I 1980-årene ble det plutselig interesse for skandinavisk kunst. Det var vel behov for noe nytt, i så vel gallerier som museer, noe som var uutforsket og tilmed hadde kommersielle muligheter. Det var utstillingen «Northern Light» på Guggenheim-museet i New York 1982 som startet en serie utstillinger rundt i verden og ga en mal for hvordan slike utstillinger skulle være.
Det var til stor ulykke for norsk kunst. De beste og viktigste kunstnerne kom ikke med. De som best kunne ha klart seg internasjonalt og hadde fått mest ut av å «konkurrere» utenfor fiskerigrensene. Og kurator var Pontus Hultén.
Pontus og hans svenske assistenter besøkte svært sjelden Norge og enda sjeldnere kontaktet de kunstnere eller så viktige utstillinger. De norske kunstnere som kom med på Pontus’ utstillinger var de få som stilte ut i Stockholm.
Og fra Norge var det ingen som blandet seg. UD betalte og mente de hadde gjort sitt, og Nasjonalgalleriet var ikke interessert i de nye kunstnerne, – heller ikke Museet for samtidskunst da det kom.
Pontus hadde en særegen autoritet og sjarm. Han tålte ikke kritikk av «sine» utstillinger. Og det forekom jo, blant annet av undertegnede. Slik kritikk førte til voldsomme raseriutbrudd og langvarig utelukkelse fra samtale og diskusjon.
Når det gikk over, var Pontus en god kamerat som gjerne lyttet og delte av sine omfattende kunnskaper. Men når han valgte kunstnere til utstillinger utenfor Norden, var valgene bestemt av hans egne likes og dislikes, trofast iverksatt av hans svenske «assistenter».
Når Pontus Hultén ikke interesserte seg for det som foregikk i Norge, hadde det nok å gjøre med hans mer generelle kunstsyn. Han var sterkt kritisk til det han kalte «Munch-linjen», som han mente dominerte norsk kunst. Derfor skaffet han ikke et eneste Munch-bilde til museet. (Maleriet «I badeanstalten» var en tid deponert av en norsk samler, men sjelden utstilt).
Og hele «Weidemann-generasjonen», samt etterfølgende årganger ble holdt utenfor hans utstillinger.
Pontus vendte seg mer mot det som skjedde i USA, spesielt popgenerasjonen – Andy Warhol, Robert Rauschenberg og så videre. Men synd var det at kunstnere som Bjørn Sigurd Tufta, Bård Breivik og Per Inge Bjørlo ikke fikk den eksponering ute som de fortjente og hadde hatt godt av.
Så tok kunstnerne selv fatt, og i dag hadde vi vel neppe hatt bruk for en Pontus. På den måten …
Per Hovdenakk har gjennom et langt liv reist mye og møtt mange. Klassekampen trykker på lørdager epistler om noen av hans møter.
SØKER MAKT: Unge Venstre-leder Tord Hustveit forventer at spørsmålet om regjeringsdeltakelse vil bli diskutert på helgas landsmøte, om enn i uformelle fora. foto: Erlend Aas, NTB Scanpix
VILLIG: Et godt lokalvalg er nok til at Venstre kan gå inn i den blåblå regjeringen. Unge Venstres leder mener gjennomslag er viktigere enn navnet på regjeringspartnerne.
– Hvis Venstre til høsten gjør et godt lokalvalg og får større tyngde, kan vi gå i regjering da, sier Unge Venstre-leder Tord Hustveit.
Partileder Trine Skei Grande listet opp Venstres seire i samarbeidet med den blåblå regjeringen da hun i går åpnet partiets landsmøte på Fornebu.
Men Hustveit mener partiet kan få enda større gjennomslag ved å gå inn i regjering med Høyre og Frp.
– Jeg tror vi skal vente til etter lokalvalget neste år, men da kan det være aktuelt. Et godt lokalvalg kan være dytten vi trenger for å få enda større gjennomslag i forhandlinger med Høyre og Frp.
