Ewa Sapieżyńska

#fff

Det koker i forholdet mellom Mexicos president Claudia Sheinbaum og den innkommende presidenten Donald Trump.

Mandag skrev Trump på sitt sosiale medium Truth Social at han ville innføre 25 prosent toll «på ALLE produkter som kommer inn i USA» fra Mexico og Canada. Han la til at tollen vil forbli i kraft inntil «narkotika, spesielt Fentanyl, og alle ulovlige utlendinger stopper invasjonen av landet vårt!».

Utspillet fikk den meksikanske pesoen til å stupe i verdi. Tirsdag svarte Sheinbaum. På en pressekonferanse advarte hun om at Trumps straffetoll vil føre til at Mexico gjengjelder med toll på varer fra USA:

– En toll vil bli besvart med en annen, sa Sheinbaum.

Dermed åpnet hun for en «øye for øye, toll for toll»- tilnærming.

Uttalelsen var nye toner fra en president som fram til dette hadde snakket med Trump på telefon og prøvd å roe gemyttene. Samtidig oppfordret hun til dialog og viste til at tollkrigen vil bli ødeleggende for begge land.

Sheinbaum ga eksempler på felles økonomiske interesser og «felles bedrifter» som kommer til å bli rammet:

– Blant de største eksportørene fra Mexico til USA er General Motors og Ford, sa hun og la til at disse har vært i Mexico i snart åtti år.

Narkotikasmugling dreper våre folk for å dekke etterspørselen i ditt land.

Varsler toll for toll

Pernille Solheim

Skal Hizbollah avvæpnes? Spørsmålet er i det blå etter våpenhvileavtalen med Israel.

Etter et år med angrep og ukevis med bakkekrig har Israel og Hizbollah inngått våpenhvile.

Avtalen har som mål at begge parter skal implementere FN-resolusjon 1701 fra 2006.

Den gikk ut på at Hizbollah skulle trekke tilbake nord for Litani-elva og erstattes av det libanesiske forsvaret (LAF) og FN-styrker i sør. Israel skulle trekke seg helt ut av Libanon, og libanesiske militser, også Hizbollah, skulle avvæpnes.

Ifølge Reuters, som har sett den nye avtalen, innebærer den at bare «offisielle militær- og sikkerhetsstyrker» i Libanon skal være autorisert til å bære våpen i landet.

Da våpenhvilen ble inngått på tirsdag, hevdet Benjamin Netanyahu i en tale at Israel har forbeholdt seg retten til å angripe dersom avtalen brytes. Samtidig sier den Hizbollah-vennlige libanesiske juristen Omar Nashabe til Klassekampen at Hizbollah vil ha missiler rettet mot Israel, selv om de trekker nordover.

– Betyr det at Hizbollah ikke vil avvæpne?

– Hizbollah skal aldri avvæpne. Det er en illusjon, sier Nashabe i en talemelding fra Beirut og legger til at avtalen er at Hizbollah skal trekke våpnene ut av Sør-Libanon.

Tirsdag kveld sa Hizbollah-politiker Hassan Fadlallah til tv-kanalen Al Jadeed at et israelsk forslag om å avvæpne Hizbollah «falt igjennom».

Tviler på farvel til våpnene

Gustav Gillund

Sørøst-Asia frykter ikke Donald Trump, ifølge sikkerhetsekspert.

I Sørøst-Asia forbereder mange seg på det store «Trump-sjokket», som angivelig vil komme når USAs nyvalgte president Donald J. Trump inntar Det hvite hus på nyåret.

Hvis Trump innfører tollbarrierer som bare er «litt høyere» enn de han innførte i 2018, kan effektene sammenliknes med Den store depresjonen på 1930-tallet, advarer tidligere handelsstrateg for Australia, Ken Heydon, i East Asia Forum.

I ukas leder i samme publikasjon, ledende for internasjonal politikk i det asiatiske Stillehavet, advares det også om «katastrofale» konsekvenser for «den globale økonomien og internasjonal stabilitet».

