse og grundige overveielser. Det er en nedadgående spiral som ender i en offentlighet delt mellom livsstilsbloggere på Instagram og autoritære statsledere som uimotsagt dikter opp virkeligheten via kanaler kontrollert av dem selv.

 – også dét er blant slagordene i «Nittenåttifire», og vi kan regne med at Musk og de andre tek-oligarkene slutter helhjertet opp om det. Det er for tida vanskelig å bevare optimismen og begrense dommedagspatosen, og jeg ser bare én løsning. Selv om en bør være forsiktig med moralisme og pekefingre, har jeg alltid vært svak for Kagge forlags mildt aggressive slagord: «Skal du bare lese én bok i år, bør du ta deg sammen.»

Uvitenhet er styrke

Utvalgte saker

Janneken Øverland

Det er en ordrik og vidløftig historie den tyrkiske forfatteren Elif Shafak har fått plass til i sin nyeste roman, «Det er elver på himmelen».

I tittelen introduseres bokas underliggende motiv, vann. Romanen har tre svært forskjellige hovedpersoner. De følges i glimt, litt hulter til bulter, gjennom nesten to hundre år.

Den eldste og mest utbygde er Arthur Smyth, fattiggutten fra Londons slum. Han blir født i 1840, utendørs ved Themsens bredd. Snart viser det seg at han er utstyrt med uvanlige evner, han husker bedre enn de fleste. Hans livshistorie, utover på 1800-tallet, er den romanen følger lengst og tettest.

Den yngste er Narin, en ung jente av jesidisk herkomst. Leseren møter henne i 2014 som niåring idet hun blir døpt med hellig vann fra Irak. Hun bor med sin bestemor ved elva Tigris, sørøst i Tyrkia. Jesidiene har gjennom århundrer vært et forfulgt folk. Unge Narin har allerede opplevd overgrep og nedslakting av familiemedlemmer. I 2014 blir jesidiene igjen angrepet, nå av IS-grupper.

Den tredje hovedpersonen er Zaleekhah Clarke. Hun er i 2018 en ung hydrolog, bosatt i en husbåt på Themsen i London. Morsslekten hennes er fra Levanten, begge foreldrene er døde og selv er hun på vei ut av et ulykkelig ekteskap. Faglig arbeider hun med å berge verdens vannreserver. Hun har et spesielt forhold til kulturen langs oldtidselvene Eufrat og Tigris, men er også opptatt av den stadig sterkere forurensningen av Themsen.

 et overveldende stort og tilsynelatende sprikende stoff med mange personer, utallige innfallsvinkler og stadig skiftende tidsplan. Leseren spør seg tidlig hvordan – og om – alle disse elementene, tidsnedslagene og personene kan komme sammen til en fortelling.

I et slags forord med overskriften ‘Regndråpe’ antydes at en enkelt vanndråpes totale «liv» kan være så langt at det kan romme alt i boka «på tvers av tid og sted». Men dette flakkende og svevende forordet oppleves som for vagt til å få noe å si for lesningen av den nesten fem hundre sider lange, intrikate og detaljrike fortellingen.

Det som derimot til en viss grad holder fortellingen sammen, er jakten på leirtavlene der oldtidsdiktverket Gilgamesj ble risset inn. Tavlene ble berømte for sitt innhold, risset inn i skriftformen cuneiform. Noen av dem lå på lapis lazuli-steiner. Kagge forlags norske bokforside, signert Terese Moe Leiner, nærmer seg den vakre, lasurblå fargen, men spiller ikke videre på den eldre, strenge kileskrift-stilen.

Det er først og fremst fortellingen om Arthur Smyth som er linken til eposet Gilgamesj og til de blå tavlene.

Det er et over­veldende stort og sprikende stoff.

Det er elver på himmelen

Tung last

Kåre Bulie

Dag Solstad var 30 da han mottok sitt første festskrift. Lars Roar Langslet fikk det allerede til 21-årsdagen. Tegneklubben slår imidlertid åndshistoriens høvdinger: De fem tegnende herrene som skjuler seg bak betegnelsen, har mottatt det glade budskapet til gruppens 20-årsjubileum.

