#fff

lar fortelleren vende tilbake til barn­­dommens sted: mytiske Panic Beach.

Sara Stridsberg

#000

Dag Solstad

Grønlands siste bokhandlere har forlatt øya. Hva er et land uten bokhandel?

Ordløs

En pære er en pære er en konge. Da journalisten og karikaturtegneren Charles Philipon i 1831 tegnet en karikatur av den franske kong Louis-Philippe I, var kongens ansikt formet som nettopp en pære. Tegningen spilte på pærens historie som metafor for korrupsjon og maktmisbruk i Frankrike. Philipon lagde tegningen i forbindelse med strid om pressefriheten, og den ble trykket i den satiriske, politiske blekka La Caricature. Pæren ble snart et symbol for det oligarkiske regimet til Louis-­Philippe. Pæren ble også brukt som symbol på autoriteter og politisk makt under revolusjonen i 1848, som førte til at kongen abdiserte og Julimonarkiet måtte vike for den andre franske republikken.

Et kongerike for en pære

Marit Kapla

Forfatter

Kunsten har en viktig rolle å spille i de tider av krig og krise som vi gjennomlever nå, det er mange enige om. Men hvordan skal kunsten se ut? Da jeg nylig kom ut fra forestillingen «Europa efter regnet» på Folketeatern i Göteborg, kjente jeg at jeg hadde fått se, eller snarere oppleve med alle mine sanser, ett av svarene.

«Europa efter regnet» er et dystopisk maleri av surrealisten Max Ernst og nå også en teaterforestilling skrevet og regissert av Filip Aladdin, Anton Hellström og Ossian Melin som sammen utgjør kunstkollektivet KonstAB. De har bak seg en langfilm og en rekke forestillinger ved blant annet Göteborgs Stadsteater og Dramaten i Stockholm, der de med en maksimalistisk, humoristisk og oppbrutt tiltale spekket med management-floskler blant annet har kritisert kunstens kommersialisering.

 dominerer den nye forestillingen, avhenger i ganske stor grad av øyet som ser. Vi befinner oss i Tallinn, som ikke later til å være Estlands hovedstad, men en arketypisk by som hentet ut av et fantasyeventyr. Scenografien er gjennomtenkt overlastet med melsekker, brød, tomme flasker av ølmerket Tsingtao, en vegg flytteesker og et tempel som ser ut som en kakkelovn. Asta Kamma August spiller en regissør som i jakten på å skape storverk repeterer stykket «Stenhuggarna» av Bertolt Brecht – som ikke er født i Bayern i 1898, men i Göteborg i 1990.

Med anselig komisk begavelse gestalter de seks skuespillerne på scenen flere ulike roller hver, som en møller, en skomaker, en narr, Agnes i August Strindbergs stykke «Et drömspel», Agnes i Lukas Moodyssons film «Fucking Åmål», den surrealistiske kunstneren Leonora Carrington med flere.

med å bryte ut i Tallinn. Skuespillerne ryker i tottene på hverandre over ubegripelige ting og slåss på gulvet så melet fyker. Lyset tennes og slukkes, høy lyd tordner. Iblant virker det som skuespillerne er sine private jeg, som når Asta Kamma August og Elin Skarin står ute i salongen og prater om barnelengt og for trange eggledere.

Sittende på huk med bar underkropp holder Elin Skarin en monolog om meglerhonorarer. Plutselig plopper et hvitt hønseegg ut av vaginaen hennes og spretter ned på scenegulvet. En annen skuespiller knuser egget, sluker innholdet og tømmer det ut igjen i munnen på den neste skuespilleren. Sist i kjeden står Asta Kamma August og svelger.

I noen av de generelt positive anmeldelsene som forestillingen har fått, etterlyser kritikerne en dypere forankring i dagens globale skjebnespørsmål. Jeg synes forestillingen i seg selv faktisk innfrir dette ønsket. Når høyreautoritære, nasjonalistiske og fascistiske krefter spiller på følelser, så spiller KonstAB på følelser tilbake. Ut av det ville teaterbygget destillerer jeg fram det antiautoritære som en bærende bjelke. Spørsmålet om hvilket avtrykk vi mennesker skal skape i verden, er et annet. Er ikke det et av menneskehetens store problemer? Menn med makt og penger som i stedet for å vie seg til forplantning og konstruktiv framtidsplanlegging tar land og folk med vold?

