Arild Rønsen
Våpen for fred
I en lite påakta kronikk i Aftenposten skriver tidligere byrådsleder i Oslo Raymond Johansen (Ap): «Et ensidig fokus på militærmakt og forsvar med dagens trusselbilde er gammeldags politikk … Hvis vi skal øke Norges sikkerhet, er det minst like viktig å satse på diplomati, bistand og ‘folk-til-folk’-samarbeid og konfliktløsning, som å ruste opp våre våpenarsenaler.»
Det er vanskelig å tolke dette annerledes enn som kritikk mot et samla storting (!), som vil heve forsvarsbudsjettet til drøyt 100 milliarder. Vi snakker om en dobling i løpet av tre-fire år! Men gir disse voldsomme bevilgningene oss større sikkerhet?
Som Mikael Wiehe skriver i sin tvetydige tekst, som en svensk Dylan: «Är det värkligen fred vi vill ha?»
Jeg blir smått nervøs, og blir ikke beroliga av Audun Lysbakken: «Det haster fryktelig, men heldigvis oppstår politisk endring ofte raskt og uventet. Vi er ved vippepunktet, i kampen for både klimaet, demokratiet og freden.»
Det lyder som tegn på at endetida er nær forestående, og det før Donald J. Trump inntar det ovale kontor i Det hvite hus.
Jeg ivra i sin tid for å slå sammen Rødt og SV (og det etter hvert håpløst høyreorienterte MDG). Noe sånt ville i dag vært galimatias. Med begge partiene plassert godt over sperregrensa, ville jo en sammenslåing bare ført til færre radikale stemmer i offentligheten.
Rødt og SV er enig om det meste, men på ett felt skiller de lag – i energipolitikken.