Når du går inn dørene på ditt lokale bibliotek, tenker du kanskje ikke først og fremst på at du befinner deg i en sosialistisk utopi. Men ifølge sosiologen Erik Olin Wright er bibliotekene gode eksempler på nettopp det.

Den amerikanske marxisten brukte store deler av sitt liv på å tenke ut mer rettferdige alternativer til kapitalisme. Det meste han skrev, var for en akademisk leserkrets, men før sin død rakk han akkurat å gi ut «Antikapitalisme: Strategier og muligheter i det 21. århundret», en slags håndbok i å motarbeide kapitalisme.

Overflod og fattigdom

La oss begynne med problemet: Kapitalismen har økt velstanden til de fleste, og dessuten driver den fram teknologiske innovasjoner i et heseblesende tempo. Tenk bare på hvor fort det gikk å utvikle vaksiner mot pandemien som har herjet kloden i det siste. Men tenk også litt på hvordan vaksinene har blitt fordelt og hvordan patentrettigheter har beriket noen få. Og midt i velstanden er folk likevel fattige. Selv her til lands, i landet av melk og olje, er det fattigdom. Det er denne urettferdigheten Wright vil til livs. Målet er en mer egalitær, demokratisk og solidarisk verden.

Framfor å peke på ett grep for å utfordre kapitalismen, mener han den beste strategien er et mylder av ulike alternativer som alle undergraver kapitalismens innflytelse og makt. Han kaller det «byggeklosser i en demokratisk sosialistisk økonomi». Ved etablering av flere virksomheter som har solidariske målsettinger heller enn profittmaksimering, vil kapitalistiske foretak bli truet. Som i et økosystem kan nye arter komme inn og litt etter litt endre hele økosystemet. Tiltakene må komme både nedenfra – som gjennom samvirker og kooperativer, fagforeninger og andre sosiale bevegelser – og ovenfra, gjennom statlige reguleringer av arbeidslivet, offentlig utdanning og velferdstjenester – blant annet bibliotekene.

For Wright er bibliotekene et eksempel på det han kaller «realistiske utopier». Det er foretak som styres av andre verdier enn profitt og som allerede eksisterer. De viser at et annet samfunn er innen rekkevidde. Bibliotekene, for eksempel, distribuerer bøker etter behov, ikke betalingsevne. Bøkene rasjoneres etter det dypt egalitære prinsippet om at en dag i et menneskes liv er like verdifullt, uansett hvem det er snakk om.

Profittfri sone

– Tanken om at biblioteker er en antikapitalistisk øy, er ikke ny.

Det sier nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre. Men han mener at venstresida ikke kan ta æren for landets folkebiblioteker aleine.

– Bibliotekene er gratis, så det er åpenbart ikke en sone for profitt. Det er et frirom hvor det ikke koster noe å være. Man kan lese, spille, høre på musikk, studere eller late som man leser og gjøre helt andre ting. Og man trenger ikke legitimere sin tilstedeværelse i kraft av sin kjøpekraft. Men selv om bibliotekene fungerer som et frirom fra kapitalismen, betyr ikke det at de ideologiske røttene bare er sosialistiske.

Myhre peker på at både den kristne bevegelsen, den sosialliberale tradisjonen i partiet Venstre og arbeiderbevegelsen var aktive i oppbyggingen av folkebibliotekene.

– Alle disse gruppene var opptatt av å skape dannelsesarenaer, og av at kunnskap skulle deles og være fri. Haugianerne og arbeiderbevegelsen var like sterke bidragsytere.

Den tidligere lederen i Rød Valgallianse har ikke hørt om verken boka eller Wright, men Myhre ler når han får gjengitt hovedtrekkene.

– Det er lite av dette som ikke står i «Kapitalen». Marx sin analyse er tilsvarende når han beskriver overgangen fra føydalisme til kapitalisme. Produksjonsforholdene løp fra samfunnsmodellen, derfor var det modent for en samfunnsomveltning. Alt dette er som en marxistisk studiesirkel, det er det vanlige, sier Myhre.

Og ganske riktig. Boka er nettopp et forsøk på å popularisere og tilgjengeliggjøre marxistisk teori, samt Wrights egne teorier om emnet.

Men det er ikke som nasjonalbibliotekar, men som «sur gammelkommunist» (som han selv sier) at Myhre uttaler seg om marxisme og studiesirkler.

– Kapitalismen har vist seg å være veldig levedyktig, og adaptiv. Så den var ikke på randen av sammenbrudd i 1917 og heller ikke i 1968 eller i 1989 – og jeg tenker ikke at den er det nå heller, selv om vi har biblioteker, sier han.

«Bibliotekene er et frirom der det ikke koster noe å være»

— ASLAK SIRA MYHRE, NASJONALBIBLIOTEKAR

Nei til revolusjon

Wright mener heller ikke kapitalismen er på randen av sammenbrudd. Kapitalismens fall vil nemlig ta tid. Han trekker, som Myhre også påpeker, paralleller til Marx’ beskrivelse av overgangen fra føydalsamfunn til kapitalisme. Det skjedde ikke over natta. Litt etter litt vant handelsstanden mer makt, på bekostning av føydalherrene. Dette tok et par hundre år. For dem som venter på en alternativ verden, gjelder det å være tålmodig.

