Hvis noen sa til deg at å erstatte gasskraftverk med fornybar strøm ikke har noen effekt på klimautslippene, ville du antagelig riste på hodet. Likevel dukker påstanden opp med jevne mellomrom, også i Klassekampen. Ved å bruke havvind til å produsere strøm til oljeplattformene, kan vi oppnå enda mer.

Nesten alle oljeplattformer får i dag kraften de trenger fra et gasskraftverk om bord på plattformen. Disse har lav virkningsgrad og store utslipp. Utslipp fra produksjon av olje og gass er den nest største kilden til norske utslipp, og sto for 28 prosent av totalen i 2019.

Norge skal mer enn halvere sine utslipp innen 2030. Da kan ingen sektor være fritatt. Etter flere års nøling la oljebransjen frem en plan for å kutte 40 prosent av utslippene fra produksjonen på norsk sokkel. Ambisjonen ble økt til 50 prosent da Stortinget vedtok oljeskattepakken i juni. Primært skal dette løses ved å elektrifisere plattformene slik at bruken av gasskraft kan reduseres eller fjernes.

Flere tviler på klimaeffekten av elektrifisering, siden gassen bare vil bli eksportert og brent et annet sted. Det er riktig at det ikke er et én-til-én-forhold mellom redusert forbruk av fossil energi ett sted og global utslippsreduksjon, fordi redusert etterspørsel kan gi lavere pris og noe økt forbruk et annet sted. Slik fungerer alle marked, og innvendingen er like gyldig enten man legger ned et kullkraftverk i Polen, eller man sykler til jobben i stedet for å bruke bil. Kullet eller oljen du ikke brenner, kan bli brent av noen andre, den blir ikke lagt tilbake under bakken.

Men på lang sikt bærer en slik logikk helt galt av sted. For all varig reduksjon i gassetterspørsel vil over tid medføre at det produseres og forbrukes mindre gass. Dette er omstillingen fra fossil til fornybar energibruk i praksis, en omstilling som må fortsette hver eneste dag herfra til 2050 dersom vi skal lykkes med å fase ut fossil energibruk og løse klimakrisen.

Noen hevder at dette likevel ikke er riktig for utslipp innenfor EUs kvotesystem, siden reduserte utslipp på norsk sokkel frigjør kvoter (altså utslippstillatelser), som i sin tur blir brukt av noen andre innenfor kvotesystemet. Men heller ikke dette er riktig, og oppfatningen baserer seg på en foreldet forståelse av kvotesystemet. I dag er kvoteprisen høy, og EU har strammet inn slik at kvoter slettes i tråd med raskere utslippskutt.

«Norge skal mer enn halvere sine utslipp innen 2030.»

Innen 2050 skal også utslippene innenfor kvotesystemet til null. Dermed må alle bedriftene i systemet, også Equinor og andre operatører på norsk sokkel, kutte alle utslipp fra sin virksomhet.

Men et bredt knippe aktører peker nå på en utfordring vi også ser: Behovet for nok fornybar kraft til ny industrireising på land, i tillegg til et godt utbygd nett. Situasjonen i for eksempel Vestland illustrerer en viktig utfordring. Må Norge si nei til nye industrietableringer basert på fornybar energi grunnet kraftmangel, blir den grønne omstillingen dyrere, vanskeligere og mer sosialt urettferdig enn nødvendig. I tillegg trengs industrialisering av klimaløsningene, slik som den planlagte hydrogenproduksjonen på Kollsnes.

Mange av de energikrevende, grønne løsningene vi trenger er distriktspolitiske lissepasninger, fordi de bør plasseres nær fornybar kraftproduksjon.

Derfor bør strøm til elektrifisering av oljeplattformer i størst mulig grad komme fra havvind. Da reduseres både konflikten med kraftbehov på land, og presset på landbasert utbygging av fornybar energi.

Videre vil elektrifisering kutte utslipp, og samtidig understøtte en langsiktig norsk industrimulighet innen havvind, særlig flytende havvind. Den dagen olje-/ gassproduksjonen på en plattform eller en gruppe av plattformer fases ut, kan strømmen fra havvind enten eksporteres, ilandføres til Fastlands-Norge, eller brukes til andre formål offshore, alt etter behov.

For å få til dette, må olje- og energiminister Tina Bru sette seg ned med oljebransjen og gå gjennom hva som skal til for å utløse havvindprosjekter for elektrifisering. En analyse fra Rystad Energy har identifisert fire geografiske grupper av petroleumsinstallasjoner, og ser på kostnader og virkemidler for å forsyne disse helt eller delvis med strøm fra havvind.

Bru behøver ikke være redd for å stille krav til oljebransjen og aktuelle lisenser. Mange av disse bygger opp porteføljer i fornybar energi generelt og innenfor havvind spesielt. Vi tror norsk oljebransje og leverandørindustri for alvor har fått øynene opp for havvind, og vil se på merkostnaden til havvind for elektrifisering som en utgift til fremtidig inntekts ervervelse – og som en langsiktig omstilling til fornybar energi.