I min omtale av Terje Tvedts bok «Verdenshistorie» (Bokmagasinet 24. oktober), der det burde være mye å glede seg over for en forfatter med åpent sinn, etterlyste jeg i et enkelt avsnitt en mer sammensatt ramme for å forstå den industrielle revolusjonen og – og ikke minst – dens globale forutsetninger og virkninger. Jeg fant det også påfallende hvor få spor det var etter de viktigste faglige bidragene i de siste 20–30 åra.

Å reise slike spørsmål gjør man tydeligvis ikke ustraffet, og straffen kom i form av en lang – og overraskende aggressiv og personrettet – artikkel i Klassekampen (7. november). Det som møter mest hån, er mitt ønske om et mindre ensidig perspektiv, noe som utlegges som at jeg benekter tidlig mekanisering av tekstilproduksjon med vannkraft. Men det er det jo ingen som gjør, det er ikke spesielt originalt. Utfordringa er at Tvedts empiri brukes til langt mer enn å beskrive overfallshjulet i noen tiår. Det er her han tid- og stedfester det som endte som intet mindre enn den moderne verden, «kapitalistisk modernitet» og industri- og imperialistmaktenes verdenshegemoni. Spørsmålet er om dette eksemplet er for spinkelt til å bære så grandiose slutninger; det er her – og ikke i betraktninger om Richard Arkwrights enkle spinnemaskin fra 1769 – vår historiske tilnærming skiller seg fra hverandre. Det burde det være mulig å fagsamtale om.

Det er oppsiktsvekkende å bli fortalt av en kollega at det å trekke inn flere faktorer, til og med så mange som ti–tolv (!), betyr at det ikke er mulig å forklare noe som helst, og at dette er en banalisering. Dette må da være en dødsdom over historiefaget, eller i alle fall et selvmord. Jeg avkreves også en prioritert rekkefølge (kanskje angitt i prosenter?), som om det ikke er slik at faktorers betydning og styrkeforholdet mellom ulike krefter i samfunnet – både nasjonalt og globalt – varierer over tid, spiller sammen, forsterker hverandre eller motarbeider hverandre. Historie er ikke et laboratorium hvor elementer kan isoleres i kontrollerte eksperimenter. Tvedt skriver at jeg ved å etterlyse mangfold, insisterer på å ha funnet den endelige løsninga på historias største gåte, og det til og med på noen få linjer i ei kort bokmelding.

Hvilke røtter og lange linjer synes jeg så bør tillegge større vekt for en helhetsforståelse? La oss starte med at forestillinga om et dramatisk sprang mot slutten av 1700-tallet og tekstilindustriens forrang nå tones ned i all nyere forskning. Det er fordi det førindustrielle samfunnet verken var statisk eller uproduktivt, og fordi andre næringer vokste parallelt. Det ser vi særlig i skipsfart, jordbruk, handel og håndverkspreget industri i deler av det nordvestlige Europa, noe Tvedt selv også er innom. Dette skilte seg ut fra middelalderen, der ulikhetene var mindre på kontinentet. Arkwrights maskin kom ikke til ved en jomfrufødsel.

Storbritannia bar allerede preg av en utstrakt handelskapitalisme, og hadde gjennom kriger seilt opp som en verdensmakt på havet, senket konkurrenter med sine krigsskip og skaffet seg økonomi med flere bein å stå på, inkludert en omfattende jern- og våpenproduksjon, omfattende bygningsindustri, et sterkt handelsborgerskap og en betydelig finansnæring med London som sentrum. Sjuårskrigen (1756–1763) regnes av mange som gjennombruddet for landets nyvunne posisjon. James Watts tok patent på en sterkt forbedret dampmaskin allerede to år før Richard Arkwrights spinnemaskin, og Arkwright selv gikk raskt over til kullbasert tekstilproduksjon i store fabrikker som kunne legges nær gruvene.