Frp-skepsisen som forsvant
Grande uttalte til VG tidligere i uka at Venstre må vokse for å kunne gå i regjering med Høyre og Frp. Fram til valget i 2009 hadde Venstre som prinsipp at partiet ikke ville støtte en regjering der Frp inngikk.
– Er du ikke skeptisk til å regjere med Frp, Hustveit?
– Om vi skal sitte i regjering eller i opposisjon avgjøres av hva som gir oss størst gjennomslag, ikke av navnet på regjeringspartnerne, sier han.
– Hva skal til for at Venstre sier ja til å gå i regjering?
– Får vi mer gjennomslag for å spre makt nedover i samfunnet og å løse klimakrisa, bør vi gå i regjering. Dersom Høyre og Frp ser at de trenger oss innenfor regjeringskontorene for å sikre nytt flertall i 2017, og vi få mye igjen på disse punktene, kan regjering være det rette stedet for oss.
Vil presse fra høyre
Unge Venstre-lederen forventer at spørsmålet om regjeringsdeltakelse vil bli diskutert på helgas landsmøte, om enn i uformelle fora.
– Det blir ingen diskusjon om regjeringsdeltakelse i landsmøtesalen. Men det blir nok en del debatt om det på nachspielet, sier han lurt.
Blant temaene som ventes å bli diskutert heftig på årets landsmøte er Unge Venstres forslag om å kutte i sykelønna og senke skattene for å møte framtidas velferdsutfordringer.
Hustveit ønsker å redusere sykelønna fra dagens nivå på 100 prosent til 80 prosent.
– Det offentlige forbruket er doblet siden 1970-tallet, samtidig som vi har halvert offentlige investeringer. Vi vil snu dette, og mener et kutt i sykelønn er en del av løsningen, sier han.
– Deres forslag er så kontroversielt at selv ikke Frp- og Høyre-regjeringen vil ta i det. Er det ikke spesielt at dere vil presse regjeringen fra høyre?
– Det er helt naturlig for Venstre som frihetsparti å arbeide for det. Vi vil ikke begrense friheten for neste generasjon. Veldig mange politikere vil redusere sykelønna, men vil ikke si det høyt. Vi tror det er mye bedre enn å bli tvunget til å kutte i velferdstilbudet til de svakeste noen år fram i tid.
– Men er ikke de syke de svakeste?
– Det blir for enkelt. Sykelønn betales kun til folk som har jobb. Det er faktisk en del som ikke har den rettigheten.
Venstres nestleder Terje Breivik har ledet komiteen som forbereder sakene for landsmøtet. Han viser til at forslaget om sykelønnskutt er en dissens fra ungdomspartiet.
– Vi hadde en tilsvarende debatt da vi skulle vedta partiprogrammet vårt i fjor, og da ble et liknende forslag avvist. Så gjenstår det å se hva som blir resultatet av debatten i år, sier han.
– Opplever du at ungdomspartiet presser dere til høyre?
– Det er jo bare bra at Unge Venstre skaper debatt ved å presse moderpartiet, men forslaget om sykelønnskutt har altså blitt nedstemt tidligere, sier han.
ET VALG: Mariadøtrene har valgt Gud i stedet for ekteskapet. De lever et klosterliv midt i verden.
En lykkelig kjærlighet
DokumentCatarina Nedertoft Jessen (tekst) og Jakob Dall (foto)
Mariadøtrene i Kruså.
Når Mariadøtrene tar bussen fra den lille sørjyske byen Kollund Østerskov, er det mange som snakker til dem. Skolebarn som er nysgjerrige på de lange, blå draktene, og voksne i livskriser finner trygghet ved å snakke med mennesker de forbinder med Gud. Men søstrene har opplevd en liten endring. I dag er det færre medpassasjerer som snakker sammen, og flere som isolerer seg bak skjermer eller med øreklokker. Kanskje fordi stillhet i dag har blitt en mangelvare, tror søstrene. De tror alle trenger ro, og at stillheten lett kan oppstå i salmesang og kanskje til og med gjennom musikk i høretelefoner.
