#fff

#000

gir stemme til en bygd i Nord-Trøndelag, med helsedata som prisme.

Ingrid Storholmen

fylte opp avis etter avis, uke etter uke, på et bastardspråk han formet selv.

A. O. Vinje

tek lesaren med på ærfuglrøkt i Nord-Norge.

James Rebanks

Silje Bekeng-Flemmen

5. november 2024 velges en ny president i USA. En vitenskapsfiendtlig demagog og agitator som lover å skaffe folk jobber ved å avvikle statlige ordninger og «overdrevent restriktivt» lovverk for miljø og arbeidsrettigheter.

Navnet hans er Christopher Donner. I Octavia E. Butlers roman «Parable of the Sower» fra 1994, er han et truende element i bakgrunnen, mens vi følger livet til en 15 år gammel jente i California.

Butlers 2024 preges av klima­katastrofer og en ekstrem sosial ulikhet. De som har råd, bor i inngjerdede, bevæpnede nabolag som beskytter mot de fattige hordene – der ute regjerer voldelige gjenger og fullkommen lovløshet, ubeskrivelig lidelse. Rasisme og kvinneundertrykking brer om seg, det samme gjelder en type 

 som gjør brukeren pyroman. Det brenner overalt. I California har det ikke regnet på seks år. Vann er kostbart. Donner utnytter de fattiges desperasjon ved å åpne for gjeldsslaveri som forretningsmodell: Bedrifter «ansetter» fattige for en luselønn utbetalt i en valuta som bare har verdi innenfor bedriftens eiendom.

Octavia E. Butler (1947–2006) fikk av åpenbare grunner oppmerksomhet forrige gang Trump ble president. I dag er det fristende å flytte dem fra kategorien sci-fi til horror. Butler kan kanskje kalles en svart Margaret Atwood og plasseres gjerne i subsjangeren 

 om måten hun så til historiske, sosiale mønstre når hun skapte sine framtidsscenarioer. I The Atlantic i januar kalte historiker Tiya Miles henne for en «trans­temporal tenker» som evnet å se forover og bakover samtidig: Butler forutså hvordan klimaendringer og teknologisk utvikling ville eskalere Amerikas bevegelse mot autokrati.

 var ikke det tidens melodi: «Parable of the Sower» ble utgitt et år etter at Francis Fukuyama proklamerte at med vestlig liberalt demokrati hadde menneskeheten nådd «the end of history». Det var sistnevntes historiesyn som fikk prege de kommende årene.

Butler skrev oppfølgeren «Parable of the Talents» i 1998. Hun studerte sin tid og kalte bøkene for en advarsel om samfunnskollapsen som ventet dersom kapitalismen og klimaendringene fikk gå sin gang. Hun så progresjon og regresjon parallelt: Mens høyteknologi og 

 fortsetter å utvikle seg, stiger havene og menneskene går i strupen på hverandre, nasjon mot nasjon, svart mot hvit. Kollapsen rammer ikke likt, i stedet øker polarisering og ulikhet, fattigdom, vold, misogyni og rasisme.

 andreboka starter i år 2032. Her blir det tydelig at president Donner bare var forsmaken: Han har brolagt veien for sin kristenfundamentalistiske og regelrett fascistiske, men forføreriske etterfølger Andrew Steele Jarret. Han lover å «make America great again» (et ekko fra Ronald Reagan i 1980). Tilhengerne hans samler seg i rasistiske mobber, han «fordømmer» den verste volden, men «in such mild language that his people are free to hear what they want to hear.»

Slaveri og menneskehandel normaliseres, rike barrikaderer seg i helprivatiserte byer. Trygghet, overlevelse og menneskeverd er en salgsvare, nyhetene er redusert til «news bullets»; alt man trenger å vite, kokes ned til «flashy pictures and quick, witty, verbal one-two punches».

Så er da også halve befolkningen ute av stand til å lese og skrive, og kan ikke forholde seg til verken nyheter eller til historien.

Hun så progresjon og regresjon parallelt.

Mørketid

Astrid Hygen Meyer

Tom Henning Bratlie

Helsedata fra hele Norge blir sendt til hundrevis av forskere - og én skjønnlitterær forfatter. Nå kommer boka til Ingrid Storholmen.