Ylva Perera i Bokmagasinet at om kunst og kultur skal kunne yte motstand mot høyreautoritære og fascistiske tendenser, kan den ikke samtidig kreve lydighet og ensretting blant de som tar til seg kunsten. Det er nettopp gjennom å gjøre opprør selv mot kunstens autoriteter at «Europa efter regnet» blir så virkningsfull. Av grunner som har å gjøre med kjønn og strukturell underordning, burde kanskje ikke tre menn sette opp en forestilling der en kvinne føder et egg med sin blottede vagina. Men ettersom Elin Skarin og Asta Kamma August eier scenen med sine brede registre, må det spekulative vike for eufori. Når Elin Skarin løper naken rundt og roper primalskrik, med krigsmaling og håret oppsatt med strips, kjenner jeg bare: Tenk hva man kan gjøre med en kvinnekropp! Gjennom å samarbeide med proffer som Skarin, August og scenografen Jenny Palén, når visjonen til KonstAB helt i mål. Noe som kanskje punkterer kunstkollektivets uttalte hyllest av det amatørmessige, men på den andre siden er det kanskje en konstruert motsetning. Ved et tilfelle kjører noen ut den tafatte mølleren fra repetisjonen av «Stenhuggarna». Regissøren protesterer: «Han är vår publik, fattar du inte det? Vi är beroende av honom!»

å tenke på Federico García Lorcas stykke «Publiken», som han skrev i 1930. Her er det ingen lineær handling, rollefigurene bytter skjebne, personer av samme kjønn elsker hverandre (som Elin og Agnes fra «Fucking Åmål» gjør på Folketeaterns scen) og lidenskapen lever side om side med volden. En regissør setter opp Shakespeares «Romeo og Julie» og drømmer om et nytt teater.

Tenk hva man kan gjøre med en kvinnekropp!

Kunst for mørke tider

Henrik Keyser Pedersen

Den tyske kulturskribenten Gerrit Bartels, som skrev Solstad-nekrolog i avisa Tagesspiegel, gjorde et stort nummer ut av at «alle» nordmenn han møtte på bokmessa i Frankfurt i 2019 iherdig hadde påpekt at Dag Solstad – og ikke Karl Ove Knausgård – var landets største forfatter. Fortsatt bærer vi sørgebind, men diskusjonen om hvem som nå er Norges største forfatter, vil sikkert snart dukke opp. Da Norge denne uken igjen var æresgjest på en stor bokmesse i Tyskland, rykket Karl Ove Knausgård automatisk opp som hovedattraksjon, da kronprinsesse Mette-Marit meldte avbud med kort varsel. I en utsolgt teatersal i Leipzig lanserte han torsdag kveld den tyske utgaven av «Nattskolen», romanen fra 2023 som allerede har høstet bred anerkjennelse hos kritikere i Norge, Danmark og Sverige.

Til tross for jevnt over positive anmeldelser tar Morgenstjerne-serien liksom ikke av som litterær snakkis. Heller ikke den akademiske interessen for de seneste bøkene er noe særlig å skryte av. Pussig nok synes uvirkelighetslitteraturen ikke å inspirere til samme grad av tolkning som virkelighetslitteraturen. Eller kanskje det bare handler om at «Min kamp» var solid plantet i livet, mens Morgenstjerne-bøkene kretser om døden som tema.

 det siste ordet var sagt om «Min Kamp» – etter mediestormen hjemme, etter kritikerhyllesten ute, etter 43 masteroppgaver, syv doktoravhandlinger, ti monografier og tre teateroppsetninger – må de pent tro om igjen: I starten av året kom det nemlig en fersk norsk antologi med bidrag fra et litt uventet hold. I «Knausgaard in Context», redigert av Iver B. Neumann, legger jeg særlig merke til bidragene fra samfunnsforskerne – en statsviter, en sosiolog, en sosialantropolog og en kjønnsforsker – som etter grundig betenkningstid nå glupsk kaster seg over det litterære seksbindsverket og behandler det som et kompendium for samfunnsinnsikt.

Allerede da hypen rundt «Min kamp» var på sitt aller varmeste, kunne man iaktta at leserne fant svært ulike ting å glede seg over. Etter å ha lest «Knausgaard in Context» lurer jeg på om det egentlig finnes fenomener som ikke på en eller annen måte kan forklares eller illustreres ved hjelp av et velvalgt sitat hentet fra en av Knausgårds 3600 sider.

