Den som tas opp i fellesskapet som en likeverdig, kan også være med på kampen for et mer rettferdig samfunn, skriver Ali Esbati.

Solidaritet som motgift

© Illustrasjon: knut løvås, Knutlvas@gmail.com

Er kvinner i stand til å ta de rasjonelle beslutningene som kreves i det politiske livet, fra enklere oppgaver som å stemme til mer kompliserte, som å lede organisasjoner? Kan svarte menn kontrollere seksualiteten sin? Kan svarte kvinner oppleve smerte på samme måte som hvite? Har ikke jøder helt siden kristendommens triumf fungert som ondsinnede, parasittiske skadedyr på de siviliserte nasjonenes samfunnskropper og i senere tid mer spesifikt organisert seg i hemmelighet under jødebolsjevismens faner?

I dag er det ikke mange som mener det er et problem at slike «debatter» om «jødebolsjevismen» ikke preger aviser og etermedier. Vi ser det heller ikke som særlig problematisk at «debatten» om hvorvidt rasebiologiske vurderinger skal styre familiepolitikken eller helsevesenets prioriteringer, lyser med sitt fravær i etablerte medier. Og selv om debatten om kjønn raser i avisspalter og innen populærkulturen, ved akademiske institusjoner og i millioner av hverdagslige samtaler, ville debatt om den kvinnelige stemmeretten, og de som vil nekte kvinner å ha tillitsverv, ha møtt en viss oppoverbakke i det offentlige rom.

La oss si det sånn: Ja, man kunne nok finne tvilsomme jødiske ågerkarler i den turbulente europeiske mellomkrigstiden. Og det finnes dokumenterte tilfeller av seksuelle overgrep begått av svarte menn mot hvite kvinner i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Men betyr det at den som vil ha framskritt og likeverd, bør våge å ta debatten om de gjerrige jødene som forderver hardt arbeidende kristne? Tørre å løfte problemet med den overseksuelle svarte rasen og behovet for kontroll og straff for å temme den til fromhet? Ville dette ha redusert diskrimineringen og pogromene, spottingen og lynsjingene? Ville det ikke være mer rimelig å si at den som inntok en slik posisjon, snarere medvirket til å flytte fokus bort fra forfølgelsene og overgrepene – og dermed til en viss grad også var medskyldig i å unnskylde og muliggjøre dem?

Historien bør kunne hjelpe oss med å få øye på konturene av strukturene i undertrykkelsen, hetsen, avhumaniseringen, også i skrift og tale: Den stadige gjentakelsen av påstander, gjør veien til faktiske grusomheter kortere.

Sexismen, antisemittismen i stadig nye, men historisk forankrede former, en palett av rasisme mot svarte, fra hverdagslig nedvurdering til dødelig vold – alt dette og mye mer finnes og trives i våre samfunn også i dag. Det betyr ikke at alt er uforandret – heller ikke hva som er «greit» å si, i ulike sosiale sammenhenger. At dagens samfunnsdebatt om jøder eller svarte har forandret seg, er ingen «innskrenking av ytringsfriheten». På avgjørende måter er det akkurat motsatt. Dette er ikke en konsekvens av en automatisk og kontekstuavhengig utvikling som har ført oss fram til den beste av alle verdener. Det er resultatet av et historisk opparbeidet sosialt anstendighetsnivå.

*

Inne i meg – et sted der den innerste grublingen om hvem jeg er i verden, veves sammen med fragmenter av levd liv, med uro og angst, glede og forhåpninger knyttet til meg selv og mine nærmeste – går det en bue. Fra avisforsidene om 90-tallets rasistiske massemorder, «Lasermannen», kroppslige minner av å se etter en rød prikk i vinternatten, den kvalmende blandingen av redsel og raseri ved synet av grupper av skinheads med sine støvler og bomberjakker, av andre punkter av mørke, urettferdighet og svik spredt ut i tid og rom, fram til den regntunge sommerdagen, lyden av skudd som gir ekko, forstummer, høres igjen, nærmer seg, fyller bevisstheten, korte glimt av ungdommelige ansikter fylt av smerte og skrekk, nakkemusklene mine som trekker seg sammen i påvente av at lungene, hjertet, kraniet skal gjennombores av en kule.

Og buen strekker seg videre, forbi rosetogene, forbi tårene i kirken, tårene ved minnestundene, tårene i møtet med aviser med fotografier av ansikter som forblir urørlige, forbi håpet som banker – «For våre døde kamerater, ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp». Det som kommer senere, er tynget av frustrasjon og oppdemmet raseri. De gjentatte påminnelsene om at jeg, vi, er av en type som må kjempe for retten til den beskyttelsen som er forbundet med å leve i samfunn som lærer og bryr seg.

Det handler ikke om å gå rundt og være redd hele tiden. Faren for ulykker og blind vold har avtatt over tid i de fleste rike land. Den tryggheten føler jeg meg overhodet ikke utenfor. Men den høyreekstreme og rasistiske volden og terroren har en dobbelt ødeleggende virkning. Den er rettet mot dem som allerede bærer byrden med høyere terskler, lavere lønninger, tyngre jobber, dårligere helse, hardere straffer, mer mistenksomme blikk. Og på toppen av det hele – å ikke telle. Å ikke kunne peke på den flirende trusselen og være trygg på at andre ser, forstår, samles.