Rett nok har gjengen selv tatt initiativet og invitert trykksakens 25 skrivende, og festskrift-begrepet anvender de ikke. Likevel er det nettopp den tradisjonen heftet de har kalt «Lesebok», inngår i: Kunstnerkolleger, kritikere, kunsthistorikere og forfattere har – enten det er tale om poesi eller prosa – bidratt med hver sine formuleringer om hva kvintetten har bedrevet under sine jevnlige tegne- og prate-sammenkomster. Blottet for kritiske bemerkninger er de korte tekstene ikke, men positivt innstilt er de alltid.

 bare det en av skribentene kaller «en slags sidevogn». I førersetet sitter nemlig jubilantene selv: «Tegneklubben» er først og fremst en diger utgivelse – atskillig større i formatet og tykkere enn «Lesebok» – som samler rundt 500 resultater av gruppens innsats.

I Tegneklubben-sammenhengen klinger ordet verk pretensiøst: Nettopp det hurtige, innfallsaktige og litt flaue kjennetegner A4-arkene medlemmene har preget. Individuelt er de atskillig eldre, men heller enn den enkelte er avsenderen alltid det tyve år gamle fellesskapet: Noe av det mest åpenbare ved det er utfordringen av den ruvende kunstnersignaturen.

Det begynner med kropper. Den rødlige dresskledde typen med skjeggstubb og påfallende høy sveis på forsiden avløses av et mystisk par som omfavner hverandre, et utslått legeme som bokstavelig talt later til å flyte ut over en stol som står på et skrivebord, og en gruppe rosa fargefelt som sammen danner en gamling med stokk.

 de ordene som viser seg å være så avgjørende for klubben at den i pressemeldingen bekjenner at medlemmene skriver «en kommentar under en tegning når vi ikke helt skjønner hva vi har tegnet». Mye av gjengens komikk oppstår nettopp i møtet mellom bilde og tekst.

«Avantgarde Prisoner», står det under en piperøykende mann iført alpelue og fangedrakt, mens ordene kultur og næring rammer inn en bestemt utseende kvinne på den påfølgende siden. Begge forteller de om den institusjonskritikken Tegneklubben også bedriver: Den som ser etter, vil oppdage at de senere årenes norske kunstnyheter jevnlig kommenteres, fra storslåtte museumstilskudd til omstridte sponsoravtaler – gjerne med både streker og bokstaver.

klubben til feirede kunstnere hjemme og ute – fra Carl Nesjar til Andy Warhol, fra Edvard Munch til Anish Kapoor. De som slår an tonen på disse sidene, er, sin distanserte humor og sans for miljøets lattervekkende dimensjoner til tross, plassert på kunstinstitusjonens innside og har rik innsikt i hva som til enhver tid foregår i den. Med rette kaller «sidevogna» dem «et slags sentrumsopprør».

Skrivende bidragsytere som Sissel Lillebostad og Åsmund Thorkildsen har i tillegg fått plass i tegnet form. Klubben driver likevel på ingen måte bare med referansetung metakunst. Også en større verden er med – Donald Trump inkludert.

Tegne­klubben

Fest i klubben

Tom Egil Hverven

Med engasjerende fortellinger om gjenstander og begreper vil historikeren Hilde Gunn Slottemo kretse inn «Privatlivets historie», om hvordan grensene mellom det offentlige og det private endrer seg i Norge. Industrialiseringen på 1800-tallet førte til omveltninger som skyter fart i vår tid, akselerert av kommunikasjonsteknologier vi ennå bare aner konturene av. Slottemos mikrohistorie tar utgangspunkt i tretten konkrete fenomener: Skomakerens verksted, en divan for psykoanalyse, en flaske med alkohol, et såpestykke for renslighet, en slikkepott for nøysomhet, en byplan for boligbygging, et kors, et demonstrasjonstog, en skjerm, et dikt om parforhold, en seng, et hjemmekontor og en selfiestang.

