Slik det gjerne er her til lands, var mannen min eldre enn meg. Og da kreftene hans minket, bisto kommunen med hjemmesjukepleie. Pleierne kunne komme både en og to ganger i døgnet, og de var vennlige og omsorgsfulle, rede til å gjøre hva de kunne for at vi skulle ha det bra, både pasient og pårørende. Det var ikke bare mannen min de stelte og godsnakket med. Jeg kunne også få en prat og råd. Og oppsto det en vanskelig situasjon når de ikke var hos oss, kunne jeg ringe og få veiledning og hjelp.