*

Det finnes en vei ut. Den kalles solidaritet. Å se seg selv i andre. Felles kamp for felles interesser. Solidaritetstanken er praktisk inkorporert i de velferdssystemene som gradvis ble bygget ut, særlig i løpet av etterkrigstiden og i Skandinavia, med arbeiderbevegelsens innflytelse som avgjørende for utformingen. Hvorfor skal jeg være med og betale når noen andre er syke? Jo, fordi alle andre er med og betaler hvis jeg blir syk. Hvorfor skal du betale for barnetrygd selv om du ikke har barn? Jo, fordi du kanskje har gamle foreldre, og når de ikke klarer seg selv, da hjelper også barnefamiliene til. I denne prosessen får vi mye mer enn bare den eventuelle utbetalingen. Vi får trygghet og fellesskap.

«Jeg hører meg selv, mine foreldre, kanskje mitt barn, omtales og angripes mellom linjene»

Det er naturligvis ikke bare i offentlige utbetalinger solidaritetstanken blir systematisert. Hva betyr tariffavtaler? Jo, at vi som gjør akkurat denne jobben sammen, ikke hele tiden må konkurrere med hverandre, ikke må presse hverandre med lavere lønninger. Det rommer også et betydelig, kraftfullt antirasistisk potensial.

Den farligste giften mot solidariteten har alltid vært at det pekes ut en eller annen gruppe, gjerne en som er ekstra synlig, og som har en allerede utsatt posisjon, og si at de der, dem kan man vel ikke stole på, de kan vel ikke være med. Hvis de som gjør samme jobb, kan spilles ut mot hverandre av arbeidsgiveren, kan rettighetene raskt bli utfordret. Hvis tanken at det skulle være nettopp De andre som gjør at de felles ordningene må kuttes eller strammes inn, da kan de sjiktene i samfunnet som alltid har villet slippe unna det å ta ansvar for systemene, lettere gjøre det.

En svekket fagforening betyr det samme overalt: større lønnsforskjeller, mindre støtte til generelle velferdsordninger, mer til dem som tilhører de aller øverste prosentene. Altså et kaldere, mer urettferdig, mindre integrert samfunn. Her ligger en nøkkel til å forstå høyrepopulismens jordsmonn, men også for dem som ønsker en annen samfunnsutvikling. Det finnes et realistisk alternativ: en progressiv bevegelse som bygger arenaer der det blir mindre viktig hva du har på deg, hva du spiser, hvilken gud du tror eller ikke tror på; og mer viktig hva du gjør for å forsørge deg, med hvem, og under hvilke vilkår. For å kunne fungere må en slik bevegelse samtidig forstå at den som behandles som en likeverdig, også kan bli med på å kjempe for et rikere og mer rettferdig samfunn.

*

I min venstre håndflate er det en liten, lys strek, bare noen centimeter lang, den kan knapt ses. Det er det eneste synlige arret jeg har etter 22. juli 2011 på Utøya. Jeg ser på det noen ganger. Som for å minne meg på at det virkelig skjedde.

Ti år har gått siden det virkelig skjedde. I løpet av de ti årene har politiske partier som bæres fram av og driver fram rasistiske forestillinger, styrket sine posisjoner og satt sitt preg på det politiske landskapet i Norge og Sverige. I mange land har autoritære og reaksjonære tendenser materialisert seg gjennom politiske ledere og samfunnsmessige institusjoner. Europa har møtt strømmen av flyktninger med lukkede grenser og patruljebåter, tvunget dem ut på livsfarlige reiser på Middelhavet. Samtidig har migrasjonsdebatten blitt nesten helt frikoplet fra faktiske migrasjonsstrømmer. I stedet er den blitt en slags DJ-bås for signalpolitikk – jeg hører hver dag meg selv, mine foreldre, kanskje mitt barn, omtales og angripes mellom linjene.

Men bildet er ikke entydig. Overalt kan jeg også se det som skaper håp. Jeg ser det i AUFs Utøya-generasjon, som nå med kraft og alvor tar plass i den norske debatten om rasisme, høyreradikalisme og implikasjonene av hatretorikk for den faktiske ytringsfriheten i offentligheten. Jeg ser hvordan unge og ikke så unge, som rasifiseres i sine egne skandinaviske samfunn, nekter å la seg underordne uten kamp; ser det innen litteratur og kunst, på sosiale medier og på arbeidsplasser. Og ikke minst: Jeg ser, føler og tar inn at den antirasistiske og antifascistiske impulsen – innsikten om at noe er grunnleggende galt når de kreftene som satte hele verden i brann før og under andre verdenskrig, omgrupperer og påvirker samfunnet – ikke bare er sterk, men til og med sterkest i de yngre generasjonene.

Det er fellesskapet som er beskyttelsen vår, som det har vært også før. I mine nedstøvede papirbunker finner jeg de lederartiklene som jeg skrev på midten på 1990-tallet i internavisen til Ung Vänster Storstockholm. En av dem handler om Lasermannens herjinger noen år tidligere. Om redselen og uroen, men også om det politiske jordsmonnet en rasistisk massemorder kunne vokse fram av. Avslutningen kunnet ha vært skrevet i dag også: «Man kan løpe fra en ensom galning, men man kan ikke gjemme seg for et helt samfunn. Derfor må vi forandre samfunnet.»

HARALD EILERTSEN har delt denne artiklen med deg.

Git: master, Build env: production, running in production mode, Sanity: production