Selv om Knausgård nå har bodd 23 år utenfor landets grenser, er det ifølge Thomas Hylland Eriksen hans norskhet som faller i øynene. Faktisk er han så erkenorsk at norske lesere har hatt vanskelig for å se det. Skal vi tro sosialantropologen er det også kun en nordmann som kan «vie et helt bind […] til masturbasjon og for tidlig sædavgang». Det er en dristig tese som muligens stemmer, bare synd at et slikt bind ikke finnes.

 og Cecilie Basberg Neumann er det særlig begrepet klasse «Min kamp» er egnet til å illustrere. Det blir en anledning til å rulle opp norsk klassehistorie og minne leseren om at Knausgårds Norge er et Norge uten aristokrati. Kjønnsforskeren Inger Skjelsbæk har på sin side oppdaget den moderne nordiske mannens motvillige aksept av radikal likestilling, og ser Knausgård som en slags pjuskete forløper for den type reaksjonær maskulinitet hun finner hos Andrew Tate, Jordan Peterson eller Kongofarerne Moland og French. Basberg Neumann griper i tillegg ordet som forsker på misbruk av barn og i møtet med «Min kamp» er hun ikke i tvil: Barnet i romanen blir utsatt for et overgrep!

Felles for samfunnsviternes tilnærming til litteratur er at en roman ikke skal tolkes, den skal gjøre nytte som bevismateriale. Motforestillinger leter man derfor forgjeves etter i denne boka. Og man konstaterer at forfatteren som i 2010 ble kåret til «Norges mest sexy mann», nå har endt opp som akademisk posterboy, en nesten perfekt projeksjonsflate for allehånde observasjoner.

navn skal det sies at bokas humanistiske forskningsbidrag ved Helge Jordheim (Hitler), Christian Refsum (etikk) og Tom Egil Hverven (religion) til dels redder antologiens ære som tekstlesende prosjekt. Men også på det fakultetet finnes det professorer som kan skyte så grundig over mål at de står i fare for å treffe egen fot. Det er rørende elitistisk når litteraturviter Knut Stene-Johansen lufter sin «résistance» (fransk uttale) mot Knausgård og «Min kamp». At han trenger femten sider og må påkalle seks franske filosofer for å hjemle sin avsmak, fremstår som en i overkant avansert metode for retrospektivt å påføre en halv million nordmenn leseskam.

Antakelig er det mange nordmenn som i likhet med Stene-Johansen ikke anser Knausgård for å være Norges største forfatter. Men «Knausgaard in Context» demonstrerer med all tydelighet at tittelen som Norges mest anvendelige er det ingen som kan ta fra ham.

Motforestillinger leter man forgjeves etter i denne boka.

Knausgård forklarer verden

Utvalgte saker

Tore Linné Eriksen

SV-politikeren Hallgeir H. Langeland viste med sine 16 år som folkevalgt (1997–2013) at det er mulig å ha ett bein innafor og ett bein utafor stortings­salen. Det betyr ikke bare tett kontakt med folkelige bevegelser, men også protestaksjoner mot eget parti og egen regjering når det anses nødvendig. Det var det da jagerfly blei sendt til Afghanistan­krigen i 2005. «Furet, værbitt» har da også blitt ei fortelling hvor vi hører opposisjonens røst på hver side. Men det er samtidig et sammensatt og humørfylt portrett, der vi også møter et stødig komitémedlem, ikke uten tvisyn, som søker resultater i samarbeid. Summen er ei bok med mer nerve og nærvær enn i mange andre politikerbiografier.

De personlige åpningskapitlene gir en god inngang til 1970-tallets store spørsmål: Motstand mot imperialisme og militarisme henger sammen med solidaritet med frigjøringsbevegelser og vern om naturen. Som forfatteren uttrykker det: Skal du først tro på noe, bør det være noe stort. Og da gjelder det å stå med rak rygg i stormen. Kampvilje mot alt som minner om fascisme har han også med fra familien, med en far som rømte etter dødsdom og ei mor som satt på Grini under krigen.

 sine sår, som det ikke er så få av, løfter Langeland fram mye av det som er oppnådd gjennom både partiets og egen innsats. Eksemplene er mange: barnehageforlik, stans i oljeleting i Lofoten/Vesterålen, fjerning av kristen formålsparagraf i skolen, homoekteskap, økt statlig eierandel i DNB og Statoil, bedre arbeidsmiljø for oljearbeidere og utredninger om lyntog som hjertesak. Bare én gang ber han om å bli fritatt for å avgi stemme i stortingssalen. I ettertid er det ingen grunn til å skamme seg over at det gjaldt det famøse F-35-kjøpet. Heller ikke har han vært isolert i sitt parti i forsvaret for det som kalles SVs «sjel». På et landsmøte under Balkankrigene i 1999, var han i sin motstand mot Natos bombetokter nok mer i takt med medlemmene enn det partiledelsen var.

