Elon Musk endte med å kjøpe Twitter. Selv om alle ventet seg at oppkjøpet raskt skulle vise seg å være dumdristig, har farten på implosjonen vært imponerende. En morsom flause er det mislykkede forsøket på å tjene penger på å «bekrefte» brukeres identitet gjennom betalte abonnementer – noe som har ført til mange komiske parodier (et makabert høydepunkt var en «bekreftet» George W. Bush-konto som tvitret «Jeg savner å drepe irakere». «Tony Blair» svarte med «Totalt enig»).

Noen ser på det hele med skrekk og gru og lurer på om det er mulig å redde Twitter, men når svovel og ild allerede regner, er det best å ikke se seg tilbake.

Den gamle drømmen om et mer demokratisk kommunikasjonsrom, fra internettets barndom, har måttet vike plassen for et system for kapitalistisk utbytting. Det vi kan være sikre på, er at vi overdrev frigjøringspotensialet i nettverkskommunikasjon og sosiale medier kraftig, og det skyldes delvis vår egen mentale overinvestering i dem. Jeg sier ikke at potensialet aldri har vært demokratisk og egalitært, men Twitter har aldri vært til for det .

Det kan ikke finnes en riktig plattform i en gal verden.

Hva er det Twitter er til for, da? I New York Review of Books beskriver Ben Tarnoff det som «et påvirkningsnettverk». I en verden preget av at alt har en økonomisk verdi, er sosiale medier det stedet der vi gjør selvet til en vare, forvandler unike trekk og personlighet til et produkt som kan stilles ut offentlig. Det viktigste på nettet er å «bygge opp merkevaren», å dyrke fram en tilstrekkelig tiltalende persona i den endeløse «produksjonen av nye menneskesjangre».

Den største selvmotsigelsen i vår bruk av sosiale medier er selvfølgelig at selv om disse plattformene framstår som reine produkter som vi deltar i og forbruker, er det vi som er ansvarlige for at de i det hele tatt er mulige. Medieforskeren Christian Fuchs sier det slik: «Digitalt arbeid er organisering av menneskelige erfaringer ved hjelp av den menneskelige hjernen, digitale medier og tale på en slik måte at nye produkter blir skapt. Disse produktene kan være nettbasert informasjon, ytringer, sosiale relasjoner, kulturprodukter eller sosiale systemer.»

Dermed er det vi som skaper verdien på disse plattformene.

I en bedre verden ville disse digitale kommunikasjonsplattformene ha vært demokratisk regulert og eid, men man kan jo spørre seg: Ville det ha vært like nødvendig i en bedre verden? Kanskje ville vi alle hatt mindre behov for å være på nettet hvis vi hadde vært mindre misfornøyde, levde i samfunn der vi var bedre sosialt ivaretatt, der offentlige rekreasjonsmuligheter og goder var tilgjengelig for alle, og der vi hadde meningsfylt arbeid uten utbytting. I en tid da dette idealet virker fjernere enn noen gang, må det foreløpige spørsmålet være: Hvordan kan vi best bruke nettplattformer, som Twitter, som verktøy for å komme nærmere en slik verden?

Det er det ikke så lett å gi noe klart svar på. Twitter framstår som en nødvendig infrastruktur for nåtidas politiske liv. Musk er ikke aleine om å oppfatte det som en markedsplass for ideer, som et slags digitalt torg. Likevel er ikke Twitter den mest populære plattformen, særlig ikke i Afrika, og innenfor Twitter-samfunnet har en altfor liten minoritet altfor stor makt til å sette dagsordenen for det som diskuteres. Hvis vi ser bort fra spørsmålet om hvem som utestenges fra den offentlige digitale sfæren, der Twitter utgjør en grunnstein, er det viktig å spørre om kvaliteten på den politiske debatten som foregår der, er sunn eller i det hele tatt ønskelig. Selvfølgelig kan den både røske opp i saker og være morsom, men på sitt beste er den sjelden mer enn hyperpolitikk. Den politiske historikeren Anton Jäger beskriver det slik:

«Debatten kan bare foregå på diskursnivå eller innenfor mediepolitikkens spekter: Enhver større hendelse blir gransket for ideologisk farge. Det skaper kontroverser som spilles ut i stadig klarere avgrensede leire på sosiale medier før de kastes tilbake til hver sides foretrukne mediekanaler. Gjennom denne prosessen blir mye politisert, men lite oppnådd.»

Det er selvfølgelig gunstig for alle mediekanaler – inkludert de jeg skriver for: Klassekampen og Africa is a Country – å være til stede på sosiale medier. Tarnoff påpeker også at: «Selv om Twitter ikke har så mange brukere totalt, har det likevel en betydelig makt over diskurser blant folk og eliter.» Å ikke være til stede på nettet er å godta å ikke være relevant, selv om nyhetssyklusen i seg selv er en forvirrende malstrøm av den ene dagens toppsak til den neste. Det vanskeliggjør den lange, saktegående diskusjonen, som er politikkens livsnerve, og reduserer alt til flyktige bruddstykker.

Ingen steder er fenomenet som den polske sosiologen Zygmunt Bauman kalte «pointillistisk tid», mer tydelig enn på Twitter. For Bauman er pointillistisk tid en opplevelse av tid som en serie evige øyeblikk, der øyeblikkets forbindelse til fortid og framtid «blir til mellomrom – uten bruer, og forhåpentligvis uoverstigelige». Følgene er at «det ikke er plass til ideen om ‘framskritt’». Det å leve i en modus der alt ser ut til å skje samtidig, er både å oppleve tida som det Walter Benjamin kalte «en tid for muligheter, en tilfeldig tid, åpen i ethvert øyeblikk for det nyes uforutsigbare avbrytelse», og som at alt samtidig føles merkelig stillestående. Og at ingenting egentlig virker mulig.

Lenge har det vært passé på venstresida å snakke om historiske framskritt. Det har vært forbundet med eurosentriske ideer om modernitet. Mer enn noen gang bør denne ideen gjenopplives. Dagens høyreside er ikke lenger reint konservativ, men nihilistisk og antisosial, og nærer seg på å så mistillit og paranoia i samfunnet. Denne patologien florerer på Twitter. Alternativet til mediedrevet hyperpolitikk og antipolitikk er ikke en ideell realpolitikk. Politikken er ikke først og fremst definert av innhold, men av form. Årsaken til at politikken vår er tom og grunn, er ikke at dagens politiske subjekt mangler dydene til de som levde før dem.

Årsaken er heller at dagens politiske subjekt knapt har forankring i de institusjonene som vanligvis ville ha formet en persons klare oppfatning av verdier og forpliktelser. Som mange har sagt før meg, er massepolitikk alternativet til digitale forbindelser mellom mennesker: Ikke før et flertall av oss er mobilisert gjennom meningsfylte sivile og politiske organisasjoner, kan vi skape en levende og viktig offentlig sfære. Den større konteksten for medienes tiltakende rolle i politiske prosesser er nedgangen i masseengasjementet i partier og sosiale bevegelser. Om Twitter dør eller ikke, og om vi i så fall bør sørge eller ikke, bør være irrelevant for den som er opptatt av å bygge solidaritet og rettferdighet i den virkelige verden.

Oversatt av Inger Sverreson Holmes.