Sverre Sivertsen så sin første vindmølle på 1980-tallet. Den var hvit, 30 meter høy og sto på en forskningsstasjon hjemme på øya Frøya i Trøndelag. På den tida syntes Sivertsen bare det var spennende at det endelig skjedde noe på den lille plassen. 40 år seinere er det planlagt 14 vindmøller på Frøya. De skal bli nesten to hundre meter høye og ha blinkende lys på vingene. Fortsatt er det noen som tenker det er bra at det «skjer noe», men nå bruker Sivertsen flere timer om dagen på å motbevise dem.
Han er ikke aleine. En lørdag i november i fjor samlet rundt 130 personer fra hele landet seg i en konsertsal på Frøya, ikke for å synge, men for å samle rekkene. Folk kom helt fra Rogaland i sør til Troms i nord. Felles for alle var at de ville stoppe bygging av vindmøller i sine kommuner. Sammen lagde de organisasjonen Motvind Norge, og Sivertsen ble deres talsperson. På under ett år er de blitt 15.000 betalende medlemmer, like mange som partiet SV.
Sverre Sivertsen var bare sånn passe engasjert i vindsaken inntil januar i fjor, da byggingen skulle starte på Frøya. Da ble det personlig for ham. Som liten gutt var Sivertsen med onkelen på ørretfiske i Stutvassdalen midt på øya, hvor det er trær og busker og mye frodigere enn der han bodde med foreldrene. Vindmøllene skal nå bygges rett ved dette området. Frøya er dessuten så flatt, 76 meter på det høyeste, at Sivertsen vil se de lange vindarmene også om han står like ovenfor den gamle gårdsplassen til foreldrene på andre sida av øya.
Det var bestefaren som bygget huset på 1950-tallet. Foreldrene hadde ikke råd til å sette opp hele huset med en gang, så de snekra litt etter litt. Den første vinteren var bare ett rom ferdig, kjøkkenet, og det var ikke skikkelig isolert. Faren var på storsildfiske i vintermånedene og hadde lagt igjen 150 kroner, som sju år gamle Sivertsen og mora skulle klare seg på.
– Vi sov på en divan. Det var så trekkfullt og kaldt at vi pakket inn stekeovnsdørene i ulltepper og brukte dem som varmeflasker, forteller han.
På skolen var Sivertsen flink, men det var ingen selvfølge at han skulle studere videre. Da han var 16 år og ferdig med framhaldsskolen, tok han med seg to bøker av Knut Hamsun og prøvde seg i fiskebåt. De var 16 karer, som bodde tett i tett i køyer foran i båten.
– Det var veldig god stemning. Mange historier kom fram, også litt for grove for meg, fra disse mannfolka som hadde vært ute i seks uker, sier Sivertsen og humrer.
De dro opp til Finnmark for å leite etter sild. På grunn av midnattssola var det vanskelig å skille mellom natt og dag. Det hadde heller ikke noe å si: Dukket det opp en sildestim, ringte skipsklokka, og alle måtte på dekk.
– Ei natt utafor Sørøya blåste det ganske mye. Vi fant en sildestim, og jeg måtte på dekk og hoppe ned i båten flere meter ned. Da sto vi låst i båtene utafor hovedbåten og dro inn nota for hånd. Jeg hadde glemt hanskene mine, og da jeg kom om bord, var huden borte fra knokene mine. Jeg kunne se det hvite beinet under, sier Sivertsen og viser på hånda.
Hardt arbeid var vanlig for ham. Før de fikk sitt eget hus, bodde Sivertsen og foreldrene på gården til besteforeldrene. Der var det trangt om plassen og om pengene, men de dyrket den maten de trengte og byttet til seg resten. Bestefaren var aktiv i Misjonssambandet, og lille Sivertsen fikk religiøs oppdragelse.
– Jeg måtte være inne på søndag formiddag for bønnestund. Da satt vi ved kjøkkenbordet, og de gamle foldet hendene og leste fra bibelen og sang. Da jeg fikk gå ut, var det tid for å gå til søndagsskolen på bedehuset.
Broren til bestefaren var derimot Arbeiderparti-mann, drev et mekanisk verksted og var aktiv i kommunestyret. På kontoret hadde han hengende tre bilder ved siden av hverandre: seg selv i midten og Martin Tranmæl og Vladimir Lenin på hver side. Sivertsen ler godt av dette. Han har egentlig lagt om til en Oslo-dialekt ispedd trøndertonefall, men når han skal etterligne bestefaren tar han en u-sving.
– Han sa til broren sin: «mein’ du verkeli’ at di folkan ska’ hæng på sia tå dæ på væggen, di som e’ kommunista og forføli’ di kristne?» sier Sivertsen på brei trønderdialekt og smiler.