For mange er det særlig interessant å få et skarpt blikk på de åtte åra med SV i regjering etter 2005. Det gjelder særlig den siste perioden, der taburettvennlige SV-statsråder iblant mista primærstandpunktene av syne allerede før dragkampene tok til. Tettest innpå forfatteren kommer vi etter min menig når stortingskarrieren slutter med at lyset slukkes etter valgnederlaget i 2013. Men det tennes snart igjen med nye kamper for miljø og rettferdighet. Derimot er det ingen som tilbyr fast jobb når kolleger utnevnes til statsforvaltere, direktører og diplomater. Det er ikke bare fordi han ikke er pen nok i tøyet. Mediene er derfor på plass når han etter 16 år som folkevalgt er tilbake på Austbø skole som entusiastisk samfunnsfaglærer, passelig nok rett ut i streik. Å vende tilbake til grunnplanet er ikke dagligkost.

 er i sin helhet viet det Langeland uten å nøle kaller et populistisk feilskjær og et strategisk (eller tragisk) feilgrep, det vil si SVs tilslutning til et USA-ledet Nato med atomvåpen. Mon tro hva han tenker om partiets fredning av EØS-avtalen for fire nye år, en avtale han beskriver som abonnement på høyrepolitikk?

Jo, den uredde opprøreren lever videre i beste velgående, og tror åpenbart på et liv etter Tinget. Som han sjøl konkluderer: Vi har drevet på så lenge at det er for seint å gi opp. La det også være sagt at biografien er skrevet i et klarspråk som er verdig en forfatter med hederstegn fra Mållaget. Vi får i tillegg se hvor elsket han har vært av karikaturtegnere.

Furet, værbitt. Eit politisk liv

Opposisjonens røst

Silje Bekeng-Flemmen

Bare for å ta det først: Hvis du er lærer for ungdoms- eller videregående skole, bør du snarest få elevene til å lese og diskutere Andrea Rudland Haaves debutroman «Sytten, snart atten». Sjelden har jeg sett en ungdomsbok med en så troverdig og klok framskriving av erfaringen av psykisk vold.

«Sytten, snart atten» er en ekstremt fortettet og intens fortelling om Mia, 17 år, ny i Oslo etter å ha flyttet fra bygda og sin dysfunksjonelle, følelseskalde mor som kanskje, kanskje ikke på et tidspunkt var skyld i at huset deres brant opp.

Mia har gitt opp skolen og jobber deltid i barnehage mens hun skriver dikt.

Når hun (på nett) møter en ni år eldre, kjekk mann med selvtillit og smittende latter, faller hun hodestups. Stemningen dem imellom er elektrisk, hun føler seg utvalgt, attrått, voksen. Plutselig bor de sammen.

vaier fra første stund. Hvordan han ikke lytter til henne, at han er overdrevent beskyttende i det ene øyeblikket, følelseskald og avvisende i det neste. Og hvorfor får hun vite så lite om livet hans? Han forteller at han jobber i en organisasjon som redder utrydningstruede lesulaaper. I frykt for å bli oppfattet som innpåsliten, kravstor eller barnslig, tar Mia til takke med et absolutt minste minimum av informasjon og omsorg.

I den berusende følelsen av å ha blitt 

, er det lett å se bort fra de røde flaggene, ikke minst når kjæresten er rå på 

– han fordreier og benekter ­virkelighetsoppfatningen hennes.

 de tusen kreative måtene han forsøker å ydmyke og forvirre henne på. Han er varm, kald, varm, kald, holder henne på pinebenken. Han kommer for sent, svarer ikke på meldinger. Gir henne et kompliment på gata, men da hun vil ta hånda hans, er han «ikkje ein leie-person». Når han kjøper verdens styggeste øredobber til henne, går hun rett til piercingstudioet – vil ikke gjøre det pinlig for ham, hun har jo ikke hull i ørene. Så dumper han henne når hun står på soverommet med kaken hun har bakt til bursdagen hans.