Sikkerhetspolitisk er fallhøyden kanskje enda større. Grensekonfliktene i Sør-Kinahavet og striden om Taiwan har nå blitt globale spenningspunkt hvor verdens atommakter seiler skulende forbi hverandre med tungt bevæpna krigsskip. Mange i regionen spør seg nå om interessene deres vil bli ofret av Trump i et transaksjonelt spill med Kina.

Men lederne i landene er ikke så bekymret som man skulle tro, ifølge sikkerhetseksperten Abdul Rahman Yaacob.

– Det er overraskende, men i Sørøst-Asia tror de fleste likevel at de kan komme godt ut av det, sier han til Klassekampen på videolink fra Kuala Lumpu i Malaysia.

Yaacob har arbeidet i nesten 20 år med internasjonal sikkerhet for myndighetene i Singapore. I dag er han forsker på Sørøst-Asia-programmet ved den australske tankesmia Lowy Institute. I samtale med Klassekampen forsøker Yaacob å forklare hvorfor Trump kan dytte regionen nærmere Kina, Filippinenes mulige strategiskifte og hvorfor morgendagens Europa har mye å lære av de asiatiske småstatene.

– Forventer Sørøst-Asia at Trump vil ha en veldig annerledes Asia-strategi enn Joe Biden?

Sørøst-Asia har spilt dette spillet lenge.

Sørøst-Asia frykter ikke Trump 2.0

Lotta Elstad

Hvor lenge blir Frankrikes statsminister Michel Barnier sittende?

Nå har Marine Le Pen, presidentkandidaten for ytre høyre-partiet Nasjonal Samling, nok en gang truet med å felle den franske regjeringen.

Trusselen kom mandag – en gjentakelse fra forrige uke – etter at hun møtte Barnier for å diskutere budsjettforslaget hans for neste år. Og faren for regjeringskrise er reell, ifølge Frankrike-ekspert Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

– Både kjernevelgerne og fundamentet i partiet hennes ønsker å gå den veien, sier Aukrust på telefon til Klassekampen.

Barniers budsjettforslag har allerede skapt furore på venstresida. Her foreslås både skatteøkninger og offentlige kutt for å bøte på landets store underskudd. Om det ikke går gjennom, vil statsministeren kunne bruke en grunnlovsartikkel som åpner for at det kan vedtas uten avstemning i parlamentet.

Da vil trolig et mistillitsforslag fremmes – noe Nasjonal Samling nå kan finne på å stemme for. Og det til tross for Le Pens plan om å framstå som en «kredibel politiker» før presidentvalget i 2027, for å bruke Aukrust ord.

Nasjonal Samling-kandidaten trenger nemlig å trekke til seg flere enn kjernevelgerne – som andre høyrevelgere, velgere fra næringslivet og den økonomiske eliten – for å kunne bli president.

– Og da er jo det å felle en regjering, og dermed forsterke den politiske krisa, ikke ansett som det mest ansvarlige. Samtidig er dette selvfølgelig et effektivt pressmiddel mot Barnier. Hun har dermed stor mulighet til å få gjennomslag for sine saker, sier Aukrust.

Vil hun alliere seg til venstre?

Ewa 
Sapieżyńska

#000

«Uruguay er det ferske eksempelet på at venstresida kan vinne med framtidsrettede budskap»

Ser det mørkt ut der ute med Trumps seier i USA, Frp størst på meningsmålingene i Norge og høyresidas frammarsj i en rekke andre europeiske land?

Se etter lyset i Latin-Amerika. Brasil, Colombia, Chile, Bolivia og Guatemala har alle progressive regjeringer.

Nå blir Uruguay også med på laget, igjen.

«Vi er tilbake, venstresida vant, folkene er glade! Vi feirer med cumbia og trommer», skriver en venn fra Uruguay. Han deler en video av folk som danser cumbia på gata med flagg i rødt, blått og hvitt – fargene til venstrepartiet Frente Amplio, Brei front.

For etter fem år med høyresida ved makta vant Yamandú Orsi fra Frente Amplio presidentvalget søndag. Hele høyresida, fem partier til sammen, gikk samlet imot dem. Det var ganske jevnt, men det gikk.

