Statens æresbolig, Grotten, var opprinnelig Henrik Wergelands hjem. Der flyttet han inn med sin Amalie 17. mai 1841. Wergelands seks år gamle sønn Olaf bodde der også. Og Veslebrunen, hesten som hadde det med å stikke av hver gang Wergeland hadde fornærmet den. Stuen fylte dikteren med småfugler, katter og en hund. I arbeidsværelset hadde han duer og visstnok en rev i bur. I huset åpnet han et folkebibliotek der fattigfolk kunne låne bøker fra hans private samling. I selve fjellgrotten under huset anla han etter hvert en brønn der folk kunne slukke tørsten. Her hadde familien en fin periode. Men Wergeland hadde vært en stridens mann hele livet, og etter endelig avgjørelse i en årelang rettsprosess, ble Wergeland dømt til å betale en pengesum som var større enn han kunne betale. Han måtte selge huset og kjøpe seg et mindre krypinn. På det tidspunktet var han allerede dødssyk. Han søkte Stortinget om lov til å bli gravlagt i Grotten. Stortinget avslo fordi de fryktet det ikke ville være noen som kunne stelle graven etter hans død. De kunstnerne som senere har bodd i Statens æresbolig, har altså ikke skullet stelle Wergelands grav.