På Mariagården inntas de fleste måltidene i stillhet. Klokka ringer til bønn fire ganger daglig, og sengetidene passes. Slik var det for 20 år siden, slik er det i dag, og slik blir det i morgen. Resten av livet vil Mariadøtrene leve uten å ha sex, innta måltider bare krydret med salt og gjøre alt for å få søsterskapet til å fungere.
Den indre tautrekkingen
Søster Magdalenas øyne er lukket mens orgelet bruser der ute, og salmesangen toner klart fra de ni medsøstrene ved benkeradene. Ansiktet har sarte linjer, men den ytre forfengeligheten er forlatt for flere tiår siden. Håret er dekket av et blått tørkle, og kroppens silhuett er skjult i en gulvlang, blå drakt. Det er nesten 20 år siden hun var 23 år gammel og bestemte seg for at hun ville leve klosterlivet.
Kimen til det kristne livet ble lagt allerede i tenårene, da hun ble konfirmert og fant verdi i troen på at hun hadde blitt skapt av Gud. Da spørsmålet om hva hun skulle bruke livet sitt til presset seg på, fant hun trygghet i kristendommen. Det forteller hun når vi forlater Holbøl Kirke for å dra tilbake til Mariagården, hvor ukas eneste felles utflukt fra hjemmet er til sognekirka.
– Jeg hadde mange spørsmål, men ingen gode svar. Jeg prøvde masse forskjellige ting. Studerte litt hist og her, reiste litt, arbeidet litt. Det var ingen sammenhenger og ingen rød tråd i livet, sier søster Magdalena om tida før hun oppsøkte Mariadøtrene i Sverige.
– Jeg trodde ikke det møtet ville berøre meg så sterkt. Det gikk opp for meg at jeg levde et overflatisk liv. Jeg var nok litt redd for min indre side.
Etter fire års tautrekking i tankene tok hun spranget og valgte klosterlivet. Før det hadde hun alltid hatt en ferdigpakket koffert stående, så hun var klar da den impulsive lysten til å reise vekk innfant seg. Foreldrene var bekymret. Hadde datteren blitt hjernevasket, eller hadde hun fått en personlighetsforstyrrelse? De ble beroliget de besøkte datteren i klosteret og forsto at hun fortsatt var seg selv. Men nå med et nytt, selvvalgt navn.
Når søster Magdalena tar toget mellom klosterhjemmet i Danmark og de to hjemmene i Sverige, er det noen ganger folk som peker. Hun snur seg alltid i slike situasjoner for å se hva de har fått øye på. Når hun oppdager at det bare er henne selv, blir hun forundret. Hun føler seg ikke annerledes enn resten av samfunnet.
Hjemmelaget saus
Søster Clara har på seg et grått forkle over den blå drakten og blåser på glørne, slik at ilden kan få fatt i en gammeldags støpejernskomfyr. Over komfyren henger det et lite kors laget av bjørk og et ikon som forestiller jomfru Maria. Det får ikke så mye oppmerksomhet mens matlagingen står på. En søster iført lyserøde gummihansker vasker opp. Folie, plastposer og melkekartonger blir hengt til tørk. Alt blir brukt på nytt. Matrester og potetskrell havner i komposten og blir brukt til å gjødsle det jordstykket som forsyner søstrene med grønnsaker året rundt.
Søster Clara er 37 år og kom til Mariagården som 34-åring. Hånda hennes bærer fortsatt ikke gullringen som betyr et livslangt ja til Gud og klosterlivet. Først etter fem år får man den muligheten. Men hun har fått en Jomfru Maria-medaljong om halsen.
– Det jeg manglet før jeg kom hit, var en sammenheng. Som enslig kvinne hadde jeg ikke møtt sammenhenger hvor man kunne gi kjærlighet og omsorg til andre. Jeg tenkte i mange år at den sammenhengen som jeg skulle finne, var en mann. Slik tenker nok de fleste, forteller søster Clara mens hun rører i sausen.
Som jurist hadde hun ikke tid til å lage mat fra bunnen. Leiligheten i Stockholm og vennene krevde sitt.