Religionen fulgte ikke Sivertsen videre, men bestefaren lærte ham noe som har formet ham: at det er viktig å være engasjert i noe, brenne for et eller annet. Akkurat nå er det å «hindre at landet bygges ned av vindkraft».
– Norge er nesten bare fjell og skog. Er det ikke plass til vindmøller noen steder?
– Jeg ville ikke stilt spørsmålet på akkurat den måten, sier Sivertsen litt som en spøk.
Han ler tørt og fortsetter:
«Jeg prøvde å stanse OL i Norge, fordi jeg syntes det var unødvendig ressursbruk»
– Spørsmålet er heller om det er behov for krafta, og det er det ikke. Denne vindkrafta som man skal bygge, er ikke begrunnet i noe reelt behov i Norge, sier han.
– Det er noe vakkert i å få være Europas grønne batteri?
– Jo, men det skjer ikke, og vårt bidrag blir i så fall en dråpe i havet, sier Sivertsen, som heller vil at Norge fikser opp gamle vannkraftverk.
Etter at vi har pratet en stund, sier han at vi helst bør kalle dem «vindturbiner» istedenfor vindmøller og vindparker. Den tidligere kommunikasjonsdirektøren veit godt at ord er makt. Han forklarer at folk tenker på møller som noe søtt og koselig, som står i hagen til folk og pumper vann. De som bygges nå, er derimot storindustri, og «turbin» er et maskinord.
Stemmen blir skarp når han snakker om europeiske investorer, som har puttet milliarder av kroner inn i norske vindkraftprosjekter. De får støtte fra staten og slipper å betale en del skatt som vannkraftverk må betale. Sivertsen rister på hodet.
– Jeg kan ikke forstå at regjeringen kan godta en slik modell, sier han og ler høyt.
Han fortsetter å le lenge. Det er både en hånende og oppgitt latter. Han lurer oppriktig på hvorfor Norge har sagt ja til dette. Det viktigste spørsmålet er likevel mindre teknisk:
– Er det riktig å ødelegge naturen for å redde klimaet?
Sivertsen spør litt retorisk, men ikke bare. Han er med i en liten filosofigruppe og er oppriktig interessert i svaret.
– Mange har en instrumentell forståelse av naturen, at den skal måles, veies, telles og utnyttes til noe. Men naturen er identitet, opplevelse, stemning. Når det skillet opphører, mellom mennesket som subjekt og naturen som objekt, da kommer man i en stemning. Man blir opphøyet, som når man ser kunst eller hører musikk.
Han bruker store, akademiske ord om naturen, men de strålende øynene forteller at dette handler om mer enn terawatt og grunnrenteskatt. Fra en kontorplass i betonginfiserte Oslo sentrum kan det virke merkelig å gå av skaftet for noen metallstenger rundt omkring i skogen. Kan man ikke bare legge søndagsturen noen hundre meter til sida, liksom?
Men for Sivertsen og tusenvis av andre som ham kjennes det som at anleggsmaskinene graver dype sår, ikke bare i jorda, men i deres eget kjøtt. Naturen er ikke bare noe de befinner seg i, de er en del avnaturen. Vindmøllene blir symboler på at maskinene vinner over det levende.
– Noen avfeier engasjementet vårt med at det er resultat av «nimby»-effekten, not in my backyard, at vi bare ikke vil ha det i vår egen bakgård. Men det handler ikke om det, jeg vil heller si at det er allmenningens tragedie.
Hans siste poeng handler nemlig ikke om dårlige businessavtaler med tyskere eller om naturens egenverdi. Det dreier seg om at trærne og fjellene bør eies av alle og ikke bare noen. Vi sitter ute og snakker på en benk, men plutselig braker det over oss, og himmelen er blitt tung og grå.
– Vi kan gå hjem til oss, så får du hilse på kona mi.
Astrid Haugaard Sivertsen og Sverre Sivertsen har vært sammen i 30 år. De fant hverandre i kjærligheten til musikk og alt som er grønt. Hun setter fram te og kjeks og tar den lille hunden Hvivva i fanget.
– Noen ganger blir det litt mye vindkraft for henne, sier Sivertsen.
– Ja, spør om jeg er interessert i vind, sier hun og smiler.
– Er du interessert i vind?
– Jeg er interessert i energi, men ikke på denne måten. Jeg tenker på energi mellom mennesker, farger, all energi. For så vidt også vindmøller, men det får være måte på, sier hun.
– Det kan bli for mye?
– Noen ganger, ja. Nå er det sommerferie, ikke vindmøller, trodde jeg, sier Haugaard Sivertsen og lener seg tilbake i stolen.
Både hun og mannen er sertifiserte til å undervise i de kinesiske kroppsøvelsene qigong. Qigong betyr energiarbeid og går ut på å gjøre sakte bevegelser som etterligner dyra. Det var Haugaard Sivertsen som begynte, hun er fysioterapeut. Men Sivertsen instruerte en gang kolleger da han var kommunikasjonsdirektør i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).