Uruguay er det nyeste eksempelet på at venstresida kan mobilisere og vinne med optimistiske, framtidsrettede budskap og konkrete forslag.

– Vi i Frente Amplio kommer fra en radikal venstreside, men det vi tilbyr som regjering, er konkret utopi, som universell helsedekning, sier Miguel Fernández Galeano på telefon fra Montevideo.

Fernández var helseviseminister i den første regjeringen til Frente Amplio fra 2005–2010. I dag jobber han i programkomiteen til den nyvalgte presidenten Orsi, med planer for styrking av velferdsstaten.

Uruguay minner oss på å gjøre felles­skapet og velferdsstaden store igjen.

Venstresida i Uruguay tilbyr «konkret utopi»

Mette Estep

Fredag utløp høringsfristen for forslag til

 ny forskrift om forbud mot markedsføring

 av visse næringsmidler rettet mot barn. Forslaget er en oppfølging av et anmodningsvedtak fra Stortinget, og hensikten er å gjøre det lettere å ta sunne og gode valg i hverdagen.

– Selv om vi deler myndighetenes intensjoner med forskriften, er vi imot forskriften og har en rekke sterke innsigelser til både innhold, utforming og prosess. Vår kritikk dreier seg om hvordan man skal unngå at barn utsettes for markedsføring av produkter som ofte omtales som usunne, ikke hvorvidt barn skal beskyttes mot slik markedsføring, skriver næringsorganisasjonen i en epost til NTB.

NHO Mat og Drikke mener forskriftsforslaget innebærer et tilnærmet markedsføringsforbud for en rekke produkter uavhengig av aldersgrupper, ikke kun et begrenset forbud mot markedsføring mot barn.

På lista over usunn mat og drikke står blant annet godteri, snacks, søtede drikker og juice, men også hurtigmat og sammensatte ferdigretter, og sukkerfrie varianter som er tilsatt kunstig søtning.

Ifølge helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) er forslaget en tydelig forskrift som gir effektive muligheter for sanksjoner, til det beste for barn og unge. Med forslaget følger 

– Forskriftsforslaget er på sentrale områder uklart og upresist, og det legges i altfor stor grad opp til skjønnsmessige avgjørelser. I kombinasjon med de vidtrekkende sanksjonene gir dette en uakseptabel uforutsigbarhet for næringsaktørene, skriver NHO Mat og Drikke.

Videre poengteres det at barn og unge fremdeles vil bli nådd av utenlandske aktører på internasjonale plattformer som norske myndigheter ikke kan regulere med særnasjonale regler.

Forskriften vil i praksis kun ramme norske mat- og drikkeprodusenter.

NHO gir forbud det glatte lag

Aktuelt

Kajsa Ekis Ekman

Svensk forfatter og journalist

Nyheter i Sverige handler mer om bananer enn Gaza.

Samme uke som en FN-komité anklager Israel for bevisst utsulting og at metodene deres ligner på et folkemord, og EUs klimainstitutt kunngjør at 2024 forventes å bli det første året kloden passerer en oppvarming på 1,5 grader, er den største nyheten i Sverige: Likestillingsminister Paulina Brandberg har bananfobi.

omtalt i pressa, blitt kommentert av andre statsråder og vært en trend på X. Samtidig har statsministeren fortsatt ikke fordømt noe av det Israel har gjort, og han har heller ikke dratt til Cop 29. Det er faktisk første gang en svensk statsminister ikke har deltatt på et klimatoppmøte.

Derimot kan man se ham på Instagram, der han poserer flittig i slips og dress med et bekymret uttrykk i ansiktet og ser ut til å ta noe på alvor – uklart hva.

som tatt rett ut av et Dario Fo-stykke, med et snev av John Kennedy Toole. Et absurd teaterstykke. Spør du våre ministre hvem disse forfatterne er, har de sannsynligvis ingen anelse. Og det er neppe noen som vil skrive et absurd teaterstykke om dagens Sverige, for kunst- og kulturdebatten er blitt like fordummet.

På kultursidene våre pågår det ingen intellektuell debatt, men en hyggelig utlevering av kulturskribenters privatliv.