Ubehaget øker på – dette er en skikkelig pageturner – ettersom den psykologiske terroren fester grep. Mias bevegelsesrom blir stadig mindre, hun krymper i seg selv. Haave tegner henne aldri som fullstendig hjelpeløs, men situasjonen gjør henne desperat, isolert, skamfull og etter hvert redd.

Leseren kan få lyst til å riste fornuft i Mia, men noe av det Haave gjør så godt her, er å sannsynliggjøre nettopp hvorfor en oppegående jente som Mia blir sittende fast i et slikt forhold. De utrygge oppvekstvilkårene og den manglende sosiale tilhørigheten i storbyen, gjør henne ekstra sårbar. En viss type menn kan lukte sånt.

Sytten, snart atten 

Alle de røde flaggene

Jonas Bals

I boka «Einar og Haakon og Rolf og jeg» (2009) beskriver Tron Gerhardsen hvordan han og mora etter krigen forsøkte å få fatt i alle eiendelene nazistene hadde ranet fra dem. «Jeg husker best alle bondegårdene vi kom til», skriver han. Noen av nazistene «gråt og skrek», andre fulgte dem bare med trassige og sinte øyne mens de fant igjen sine eksemplarer av «Ibsen, Bjørnson, Kielland og Jonas Lie i samlede verk». Som oftest var det uten tittelsiden, der faren, Rolf, hadde skrevet navnet sitt. Mora fant bryllupsgaver, en sofa, «og hos en bonde i Slagen fant hun sin egen lille dåpsskje».

Slike hendelser kan virke trivielle målt opp mot alt det andre som skjedde under krigen; mora Aslaug mistet for eksempel broren sin i Falstad konsentrasjonsleir. Men for menneskene det angikk, var slike tyverier overhodet ikke smått. Tvert imot var det svært personlig og intimt, og en påminnelse om hvor skamløst helt normale mennesker hadde oppført seg da de fikk muligheten.

har dette røvertoktet blitt avdekket bit for bit, blant annet gjennom Ingeborg Solbrekkens bok «Jøden og jorden» (anmeldt av undertegnede her i avisa i 2023). Der begynte hun å skrape i en overflate som raskt viste seg å skjule mange mørke hemmeligheter. Hemmeligholdet er fremdeles stort, takket være bankenes taushetsplikt om kundeforhold – og det man vel må si er en svært streng tolkning av den.

Nå har Solbrekken gått videre, og selv om taushetsplikten gjør at mye fremdeles er ukjent, har hun kommet langt i sin kartlegging av den norske finans- og banknæringens rolle i ranet – ikke bare av de norske jødene, men også av alle dem som nazistene av ulike grunner betraktet som sine fiender.

De norske og tyske nazistenes plyndring beløp seg etter hvert til enorme summer, men begynte forsiktig og nølende. Leiligheter ble ryddet for inventar, og malerier, møbler og bøker ble auksjonert bort hos Wangs kunsthandel i Oslo. En av de første som opplevde dette var nazistenes hovedfiende i Norge, Martin Tranmæl, som fikk sine beskjedne eiendeler og 800 bøker beslaglagt. Senere ble både han og en rekke andre fradømt statsborgerskap og formue. Jøder, motstandsfolk, politiske partier, flyktninger, mødrehygienekontorer, redere som ikke tok skipene sine hjem til Norge, speiderbevegelsen, frimurerne: Listen ble etter hvert lang. Inntektene tilfalt dels statskassen, dels de mange konsulentene og mellommennene som sørget for å forsyne seg fra ransutbyttet.

hvordan dette økonomiske kretsløpet ble muliggjort av små og store forbrytere. To av de største var bankvesenets «grand old man», Erling Sandberg, og sjefdirektør i Norges Bank, Nicolai Rygg. Særlig interessant er den rollen Sandbergs fallerte sønn, Per, spilte i dramaet. Han hadde vært med i Nasjonal Samling siden starten i 1933, og ble av sine fiender kalt en «ryggløs pappagutt». Vennene hans mente at han ikke var ondsinnet, bare «grenseløs». Han sto på konkursens rand da Tyskland invaderte Norge, men med tysk hjelp og våpenmakt fikk han kreditorene til å trekke konkursbegjæringen. Deretter fikk reklamebyrået Herolden AS, som han drev sammen med partneren Harald Damsleth, noen svært gullkantede kontrakter på feiende flott statsreklame for voldsregimet, og en stor mengde antisemittisk propaganda. Med kontorplass i Innenriksdepartementet blomstret virksomheten deres opp, og det skadet heller ikke at det lå til faren, finansminister Sandberg, å ta seg av statens utgifter og dermed de økonomiske sidene av virksomheten.