– På et hotellseminar greide jeg å få med meg ledergruppa på å gjøre noen øvelser. Da sto alle ingeniørene og direktørene i hagen og gjorde disse bevegelsene. Noen var litt beklemte, da. Men etterpå kom de til meg og sa «Sverre, kan ikke du gjøre litt qigong igjen? Men gjerne litt skjult».
«Jeg ser det er noen få som sauser sammen vindkraftmotstand og innvandringsfiendtlighet»
Sivertsen tror ikke de gamle kollegene i NVE er helt fornøyd med at han går så hardt ut mot dem i vindkraftsaken. Men også da han jobbet der, var han kjent for å si det han mente.
– Jeg kan være litt for rask på ballen og bare si ting. Det går jo ikke an i en offentlig stilling. Jeg har jo mange ganger fått høre det av statsråden, måttet inn på teppet. Så måtte jeg komme tilbake til NVE, og kollegene visste at jeg hadde blitt innkalt for å ha dummet meg ut, sier Sivertsen og ler høyt.
Når man går hardt ut for å forsvare norske interesser og norsk natur, er det viktig nettopp å velge sine ord med omhu. Man kan trekke til seg folk med meninger man kanskje ikke ønsker. Sivertsen erkjenner at det er noen med nasjonalistiske holdninger i organisasjonen.
– Jeg ser at det er noen få som, på egen facebookside, sauser sammen vindkraftmotstand og innvandringsfiendtlighet. Men vi i ledelsen i Motvind Norge er ganske strenge og holder fast på hovedmålet vårt, bærekraft, sier Sivertsen.
Han forteller at han er ekstra forsiktig når han uttaler seg fordi han ikke vil skape noen «utenlandsfobi».
– Når vi framsnakker Norge og snakker negativt om internasjonal storkapital, kan det …
– Misforstås, skyter Hauggaard Sivertsen inn.
– Ja, misforstås, og så henger de seg på. Man ser ting gjennom egne briller, sier Sivertsen.
«Jeg kan se en artikkel og tenke ‘dæven ta, dette må jeg svare på’, og så er jeg på karusellen igjen»
— SVERRE SIVERTSEN
De to fullfører hverandres setninger og er som i en symbiose. Sivertsen forteller at kona holder ham i sjakk når han selv gjerne vil buse ut med noe.
– Er dette første gang han er inne i et sånt engasjert modus som nå?
– Nei, han har holdt på med sånt i mange år, Don Quijote, sier Haugaard Sivertsen og smiler lurt.
Begrepet «å kjempe mot vindmøller» kommer nettopp fra historien om eventyreren Don Quijote. Det avfeier engasjement som dumskap eller basert på vrangforestillinger. Sivertsen har blitt møtt med denne klisjeen, men for ham er den blitt en hedersbetegnelse. Selvsagt skal han kjempe mot vindmøller. På spørsmål om vindkraftengasjementet bare er ett av en rekke tidligere prosjekter, svarer han kontant ja.
– Det kan hende jeg hviler meg en periode, men så kan jeg se en artikkel og tenke «dæven ta, dette må jeg svare på», også er jeg på karusellen igjen. Det er helt essensielt for meg å være med i samfunnsdebatten.
– Hva var det som opptok tida di før vindkraftengasjementet?
– Ja, det var mye skriving rundt … Hm, hva var det da? spør Sivertsen seg selv og tenker et par sekunder.
– Jo, jeg prøvde å stanse OL i Norge, fordi jeg syntes det var unødvendig ressursbruk.
Han beskriver engasjementet som at han ikke klarer å la være.
Han klarte heller ikke å holde seg den helga i november i fjor, da vindkraftmotstanderne samlet seg for første gang. De reiste dit hvor vindmøllene skal stå, for å ha en stille demonstrasjon. Noen hadde med ei likkiste for å «begrave» naturen på Frøya. Den gamle ordføreren hadde kledd seg ut som prest og holdt tale i «begravelsen», husker Sivertsen.
Demonstrasjonen var på andre sida av veien fra anleggsområdet, men Sivertsen gikk ut i veien. Han hadde ei antivindkraft-T-skjorte og spiste pølse i lompe. Plutselig kom politiet og ba Sivertsen flytte seg vekk.
– Jeg gjorde det, men så gikk jeg tilbake igjen etterpå. Da sa politiet at «nå får du ei bot», smiler Sivertsen.
Da han ikke fikk noe krav i posten, etterlyste han bota og en begrunnelse. Til slutt sendte han dem en egen.
– Jeg skrev: «Sverre Sivertsen, født 1945 fra Frøya, ble anholdt for å ha spist ei pølse med ketsjup på offentlig vei». Jeg har fortsatt ikke sett noen bot, sier Sivertsen og smiler.