Boka er formet i en stor bue, fra skomakerens verksted i hjemmet, der arbeid og familieliv, offentlig og privat, skjedde uten tydelige grenser, til vår tids hjemmekontor, som har en lignende struktur, forsterket av koronapandemien. Slottemo har et godt blikk for likheter og forskjeller, og for at historien ikke beveger seg rettlinjet. På sitt beste, for eksempel i skildringen av overgangen mellom handelsfamiliene og det moderne industrisamfunnet, gir boka gode innspill til refleksjon. Jeg vokste opp med butikker som relativt sømløst gikk i ett med hjemmet, før kjedene overtok det meste av varehandelen. Nå sitter noen av oss på hjemmekontor og reflekterer over hvordan tida akselererer. Nye teknologier utvisker forholdet mellom det private og det offentlige i tjenester som Uber, Volt og Airbnb, der ulemper og privilegier blir fordelt på nye måter.

 i boka er skildringen av hvordan kombinasjonen av aktiv sosial­demokratisk politikk og kommersielle krefter forandrer husmorens rolle i etterkrigstida. Slottemo får fram hvordan statlige kampanjer og reklame fungerer som offentlige speil for det private. Skjematisk kan man si at kvinner gikk fra å være ulønnede hjemmearbeidere til å bli forbrukere og lønnsarbeidere i det offentlige. Jeg assosierer til Annie Ernaux’ roman «Årene», en bok som på et enda mer mikroskopisk nivå skildrer tilsvarende endringer i Frankrike. Blikket på kvinners sentrale rolle i samfunns­endringene er et godt grep i «Privatlivets historie».

De fleste av Slottemos grep gir gode fortellinger, selv om det åpenbart ligger et hav av muligheter utenfor det lille utvalget skjønnlitteratur Slottemo anvender. For eksempel kunne følelsen av skam vært behandlet i mer enn noen korte setninger. Nyere norsk litteratur flyter over av innfallsvinkler til skam, helt fram til Kathrine Nedrejords minoritetsperspektiv i «Sameproblemet». Romanen gir verdifulle innblikk i konsekvenser av å snakke eller ikke snakke samisk – eller å bære kofte offentlig. Slottemo kunne også nevnt effekter av kunstig intelligens (KI), et begrep som nærmer seg sytti års bruk – og dermed er mer enn modent for historisering. Effektene er for omfattende til at de kan forbigås i stillhet.

Kapitlet om divanen, som omfatter psykoanalysen og skapelsen av selvet, skiller seg ut, med mer teoretisk, omstendelig framstilling, fullt av navn og referanser som tynger fortellingen. Jeg verdsetter bokas referanser til skjønnlitteratur, men her nevnes forfattere som Sigurd Hoel og André Bjerke for kortfattet til at det fungerer i helheten.

, særlig ­forbundet med arbeiderkultur og kvinnebevegelse, gir likevel boka politisk kraft og rikelig stoff til ettertanke. At hun også nevner et nyere, kontroversielt teaterstykke som «Ways of seeing» (2018), og den etterfølgende skandalen i familien til justisminister Tor Mikkel Wara, gir innsikt i hvor innfløkt forholdet mellom det offentlige og det private kan bli i seine stadier av moderne samfunn.

Magasinene

Utvalgte saker

I David Peaces dokumentariske romanar er fotballen både besettelse og kollektiv kraft.

Hvem eier bladene vi leser?

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Bokanmeldelser

Det er elver på himmelen

Tegneklubben

Privatlivets historie

Magasinene

I David Peaces doku­men­ta­riske romanar er fotballen både besettelse og kollektiv kraft.

Hvem eier bladene vi leser?

Forlagenes krise er sivi­li­sa­sjonens krise; det må sies så sterkt.

Det er elver på himmelen

Tegne­klubben

Privat­livets historie

I David Peaces dokumentariske romanar er fotballen både besettelse og kollektiv kraft.

Forlagenes krise er sivilisasjonens krise; det må sies så sterkt.

Tegneklubben

Privatlivets historie