«Dette må da være en dødsdom over historiefaget, eller i alle fall et selvmord»

Britiske plantasjekolonier i Karibia sikret rikelig tilgang på billig sukker, kaffe, tobakk og bomull som ga støtet til «konsumerisme» og økt behov for kontanter. Derfor er det nødvendig at Storbritannia studeres som en del av «det atlantiske systemet» eller «den atlantiske fasen» på veien mot en mer integrert global kapitalisme med slaver, sukker, bomull og tekstilindustri som bærebjelker. (Litteratur om dette temaet er en egen vekstindustri.) Lenge før den mytiske spinnemaskinen var det nærmere 150 sukkerraffinerier bare i London. British East India Company var godt i gang med å krige seg til å bli en territorialmakt i India. Midt på 1700-tallet fraktet britiske skip årlig 50.000 slaver fra Afrika. Det er dette England Tvedt i sin artikkel kaller for perifert.

I forkant av industrialiseringa var det neppe noe annet statsapparat i verden som klarte å presse så store ressurser ut av sin befolkning. Tollsatsene på «kolonialvarer» ga staten inntekter, beskyttet lokalt næringsliv og betalte for globale kriger som ga råvarer og erobret markeder. Det er dette flere historikere, med Patrick K. O’Brien i spissen, kaller for den fiskal-militære staten. Storbritannia hadde også en unik kombinasjon av høyt lønnsnivå og billig fossil energi, noe som stimulerte til industri som sparte arbeidskraft. Det betyr ifølge Robert C. Allen, som har skrevet den beste boka om britisk industrialisering i globalt perspektiv, at andre faktorer var nødvendige, men ikke tilstrekkelige, forutsetninger.

De som investerte i bomullsstoffer, visste godt at det fantes et betydelig hjemmemarked, som tidligere blei forsynt med varer fra India. Import av fargete bomullsstoffer med påtrykte mønstre blei forbudt ved lov i 1701, og tjue år seinere alle typer av indiske bomullsstoffer. Den nye bomullsindustrien er derfor kalt «et barn av den ostindiske handelen». Med tanke på all informasjon om markeder og produkter, mener tekstilhistorikeren Giorgio Riello at britene hadde vært gjennom en langvarig «indisk læretid». Storbritannia kunne med andre ord ha fordel av å imitere, på samme måte som da Josiah Wedgwood allerede midt på 1700-tallet fravristet Kina hemmeligheten når det gjaldt porselen med mønster, «china», for å unngå masseimport. Vi står derfor overfor en global, kontinuerlig og kumulativ prosess, som i liten grad fanges opp i Tvedts anglo-hydrologiske budskap.

Vi bør i alle fall saklig kunne diskutere om hovedfortellinga om den moderne kapitalismen mest fruktbart bør forskyves til etter 1815, som falt sammen både med fossil energi, dampmaskiner, stål- og maskinvareindustri og en lengre fredstid etter napoleonskrigene. Det var nå vi fikk det historiske bruddet med «det gamle biologiske regimet», der all produksjon bygde på vann, vind, sol og muskelkraft. Mens Storbritannia i 1800 brukte ni millioner tonn kull, steg tallet til 200 millioner i løpet av hundreåret. Slik inntrådte ikke bare en ny tidsalder, men en helt ny geologisk epoke, antropocen. I ei bok av året har to historikere kalt 1815–1915 for den første industrielle globaliseringas epoke, der de viser at fossil energi og ressursplyndring, sammen med nye klasseforhold og geopolitiske omveltninger, for alvor ga fart til prosessen som endte med «kapitalistisk modernitet» og imperialistmaktenes globale hegemoni (Maartje Abbenhuis og Gordon Morrell).

Så til noen andre av Tvedts ankepunkter, der temperaturen åpenbart er høyere enn presisjonsnivået. Ved å etterlyse oppdaterte perspektiver skal jeg av en eller merkverdig grunn ha forkastet arven fra Karl Marx og Max Weber. Men mye vann har rent i havet på 100–150 år. Innenfor den marxistiske tradisjonen har vi fått ny kunnskap om endringer i makt- og eiendomsforhold på landsbygda, der godseiernes klassestat dreiv mange fattigfolk til å bli landarbeidere eller flytte til byen (Robert Brenner, Ellen Meiksins Wood). Agrarkapitalisme er da også kapitalisme, med motsetninger mellom lønnsarbeidere og eiere av produksjonsmidlene. I byene var det få alternativer til å ta lønnsarbeid og berike fabrikkeierne, samtidig som manglende muligheter til å dyrke egen mat, lage egne klær eller snekre egne møbler forsvant. Folk blei derfor både konsumenter og lønnsarbeidere.