Rapport fra Bygde-Norge: Mandag denne uka kommer vi oss til Verdal, men det er bare så vidt. Det har gått et steinras langs veien. På toget nordover stanser all trafikk på Stjørdal stasjon, passasjerene velter fortumlet ut i tåke og duskregn, og her blir vi forlatt på perrongen – toget snur og glir mot sør igjen. Erstatningsbussene som er bestilt kommer heller ingen vei: Både jernbanen og E6 er stengt av store steinblokker.

Så her står vi, med en underlig følelse av kollektiv forlatthet – helt til fotografen redder dagen med en leiebil.

– Ja, nå vet dere litt om å være prisgitt ras og natur, sier forfatter Ingrid Storholmen i telefonen, når vi oppdaterer henne om forsinkelsene og kjører langs smale, snirklete omkjøringsveier.

I Verdal gikk det største, kjente leirraset i historisk tid. Skredet inntraff om natta, mellom 18. og 19. mai 1893. 105 gårder ble slukt av kvikkleiremassene og forsvant i raset, 116 mennesker omkom. Det er en ubegripelig tragedie som menneskene vi møter i «Bloddråpetall», Ingrid Storholmens nye prosabok, kontinuerlig blir minnet om – om våren, når det regner flere dager i strekk, når leirfivelen, hestehoven, skyter fram som en varsellykt fra grunnen. Eller når bonden Knut er ute og lapper sammen gårdsveien etter regnet, og prøver å forestille seg de 55 millioner kubikkmeterne med masse som veltet ut da raset inntraff: «

kreftene tilsvarte nesten en halv Hiroshima-bombe».

– Det ble holdt et dåpsselskap like før raset gikk. Helga etterpå hadde alle i selskapet mistet hjemmene sine, sier Ingrid Storholmen når vi endelig er framme i småbrukets lune, vedfyrte stue.

– Nei, det er ikke det. Raset var et bygdetraume, og det kan skje igjen. For bare 14 dager siden gikk det et kvikkleirras på den andre siden av vannet her, den gården du ser der borte ble evakuert. Et ras opphever alt man vet om flaks og uflaks, for det bare skjer – det bare går og tar med seg de som befinner seg der.

– Hvordan sitter dette minnet om raset i bevisstheten hos folk her i dag?

Vi i Nord-Trøndelag er liksom forskningsrottene i Helse-Norge.

Sykdom­stilstanden

Pia Ingström

Forfatter

I september oppsto det midlertidige forviklinger på den finlandske høyreregjeringas utenrikspolitiske linje. Det lille kristendemokratiske partiets skogs- og landbruksminister Sari Essayah reserverte seg mot at Finland sammen med 123 andre land – blant dem Norge – stemte for en resolusjon i FNs generalforsamling som forplikter Israel til å forlate de okkuperte områdene innen ett år.

Essayahs formelle markering ble raskt glattet over som en bagatell av de store regjeringspartiene, men den var en påminner om at den kristne sionismen er en kraft også i samtidas finske politikk.

 om kristne i Finland som er overbevist om at jødenes tilbakekomst til Det hellige landet/Palestina og grunnleggelsen av staten Israel i 1948 innebar en oppfyllelse av Bibelens profetier. Av dette følger en blind lojalitet til staten Israel, som tillater hva som helst fra deres side. Inn i dette blandes dessuten, høyst forvirrende, drømmen om jødenes omvendelse til kristendom. Også lille Finland har en lang historie av for det meste frikirkelig kristensionisme og tilhørende kristen misjonsvirksomhet i Palestina.

Det er ikke lett for en utenforstående å begripe hvordan et slikt verdensbilde ser ut fra innsiden, men Terhi Törmälehtos (f. 1977) roman «He olivat suolaa ja valoa («De var salt og lys») er en interessant hypotese.

Den utspiller seg sent på vinteren i 2023, da to finske kvinner reiser til det lovede land, Israel. Susanna, en middelaldrende lege, skal arbeide som frivillig i en illegal bosetting på Vestbredden. Hun har lenge aktivt støttet det såkalte aliyah-arbeidet, det vil si sponset jødisk innvandring fra andre land til Israel. Nå vil hun satse mer enn penger på sin overbevisning. Hjemme i Finland har hun ei datter og en ektemann som er prest i den protestantiske mainstream-kirka og dermed helt fremmed for hennes sionistiske glød og Israel-besettelse. Møtet med en ung pasient på den provisoriske klinikken på Vestbredden får ekstreme konsekvenser. Törmälehto beskriver gjennom henne en middelaldrende kvinnes radikalisering, veien fra økonomisk veldedighet og frivillig arbeide til fysisk vold – et ikke så vanlig litterært motiv.

