Hvorfor var det ikke Kina, verdens uten sammenlikning største og mest teknologisk utviklede økonomi på 1700-tallet, eller det gigantiske India under det muslimske Mogul-rikets kontroll, som sto i spissen da verden brøt ut av jordbrukssivilisasjonens tidsalder og etablerte den moderne industrielle, kapitalistiske orden – men det lille, perifere England? Dette er ett av de mest sentrale spørsmålene i historien, ett av de aller mest studerte og fortsatt ett av de mest gåtefulle.

Fortolkningene av denne prosessen har vært i sentrum av de store ideologiske kampene mellom den tradisjonelle høyre- og venstresiden i generasjoner: fra den mellom Karl Marx’ vektlegging av produktivkreftenes utvikling og klassekamp og Max Webers søkelys på protestantismens etikk og den kapitalistiske ånd, til den mellom Eric Williams’, Niall Fergusons og Francis Fukuyamas bøker og studier i nyere tid. Det er allment erkjent at hvordan man forstår denne viktigste av alle verdenshistoriske begivenheter siden jordbruksrevolusjonen for mer enn 10.000 år siden, vil ha betydning for hvordan man ser på den moderne verden overhodet.

Forsøk på å trekke noen lange linjer i verdenshistorien må derfor plassere den industrielle revolusjon i sentrum av analysen, og det er hva jeg gjør i «Verdenshistorie. Med fortiden som speil» (kapittelet er basert på en kortversjon av en bok som sammenlikner elleve land i perioden 1500 til 1820, og som jeg gjør ferdig i disse dager). En årsak til at dette spørsmålet er spesielt aktuelt, er at det blir viktigere og viktigere å forstå i en samtid hvor mange hevder at Asia, etter 500 år i skyggen av Vesten, er i ferd med å overta den dominerende rolle i verdensøkonomien, og at industri-kapitalismens gjennombrudd er hovedårsaken til at verden nå står foran en økologisk katastrofe. Derfor stiller da også folk over hele kloden spørsmål om hva som egentlig skjedde den gangen, og med fornyet nysgjerrighet.

I sin anmeldelse av min bok i Klassekampen banaliserte imidlertid Tore Linné Eriksen både temaet, forskningen om det og, ikke minst, den omfattende politiske kampen rundt fortolkningen av dette avgjørende bruddet i menneskehetens historie. Han ganske enkelt parkerte den enorme litteraturen og hele den politisk-ideologiske striden om revolusjonen på sidelinjen, men ikke ved at han kom opp med en ny forklaring på en av de største gåtene i historieforskningen. Han presenterte i stedet sin egen lange, uprioriterte og ufokuserte liste over ti til tolv (uklart akkurat hvor mange) faktorer som etter hans mening kan forklare den industrielle revolusjonen. Nå er det ingen som er uenig i at disse velkjente faktorene han nevnte, hulter til bulter, hadde betydning. Men å vise til alle mulige årsaker er også det enkleste av alt: Det kalles helgardering. Og er derfor ingen forklaring.

Å avfeie en debatt som har pågått i 200 år, med ganske enkelt å slå en strek over all interessant uenighet og konkludere med at den store historiske gåten er løst – ved å presentere en smørbrødliste over de fleste ting – har ingenting med forskning å gjøre. Det innebærer å abdisere intellektuelt overfor arbeidet med å forstå hva som var avgjørende for å skape den moderne verden slik vi kjenner den. Fruktbare fortolkninger vil jo alltid kreve at man tvinger seg selv til å skille mellom viktige og mindre viktige årsaker, og ikke minst, mellom årsaker og nødvendige og tilstrekkelige forutsetninger.

«Dette er ett av de mest sentrale spørsmålene i historien, og ett av de mest gåtefulle»

Spørsmålet om å forstå den moderne verdens fremvekst og den industrielle revolusjonen – den største transformasjonsprosessen i historien etter den neolittiske revolusjonen – er altfor viktig til at en slapp, konvensjonell og ufokusert helgardering bør bli stående ukommentert.

Samtidig feilinformerer Eriksen fullstendig om hva som er mitt forslag til å bringe forskningen – og debatten om den – videre. Skal man komme dypere i forståelsen av en slik mangesidig prosess, som dekket et forløp på flere hundre år og som omfattet store deler av verden, er det avgjørende å være tydelig på problemstillinger og analytisk valg. Jeg har vært opptatt av å utvide forståelsen av denne verdenshistoriske transformasjonen ved systematisk å trekke inn i bildet noe som ikke systematisk er blitt sammenliknet før.

Jeg har vært opptatt av å studere den empiriske betydningen av variasjoner i vann–samfunnsforhold mellom Europa og Asia generelt og i denne bokens sammenheng spesielt forholdet mellom Kina, India og England for å forstå transport- og handelsmønstre (det er relevant fordi all viktig transport av bomull, kull og jern foregikk på elver og hav fram til jernbanen kom); industriutvikling (det er relevant fordi den viktigste kraftkilden over hele verden fra år 0 til 1820 var vannkraft, og det var den som la grunnlaget for det britiske tekstilindustrielle eventyret fra 1770 til 1820, ikke fossil energi eller dampmaskinen); og utviklingen av jernproduksjonen og våpenindustrien (som er relevant, fordi begge disse nøkkelindustriene forutsatte muligheter til å varme jernet tilstrekkelig til at det kunne formes slik at det kunne lages presise maskiner og våpen).