Det er også interessant hvordan Robin Blackburn viser at fabrikksystemets måte å organisere arbeidet på har klare forbindelser til slavebasert plantasjedrift i Karibia. I tillegg til mobilisering av risikovillig kapital, ofte i form av aksjer, var det her nødvendig å planlegge et mangfold av arbeidsoppgaver som blant annet innkjøp av utstyr (og mennesker!), nøyaktig tidsbruk, industriell bearbeiding gjennom koking til melasse, pakking, innhenting av informasjon om priser og internasjonale markeder, streng kontroll og overvåking av arbeidsstokken. Slik plantasjedrift eksisterte i over 150 år før industrifabrikkene slo gjennom i hjemlandet. Istedenfor å betrakte slavehandel og plantasjedrift som «umoderne» og førkapitalistisk, kan det like gjerne ses som et viktig steg på veien mot en moderne industrikapitalisme. Markedets frihet og ufri arbeidskraft er ingen motsetning.

Et enda nyere bidrag fra marxistisk hold kommer fra den svenske miljøhistorikeren Andreas Malm, som lærer oss at overgangen fra vann til kull i Storbritannia var like mye et klassespørsmål som et ressursspørsmål. Ved å løsrive produksjonen fra nærheten til elvene, kunne den flyttes dit hvor det var best tilgang på billig arbeidskraft som kunne kontrolleres og utbyttes hardere. Slik skriver han makt, klasseforhold, dominans og utbytting inn i fortellinga. Ved overgangen til fabrikker blei arbeidet også langt mer intensivert og arbeidsdagene lengre. Aldri før i historien hadde en effektiv arbeidsuke vart i 70 timer (eller mer), og i fabrikkene sto arbeiderne under kontinuerlig press fra eiere og oppsynsmenn for å holde tritt med maskinene.

Også tradisjonen fra Weber er grunnleggende fornyet av globalhistorikeren Peer Vries, som utmerker seg med komparative studier med søkelys på blant annet stat, finansnæring, klasseforhold, geopolitikk, plass i verdensøkonomien, sosiale og politiske institusjoner. Han minner også om at den britiske stats- og ordensmakten sørget for at fattigfolk søkte arbeid, oppfylte sine kontrakter og ikke sluttet seg sammen i fagforeninger. Slikt kom nok også Arkwrights vanndrevne fabrikk til gode, to tredeler av arbeidsstokken hans besto dessuten av barn.

Til slutt vender jeg kort tilbake til Terje Tvedts bok, der flere anmeldelser mest konsentrerer seg om litterære kvaliteter og glede over å møte et ukjent stoff. For meg som bokkritiker er det også ei oppgave å etterprøve i hvilken utstrekning forfatteren svarer på de spørsmål som reises, og om ambisjonene står i samsvar med sluttresultatet. Jeg ser også etter i hvilken grad andre synspunkter og faglige vurderinger framstilles på en anstendig måte, eller om stråmennene står tett som siv ved Nilens bredder.

Trass i alle sine gode sider er boka iblant mer et tilløp uten sprang, noe som aldri har slått an som olympisk øvelse. I alle fall er det langt til det baksideteksten lokker oss med: hele verdens historie. Isteden hviler Afrika utenom Nilen lenge i det samme historiske mørke som G.F.W. Hegel dømte afrikanere til, og i nyere tid er de umælende tilskuere til kolonialisme og avkolonisering. Det skal også godt gjøres å oppdage at Latin-Amerika, Sørøst-Asia og Japan finnes. Europa er heller ikke særlig interessant før Richard Arkwrights snekrer sitt vannhjul i 1769. Forfatteren går dessuten i sin egen eurosentriske felle når han i starten erklærer at Vesten (hva nå det enn er) dominerte verden helt fra 1500, noe som forutsetter at man ser bort fra Det osmanske riket, Iran, Kina, India, Japan og Afrika.

Globale perspektiver handler ikke bare å skrive om «de andre», men om også å undersøkes hvordan møtet med – eller erobringa av – andre deler av verden har vært med på å forme Europa, vår identitet (og vår rikdom?), men her råder stillheten. Det er kanskje ikke en sak for Kulturrådet eller Forskningsrådet, men forlagets baksidetekst rammes nok av Forbrukerrådets forbud mot villedende reklame.