 Anu, er yngre, singel og arbeider som tysklærer. Hun har fått et tegn fra oven – matbudet leverer et pitabrød med falafel i stedet for den vietnamesiske retten hun bestilte! – og forstått at hun skal reise på vinterferie til Jerusalem.

Det der med falafelen er såpass rart at det er rent merkverdig hvordan Törmälehto lykkes med å tegne Anu som et menneske leseren kan ta på alvor eller kjenne noe annet enn medlidenhet med, men det gjør hun.

Anu vandrer litt engstelig omkring i Jerusalem med kartet i hånda, hun pugger ivrig hebraiske fraser med Duolingo, hun forestiller seg at hvilken som helst gravid kvinne på gata kan være Guds redskap for «Jesu gjenkomst». Så møter hun en jødisk mann og blir akutt forelsket. Han besvarer følelsene hennes, men han er på ingen måte jøde på den måten hun hadde forestilt seg. Han følger ikke jødiske tradisjoner, han er sterkt kritisk til det israelske regimet og drømmer om å flytte til London. Og dessuten, påpeker den skremmende Susanna som Anu kommer i prat med på hotellet sitt, er det en alvorlig synd å som ikke-jødisk kvinne by seg fram for en jødisk mann, ettersom jødisk tilknytning arves gjennom morslinjen.

 begge hovedpersonene sine i en uavklart tilstand. Susanna står i en nattlig olivenlund der hun nettopp sammen med unge gutter fra kibbutzen har kastet stein på palestinske ungdommer og skadet en av dem. Men hva gjør hun etter det – som lege, som mor til en tenåring, som menneske? Anu for sin del, er på vei hjem til Finland. Det virker som hun har valgt sin gamle overbevisning framfor sin nye kjærlighet, full av samvittighetsnag og syndfølelse. Eller er det ennå en sjanse for at hun kan se på mannen hun forelsket seg i som «litt mindre Guds øyensten og litt mer menneske»?

Törmälehto beskriver en middelaldrende kvinnes radikalisering.

I lovet land

Utvalgte saker

Tom Egil Hverven

Ingrid Storholmens bøker sprer seg over ulike skrivemåter. De veksler mellom poesi og prosa, fiksjon og dokumentar. Stemmen, skriftlig gjengivelse av ulike menneskers tale, får bred plass i forfatterskapet, også i «Bloddråpetall». Sykdommen selv kommer til orde, ved å skildre hvordan enkeltpersoner artikulerer seg i et lokalsamfunn. En kollasj av røster blandes med fakta fra et av verdens største prosjekter i sitt slag, Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT), som har pågått siden 1984. Stemmer og utdrag av spørreskjemaer dominerer øvre del av boksidene, fragmenter av faktaopplysninger eller litterære tekster finnes nederst. Ved å sammenholde tekstblokkene får leseren en type innsikt tradisjonelle fortellinger eller forskningsrapporter ikke kan gi.

Leseren blir en meddikter, om enn ikke like raskt som i «Osebol» av Marit Kapla, en fenomenal symfoni av stemmer fra et lite sted i Värmland. Med referansene til HUNT dreier «Bloddråpetall» mer i retning av noe Espen Stueland har kalt sakpoesi. Hos Storholmen framstår tekstene riktignok lenge relativt prosaiske. Om man leser tålmodig, sakte, er den poetiske effekten likevel sterk. Sykdomsforløpene nærmer seg ubønnhørlig en slutt; noen av stemmene oppløses, går mot taushet. Boka stiller fundamentale spørsmål: Hva er sykdom? Hvem blir syke? Hva betyr økonomi og sosial status for hvem det rammer? Hva skiller sykdom fra alderdom? Om man opplever sykdom på nært hold, noe de fleste gjør løpet av livet, inneholder «Bloddråpetall» enkeltsetninger som gjør lesingen til en skjellsettende opplevelse:

fra undersøkelsen med litterære lån, for eksempel fra Kristoffer Uppdals dikt ‘Bloddrope-trall’. En sentral stemme tilhører Einar, bygdas postbud, en kunnskapsrik mann som i kraft av yrket vet mer enn de fleste om lokalsamfunnet. Boka følger ham og et bredt utvalg innbyggere over flere år, fra et aktivt liv før 2017 til et mindre aktivt liv i 2020, idet pandemien nærmer seg. Stemmene tilhører personer i ulike aldre, også pårørende, samt bygdas lege. I en lengre monolog ved starten gir Einar leseren et overblikk over bygda. Et stort kvikkleireskred tok 116 menneskeliv i 1893. Beskrivelsen ligner Verdalsraset, et av norgeshistoriens verste leirskred. Seinvirkninger av raset, i form av fysiske og psykiske skader, nevnes av flere i boka. Implisitt ligger kunnskap om at sykdom ikke oppstår uavhengig av klima- og naturfenomener. Samtidig utvides bildet: Det å vente på prøvesvar kan for en kreftpasient og hennes pårørende fortone seg som å bo på kvikkleire.

Parallelt med Storholmens bok leser jeg et kort essay av Giorgio Agamben, «Stemmen som filosofisk problem», oversatt av Gisle Selnes (Audiatur og Vagant, 2024). I en instruktiv innledning minner Selnes om at latinske 

 opphav til ord for barn eller barndom på flere språk, betyr å være 

. I Storholmens rike, mangfoldige gjengivelse av stemmer nærmer «Bloddråpetall» seg motsatt ende av livet. I varianter av sykdommens siste fase endres stemmen, den kan brytes ned til noe dyrisk før den forstummer. En pårørende skildrer hvordan faren beljer «dyreaktig» før familien trykker ham inn i bilen.

 i ulike former for demens, hvor minne og språk forsvinner sakte. Hvordan kan man som rammet av kognitiv brist – og språklig svikt – gi uttrykk for sykdom? Agambens tekst og Selnes’ innledning gir i filosofisk kompakt form mulighet til å forstå hvordan mennesket i grunnleggende forstand alltid er i ferd med å bli til, som språklig vesen – ut av det dyriske, inn i det dyriske – i en historisk prosess som aldri fullendes, aldri forstås fullt ut, slik også Storholmens bok antyder. Hva som utgjør menneskets natur, er hos Agamben prinsipielt åpent. Kunsten framstår i andre tekster av ham som et sted for utforsking og erkjennelse. På sitt beste viser «Bloddråpetall» nettopp hvordan litteratur kan belyse grensene for det menneskelige – i en bevegelse mellom stemme og skrift.

Les også intervju med
Ingrid Storholmen side 4 til 6.

Enkelt­setninger gjør lesingen til en skjellsettende opplevelse.

Blod­dråpetall

En kollasj av stemmer

Eivind Myklebust

Førre veke kunne ikkje forholda ha vore betre lagt til rette for å lese den nye boka til Ragnar Aalbu, «Pfff!», om ein liten elefant som jobbar som lauvblåsar: Det var planleggingsdag i barnehagen, og på austlandet bles den vennlege tremenningen til Jakob, ekstremvêret som herja på vestlandet, med lett medrivande, men skånsame kast. Bakken var full av nyfalne blad, og eg tok med dei to små lesarane mine ut for å boltre oss i haustens siste nedfall. Etter ei stund blei den minste trøytt, og medan ho sov i vogna, kunne eg og den litt eldre lesaren – midt i målgruppa for Aalbus bok – tumle inn på ein kafé og lese litt.

DISCLAIMER: Denne bokmeldinga er skriven under påverknad av årets siste is.

om elefanten Aston Ugleset, som altså jobbar som lauvblåsar – for parketaten, får vi tru, i den vanlege byen han bur i ved fjorden. Det er litt keisamt å blåse kvist og kvas og rusk og rask dagen lang, så iblant morar han seg med å blåse parykken av folk – eller kremen av kakene på Bondekvinnelagets basar. Det er vel difor han har fått namnet Ugleset, men i boka står det òg at nokre finn påfunna hans morosame.

Då han blæs hatten av sjølvaste ordføraren under ein 17. mai-tale, går det likevel over styr. Det blir ein tur i Tingretten, men han slepper på påfallande vis unna straff. I staden blir han omskulert og får til jobb å blåse på skrubbsår i barnehagar, skular og leikeplassar i byen. Vi morar oss over at pipa hans bokstaveleg talt får ein annan lyd: Heretter bles han ikkje med kraftige 

til Aalbu er ikkje prega av finurlege filigransstrekar; kvalitetane ligg i måten han brukar flater, former og fargar på. Både rørslene i boka – til dømes når Aston blæs både det eine og det andre over ende – og samanstillinga av ulike geometriske vinklar og figurar skapar dynamikk og humør i oppslaga.

