Et stadig mer polarisert ordskifte har fulgt i kjølvannet av FNs siste klimarapport. Forskninga har på en side slått fast at vi må kutte utslippene av klimagasser drastisk i årene som kommer for å holde oss innafor den klimanisjen mennesker har levd i. På den andre sida har vi tusenvis av mennesker som jobber innen fossilindustri og leverandørnæringer, som i seg sjøl holder liv i en rekke lokalsamfunn rundt om i landet. Mens den ene sida krever kutt i produksjonen, nekter de som jobber i olja å gi opp arbeidsplassen sin uten troverdige utsikter til en jobb å gå til i den andre enden av omstillinga. For å bøte på denne motsetninga har konsulenter og fossilnæring fått det travelt med å lansere nye prosjekter som skal kunne mette kapitalens behov for vekst inn i et «grønt skifte» – hydrogen i alle regnbuens farger, flytende havvind, og karbonfangst og -lagring. Disse næringene har det til felles at de vanskelig lar seg oppskalere i et omfang som kan veie opp for det man mister med å skru igjen oljekrana. En flytende vindmølle, om den i det hele tatt blir lagd i Norge, vil trenge mindre arbeidskraft enn en produserende plattform. Altså trenger vi flere bein å stå på. Men hvis man skal forene hensynene arbeidsplasser og miljø, finnes det også mer håndgripelige aktiviteter man kan sette i gang med først som sist: Opphøgging av gamle plattformer. Når det kommer til arbeidsplasser, er opprydninga etter kalaset i Nordsjøen ingen liten operasjon. Hundretusenvis av tonn stål står i dag ute på sokkelen, og kan i prinsippet gjenvinnes i det uendelige. På grunn av internasjonale konvensjoner Norge har undertegnet kan vi heller ikke bare dumpe gigantkonstruksjonene i sjøen. Allerede i dag finnes flere dekommisjoneringsanlegg i Norge som er dimensjonert for å ta imot og gjenvinne moduler og komponenter fra plattformene. Hvorvidt deres ordrebøker fylles eller ikke i tida som kommer, avhenger blant annet av hvor lenge vi skal fortsette å pumpe opp olje i en verden som for lengst har nådd metningspunktet. Det er liten tvil om at olja har blitt en sentral del av vår nasjonale identitet siden syttitallet. Men la meg lansere en konkurrerende identitetsmarkør: Siden første dråpe fra Ekofisk har Vazelina Bilopphøggers vokst fram som en av de mest folkekjære gruppene i landet, og har sunget om verdien som ligger i gamle vrak lenge før sirkulærøkonomi ble unnfanget som begrep. Når de gamle rockabillytraverne fra Gjøvik kunne selge ut sin avskjedskonsert i Oslo Spektrum på et blunk, øyner jeg et håp om at vi kan la oss inspirere, og bli en nasjon av høggere – så får vi finne ut hva som blir den nye olja i mellomtida.