Slik virket altså dette kretsløpet av forbrytelser og propaganda. Men Solbrekken nøyer seg ikke med storfiskene, hun kaster også et kritisk blikk på den rollen mindre sentrale aktører spilte. Det er en styrke ved fremstillingen hennes at hun ikke bare ser på dem som med brutal hånd deltok i plyndringen, som Reidar Landgraff i Trondheim, men også de mange aktørene som hadde gode forutsetninger for å kunne gjøre motstand – men som altså lot være. Deriblant formannen i Christiania Bank og Kreditkasses kontrollkomité, Jonas Henry Støre, som også var en pådriver for fusjonen mellom Hydro, IG Farben og den tyske staten.

boka legger jurist og historiker Christopher Harper ikke fingrene imellom når det gjelder hvilke konklusjoner man kan trekke på basis av Solbrekkens funn. Han skriver blant annet at «enhver oppegående bankansatt» måtte ha forstått at de deltok i et urettmessig ran. «Hvor var den ‘courage civil’ som likningssjef Sverre Tretteberg i Bergen utviste, da han nektet å overlevere til Stapo avskrift av en arrestert jødes selvangivelse?», spør han. Og minner om at Tretteberg for denne handlingen ble satt inn i Bergen kretsfengsel, men straks etter løslatt. Konklusjonen hans er nedslående, men lærerik: Det var ikke nødvendig for nazistene å utøve press, hverken mot Norges Bank eller landets største banker, som Christiania Bank og Kreditkasse.

At det er noe å lære av dette i en tid som vår, er hevet over enhver tvil. Desto mer påfallende er det at de mange historieverkene som er gitt ut om og av næringen, som «Mellom næringsliv og politikk» (1998), ikke omtaler bankens sentrale medvirkning i røveriet. Hvordan har de for eksempel kunnet unnlate å opplyse om at det var Christiania Bank og Kreditkasse som var Likvidasjonsstyrets hovedbankforbindelse, eller at de opprettet kontoer for midler som Gestapo hadde inndratt? Og når de i forbifarten nevner at banksjef Erling Sandberg ble finansstatsråd, hvorfor omtaler de ikke den aktive rollen han spilte i inndragningen av jødenes formuer i 1942? Og hvorfor omtaler de krigsårene som «en personlig tragedie» (for Sandberg!), og refererer til vitneprov om at han «hadde arbeidet aktivt for å beskytte norske institusjoner»?

Magasinene

Utvalgte saker

I søket etter bilder til Bokmagasinet, dukker det opp mange skatter, som kanskje er på siden av saken, men som fortjener å trekkes fram fra de historiske arkivene. Arkivaren presenterer et utvalg.

Kollektivet KonstAB byr publikum på oppdatert surrealisme.

Norges mest anvendelige forfatter.

Bokanmeldelser

Furet, værbitt. Eit politisk liv

Sytten, snart atten

Landssvik og profitt. Finansnæringens ran av nordmenn under krigen

Magasinene

I søket etter bilder til Bokma­ga­sinet, dukker det opp mange skatter, som kanskje er på siden av saken, men som fortjener å trekkes fram fra de historiske arkivene. Arkivaren presen­terer et utvalg.

Kollek­tivet KonstAB byr publikum på oppdatert surrea­lisme.

Norges mest anven­de­lige forfatter.

Furet, værbitt. Eit politisk liv

Sytten, snart atten

Landssvik og profitt. Finans­næ­ringens ran av nordmenn under krigen

I søket etter bilder til Bokmagasinet, dukker det opp mange skatter, som kanskje er på siden av saken, men som fortjener å trekkes fram fra de historiske arkivene. Arkivaren presenterer et utvalg.

Kollektivet KonstAB byr publikum på oppdatert surrealisme.

Norges mest anvendelige forfatter.

Landssvik og profitt. Finansnæringens ran av nordmenn under krigen