Kampen mot kapitalisme er ikke akkurat ny, og Wright mener vi har flere lærdommer å trekke av historien. En første lærdom er å legge drømmen om revolusjon på hylla. «Det er én ting å brenne ned gamle institusjoner og sosiale strukturer, men noe helt annet å bygge opp nye, frigjørende institusjoner fra asken», skriver han.

To fram og ett tilbake

Wright trekker fram tre strategier man bør holde fast på. Den første kaller han å demontere kapitalismen gjennom statlige reformer. Denne strategien hadde spesielt vind i seilene i første halvdel av forrige århundre. Her til lands ble velferdstjenester utvidet, offentlig kollektivtilbud ble bygget ut og statsminister Einar Gerhardsen jobbet for at arbeidere skulle ha medbestemmelse i bedrifter. Så kom 1980-tallet, og med det den britiske statsministeren Margareth Thatchers erklæring om at «det fins ikke noe alternativ», til kapitalismen. Og med henne skyllet en privatiseringsbølge over verden.

En annen strategi har vært å temme kapitalismen. Her forsøker man ikke å erstatte kapitalisme, men å nøytralisere skadevirkningene. Eksempler på dette kan være arbeidsledighetstrygd, som gjør hver enkelt mindre avhengig av arbeidsmarkedet. Også disse innhoggene i kapitalismens frie utfoldelse har møtt motstand, ifølge Wright, blant annet gjennom kutt i trygdeytelser.

En siste strategi kaller han å gjøre motstand mot kapitalismen. Med motstand mener Wright motstand med opprinnelse utenfor statsmakta, som prøver å påvirke staten og dempe systemets skadevirkninger. Dette er protestbevegelser, miljøaktivister og forbrukerorganisasjoner. Men størst av alt er nok fagforeningene. Ifølge Wright er folkelig motstand den vanligste formen for reaksjon mot det urettferdige systemet. Men i mange land er fagforeningenes glansdager forbi. Wright beskriver en utvikling som har tatt to steg fram og ett tilbake.

Sammenligningen med nye arters dominans i et økosystem virker enkel og grei. Men Wright hevder ikke at kamp mot kapitalisme er lett. Han oppfordrer de som er misfornøyde med tingenes tilstand til å kombinere ulike strategier, prøve og feile. Mange av byggeklossene han nevner, utgjør allerede fundamentet i den norske velferdsmodellen. Men for Wright stopper ikke drømmen ved trepartssamarbeid og sykelønn. En av de viktigste byggeklossene i hans strategi er statlig garantiinntekt. I tillegg til å redusere fattigdom og ulikhet, vil en grunninntekt gi folk mulighet til å bruke tid på å bygge opp alternativer til profittmaksimerende virksomheter. Ett eksempel han trekker fram, er Wikipedia, som basert på dugnad omtrent har utradert det kapitalistiske markedet for oppslagsverk. Et annet er deltakelse i samvirker og kooperativer.

«Vi forsøker å være et alternativ til et system hvor bønder skvises»

— PETER MØLLER, STYRELEDER I OSLO KOOPERATIV

Rett fra bonden

Samvirker og kooperativer er heller ikke en fremmed fugl i den norske fauna. Og her fins både stort, som Coop med sine 1,9 millioner medlemmer, og smått, som for eksempel Oslo Kooperativ, med litt over 400 medlemmer. Sistnevnte organiserer direktesalg av økologiske landbruksprodukter fra bønder til medlemmene i Oslo. Drifta er helt etter Wrights ønskedrøm: Kooperativet er medlemseid og medlemsdrevet, og alle medlemmer bidrar gjennom dugnadsarbeid.

«Vi tilbyr et alternativ til den kraftige monopoliseringen som dagligvarekjedene står for», skriver Peter Møller, styreleder i Oslo Kooperativ, i en e-post til Klassekampen.

Selv om kooperativets praksis passer som hånd i hanske med Wrights teori, er det kanskje ikke en demokratisk sosialistisk verden som har vært drivkrafta for Kooperativet. Men helt upolitiske er de heller ikke:

«Ved å gi lokale økobønder en anstendig pris for sine varer og handle direkte fra dem, forsøker vi jo å være et alternativ i et system hvor bønder skvises mellom liberalistisk stordriftspolitikk og massiv monopolisering og enøyd lavprisfokus hos dagligvarekjedene.», fortsetter Møller.

I tillegg handler det om klima og miljø:

«Økologisk matproduksjon er blant de viktigste løsningene på utfordringene jordbruket har innen klima, miljø, jordhelse og rasering av biologisk mangfold. For oss er det et mål at lokale produsenter som driver økologisk, skal få en omsetning på varene sine.»

Og slik er det Wright ser for seg at en annen verden blir mulig: et lite kooperativ der, et vedtak i en fagforening her, en utlånt bok der – og gjerne et godt valg for venstresida der.