En slik utvidelse av perspektivet åpner opp et helt nytt område for empiriske og sammenliknende undersøkelser av materielle og institusjonelle strukturer som tidligere ikke har vært undersøkt, som store mengder klimadata, geografiske data, data om hydrologiske variasjoner over tid og fra land til land og fra region til region, geomorfologiske data om slaminnhold i elver (avgjørende for hva de kan brukes til), nedbørsdata, informasjoner om kanalbygging, elveforbedringsprosjekter, industriers lokalisering, tekstilindustriens teknologiske utvikling og masovnteknologiens utvikling; tenkning om naturen, at vannet og elvene i England rant oppover på grunn av tidevannet og så videre.

I boken konkluderer jeg med at Kina og India ikke kunne lykkes verken i å industrialisere eller i å bygge et effektivt transportnettverk på denne tiden. De hadde ikke nødvendige ressursmessige forutsetninger eller et utnyttbart vannlandskap, gitt de teknologiske mulighetene og den samfunnsmessige organisering som da fantes. Nettopp de egenskapene ved vannlandskapene og de store elvene som hadde skapt grunnlaget for Indus-sivilisasjonen langs Indus og den kinesiske sivilisasjonen langs Den gule flod og Chang Jiang tusener av år tidligere, ble en helt avgjørende hemsko under den første fasen av den industrielle revolusjonen. For eksempel: I de tusenårene da jordbruket dominerte, bidro den store variasjonen i elvenes vannføring når de krysset de gigantiske elveslettene, til at jorda ble naturlig vannet hvert år, og de store slammengdene i vannet gjorde at jorda ble naturlig gjødslet. Den samme uregelmessigheten i vannføring og store slammengder var et uoverkommelig problem under det tidlige industrielle gjennombruddet, fordi det gjorde både transport og industriell helårlig produksjon umulig.

Det nye globale handelsmønsteret, de nye tekstilfabrikkene drevet av maskiner, og de nye masovnene som produserte jern av en helt annen kvalitet og i et mye større omfang enn tidligere, stilte helt nye krav til vannveienes beskaffenhet. Hva som hadde vært et komparativt fortrinn i jordbruksæraens tidsalder, viste seg å bli en komparativ ulempe under det nye tidlig-industrielle gjennombruddet. Og omvendt: De begrensninger som klima og vannlandskap hadde skapt for agrar utvikling i Englands tidlige historie, ble til et avgjørende komparativt fortrinn i den perioden da engelskmennene lyktes med å knytte sammen nasjonale og globale markeder, etablere verdens første maskindrevne industrielle økonomi og skape en våpenindustri som var overlegen alle andre lands. Hva som skjedde, var et eksempel på hvordan historiens dynamikk kan endre den samme naturens samfunnsmessige rolle.

Ved å sette søkelyset på en geografisk-historisk relasjon som er universell – alle samfunn må på ett eller annet vis søke å utnytte det vannet som renner gjennom det – men som altså på 1700-tallet utviklet seg svært forskjellige på de østlige og vestlige delene av det eurasiske kontinentet, peker analysen utover i verden og bakover i tid. Det frigjør også fortolkningen av den industrielle revolusjonen fra primitiv vestlig triumfalisme, men uten å oppheve eller utviske de reelle forskjellene i utvikling mellom Kina og England, eller mellom Asia og Vest-Europa. Det viste seg at den første og avgjørende fasen i den industrielle revolusjonen var basert på kunnskaper og teknologier for bygging og utbedring av vannveier og av utnyttelse av vannkraften i tekstil- og jernindustrien som først ble utviklet i Asia, og så etter hvert spredd til Europa og videreutviklet på denne delen av det eurasiske kontinentet.

Jeg viser også til at det fantes en rekke andre årsaker til at denne transformasjonen kunne skje i England og Europa, men konkluderer med at grunnleggende sett manglet Kina og India de nødvendige ressursmessige, økologiske forutsetninger. Boken legger frem empiri som i tillegg gjør det nødvendig å trekke den konklusjonen at den industrielle revolusjonen ikke på noen måte var et lovmessig, naturlig trinn i den historiske utvikling, slik det har vært vanlig å se den, og at dens første og avgjørende fase var basert på «grønn energi» og ikke på kull, som de fleste fortsatt påstår (som for eksempel Eriksen i sin anmeldelse).

Den økologiske krisen, forskyvningen i maktforhold mellom Asia og Vesten, globaliseringens karakter og de økte forskjellene mellom fattige og rike gjør at spørsmålet om å forstå den moderne verdens fremvekst er viktig, og kanskje viktigere enn noensinne. I sin anmeldelse insisterer Eriksen på at han har funnet løsningen på gåten, ved å liste opp en serie med uprioriterte faktorer som strengt tatt ikke forklarer noe som helst. Samtidig avviser han helt mitt forsøk på å åpne opp for nye komparative perspektiver på den industrielle revolusjonen, og forholder seg ikke til de radikale konklusjonene jeg trekker.

Av hensyn til den offentlige debatten – som ikke så veldig ofte har sjans til å dreie seg om så viktige verdenshistoriske begivenheter som dette – forventer jeg at Eriksen legger frem empiriske argumenter som søker å vise konkret at analysen av den første fasen i den industrielle revolusjonen i «Verdenshistorie. Med fortiden som speil» er irrelevant eller feil. For få spørsmål er viktigere å forstå enn fremveksten av den moderne verden, Vestens dominans og kapitalismens seier.