«Pfff!» liknar ein del på Aalbus to siste bøker, «Det suser i Sivert» (2022) og «Kalde klover» (2023), i både omfang, temperament og tone. Men der dei førre er plassert i dyreverda – ein flodhest som ikkje vil bade i den eine, eit reinsdyr som vil lære å flyge i den andre – gjer Aston Ugleset sin daglege dont blant menneska. Vi har vent oss til å tenkje på desse bøkene som dyrefablar, og kanskje er det difor vi lèt oss forstyrre litt av at menneska får eigennamn her. Som einsleg dyr får dessutan elefanten ein enklare og tydelegare funksjon, og noko av tolkingsvidda som samspelet mellom dyr opnar i Aalbus andre bøker, skrumpar inn.

Det siste er ikkje nødvendigvis til det vonde – alt til sin bruk, særleg i barnebøker. Dessutan er grunnidéen så fengjande her, at vi er muntre under heile lesestunda.

 byrjar å bevege seg ute i vogna, går vi ut att og held fram å leike i vinden. Leiken har fått ein ny dimensjon no, vi blæs og blæs og lèt oss rive med i vindkasta. Og når vi slår oss, lækjer den symbolske blåsinga endå litt betre enn før. Det kjem garantert til nytte når planleggingsdagen er over og det ber tilbake i barnehagen.

Pfff!

Vel blåst!

I det siste har jeg tenkt en del på forventninger, mer spesifikt forventninger i møte med en bok. En ting er hvor styrende – eller ødeleggende – de kan være for en leseopplevelse, en annen ting er hvor lenge de kan holde oss gående. En knapp, effektiv lovnad om spenning og mysterie, gnisten er tent og vi vil gjøre hva som helst – til og med lese en bok – for å finne ut av det. Leser man for barn, kan man se hvor raskt en slik gnist (det er virkelig en gnist, i øynene) lar seg tenne, og hvor verdifull den er, siden den jo uttrykker en tro på to ulike ting: 1) at du skal få forventningene innfridd og 2) at nettopp bøker er stedet å gå for å få forventninger innfridd.

 hos min medleser allerede før vi åpner Thoralf Fagertuns «Kobbs hus». Baksideteksten inneholder en rekke magiske ord: «merkeleg hus», «heilsprø skattejeger», «nifse brøl», «mystisk jente», «midt på natta» og: «Øya er farleg.»

Det er Ask som fører ordet, og boka starter med at han hjelper ei jente som kaver med robåten ute på sjøen, altså midt på natta. De viser seg å ha vært barndomsvenner, Daniela flytta til Egypt med arkeologforeldrene for lenge siden, og er angivelig bare innom på sommerferie. Men hvorfor er hun så interessert i den mystiske øya med det merkelige huset? Snart er både Ask, Daniela og vennene Iris og Eik på vei over til øya og der blir det snart klart at 

store, luftige bokstaver og korte kapitler som egner seg for egen­lesing, og ganske få, men tilstrekkelig mange nok av Ketil Selnes’ fartspregede tegninger i svart-hvitt. Med få ord etableres dynamikk i vennegjengen, en favoritt her blir denne beskrivelsen: «Iris er bitte lita, men kul og tøff. Det er ikkje Eik. Han er stor, sterk og redd for alt.»

Den korthogde, muntlige og effektive stilen tilføres humor og særpreg med beskrivelser som «superheltkjapt» og «straffesparknervøst», mens et hus kan se feilplassert ut i landskapet, «som ein einsleg sjokoladebanan i ein smågodtpose full av jordbærfisk.»

Her finnes det også noen mellompartier der fortellerstemmen gis til en sjakal med øredobber, som henvender seg direkte til leseren. Det 

artig at den har øredobber, men jeg synes ikke sjakalen tilfører mye mer enn en stakkato og forvirrende stil: «Vi kom inn fjorden. For to dagar sidan. I ein yacht. Ein luksusbåt. Eg er rik. Nei. Eigaren min er rik. Så eg er rik. Og tam.»

(Det bør med at medleseren er uenig med meg.)

bare tøys og involverer blant annet en ond oljesjeik, en rasende isbjørn og en innendørs blomstereng i det som utvikler seg til et slags Fangene på fortet for gen z. Selv det farligste er mest på gøy og lite er til å ta særlig på alvor.

Magasinene

Utvalgte saker

Bokanmeldelser