Noen overskrifter fra det siste året på Dagens Nyheters kultursider: «Så snart hun kom inn døra, brast hun i gråt og sa – jeg tror jeg er gravid», «Som barn lurte jeg ofte på – hvorfor ville ikke pappa være sammen med meg?», «7 ting dattera mi har lært meg om å være mamma», «Et beskjedent forslag til menn i krise».

Den som vil følge ekstra nøye med på samfunnsdebatten, kan nå abonnere på kulturredaksjonens nyhetsbrev – alle har et – og der kan man lese dypsindige ting som at de ikke kan fatte at barna deres er så store nå at de er på besøk hos kjæresten sin, og så videre.

 det sikkert med at det er «folkelig» og at artikler om privatlivet får mange klikk. Men jeg tror den egentlige grunnen er: De er late. Og antiintellektuelle. For å skrive relevant og leseverdig om klimaspørsmålet må man først lese seg opp og deretter komme med sin egen vinkling.

Du risikerer også å bli angrepet av noen som vet mer enn deg. Men du er alltid ekspert på ditt eget privatliv, og hvis du blir angrepet, kan du raskt innta et offerperspektiv.

På kultursidene våre pågår det ingen intellektuell debatt, men en hyggelig utlevering av kulturskribenters privatliv

Slik har vi blitt en bananrepublikk

Vijay Prashad

Indisk historiker

Hvis du går til utsiktspunktet i Kings Park i Perth i Australia, kan du se ut over Swan River og nyte den flotte utsikten. På den andre siden av bukta reiser bygninger i glass og stål seg tett i tett opp mot himmelen. Hver av disse bygningene er prydet med skilt som glitrer i det skarpe sollyset: BHP, Rio Tinto, Chevron, Deloitte med flere.

Det er ikke lenger den britiske kongens beskyttelse som gjør at Kings Park blomstrer – selv om monarken fortsatt er statsoverhode i Australia. Den kalles nå Rio Tinto Kings Park, siden den trenger den økonomiske støtta den får fra dette enorme gruveselskapet for å ivareta sin idyll.

Langs en av parkens avenyer er trærne plassert med få meters mellomrom, og nede ved røttene står plaketter til minne om døde soldater fra tidligere kriger. Dette er ikke graver, men minnesmerker pyntet med australske flagg. Parken fører sammen tre sentrale sider ved Vest-Australia – denne provinsen der Perth er hovedstad, – det britiske monarkiet, gruveselskapene med tilknyttede selskaper og forsvarets rolle.

 jeg kom til Canberra, avbrøt senator og urfolksrettighetsaktivist Lidia Thorpe feiringen av kong Charles III med å rope: «Du er ikke min konge. Dette er ikke ditt land.»

Det var en sterk protest mot hvordan Australia har vært behandlet helt siden engelske skip første gang la til ved landets østkyst i januar 1788.Den britiske kronen gjør faktisk krav på hele den australske landmassen, slik den har gjort for alle territorier som seinere har blitt en del av de 56 landene som er med i Samveldet av nasjoner, Commonwealth of Nations.

Det britiske monarkiet kan ikke selge landområdene, men får inntekter fra dem.

Thorpes demonstrasjon møtte en gruppe aboriginledere kong Charles i Sydney for å diskutere «suverenitet». Kongen ble ønsket velkommen til gadigal-folkets land av Allen Murray, en av de eldste fra Metropolitan Local Aboriginal Land Council.

Han sa: «Vi har en historie å fortelle deg, og jeg tror at du fikk oppleve noe av den i Canberra i går. Denne historien er urokkelig, og det er langt igjen før vi når målet, nemlig vår suverenitet.»

Da kaptein James Cook (1770) og kaptein Arthur Phillip (1788) kom til gadigal-folkets område, ble de møtt av et folk som hadde holdt til der i titusener av år. I 1789 brakte britene med seg en koppe-epidemi som tok livet av 53 prosent av urinnvånerne. Gjennom voldshandlinger klarte de til slutt å redusere denne befolkningen til 3 prosent i 1791.

Gitt verdien av land­området i Sydney skulle gadigal-folket ha vært verdens rikeste folkegruppe i dag