– Som enslig kvinne dreide alt seg om meg. Gjestene våre her setter pris på at vi tar oss av dem og lager maten fra bunnen. De må jo mangle det i hverdagen sin.
Mellom de fire daglige bønnene er det mye å ta seg av. Om sommeren er det gress som skal slås, planter som skal passes, maskiner som skal ses til. Om vinteren blir det syltet og frosset ned. Reingjøring og klesvask er det året rundt. Selv om det er mange gjøremål, blir ingenting gjort i hast. Skimtes en flekk på en tallerken, får den en ekstra runde med et kjøkkenhåndkle, og selv om maten er enkel, blir det pene porselenet alltid brukt på søndagen.
Søstrene har ikke adgang til Internett; de foretrekker stillheten. En gang imellom ser de nyheter på tv. De leser noen aviser og setter små kryss ved de artiklene de synes at de andre søstrene kan ha nytte av å lese.
Paulina Mariadotters kall
Information overnatter i bygningen Solvang, som var den første bygningen Mariadøtrene kjøpte i 1947. Det var tidligere en bygning for gendarmer, hvit med røde vindusrammer. Her bor de eldste søstrene, som ikke lenger kan være aktive i husholdningsarbeidet. De lager frokost og kveldsmat selv, men varm lunsj bæres inn fra kjøkkenet i trehuset. Det kunne ikke falle noen inn å sende de gamle søstrene på pleiehjem. De hjelper hverandre så godt de kan, og omsorgen blir håndgripelig når de yngre søstrene forsiktig balanserer en sykkelkurv med poteter, stek og varm saus gjennom hagen til de eldre. Alderskløften er stor mellom 23 år gamle søster Agnes og 88 år gamle søster Cecilia, som har valgt det samme livet.
Det er i denne bygningen den svenske stifteren av Mariadøtrene, Paulina Mariadotter, hadde rommet sitt da hun fortsatt levde, fram til 1985. I sin ungdom arbeidet hun ved en skole for jenter med problemer. Det var under dette arbeidet hun fikk det hun opplevde som et kall fra Gud. Hun fikk en visjon for et fellesskap hvor enslige kvinner ble en del av noe større. Hvor kvinner kunne stå fritt til å engasjere både sjel og legeme i tjenesten for Gud.
Mariadotter fikk en beskjed fra Gud om at hun skulle bo i Sverige, men føre budskapet videre gjennom Danmark til Tyskland. Hun dro til Danmark på 1940-tallet, men på grunn av andre verdenskrig nådde hun ikke til Tyskland. Det naturlige valget ble derfor å starte opp et søsterskap så tett på grensa til Tyskland som mulig. Hun møtte den danske enka Maria Elisabeth, som også hadde fått et kall fra Gud, men som likevel var usikker på innholdet. Sammen fant de en midlertidig bolig i området nær Flensborg Fjord. Mange kvinner kom på besøk i sommerhalvåret, men boligen var ikke isolert godt nok til at man kunne bo der hele året. Derfor ble Solvang raskt et alternativ. Underveis fikk Mariadotter en definisjon på fellesskapet da de som eneste kloster i Danmark ble anerkjent av den danske statskirka.
Det finnes andre klostre i Danmark, men de er for medlemmer av den katolske kirka. Mariadøtrene kaller seg ikke nonner, men søstre. Nonnebetegnelsen er forbeholdt de som tilhører den katolske kirka. Det er mange fellestrekk, men noen forskjeller også. Nonnenes drakter er svarte, mens søstrenes er blå. Mariadøtrenes tro tilhører den evangelisk-lutherske kirka, og selv om de ikke får økonomisk støtte av statskirka, betyr anerkjennelsen mye for dem.
– Egentlig er det jo helt umulig å leve så mange kvinner sammen. For mennesket vil jo bestemme selv, innrømmer søster Clara.
Likevel har hun og de andre søstrene funnet glede i dette livet. Søster Magdalena har en god forklaring:
– De gamle søstrene har lært oss en av nøklene til et liv i forsoning. Det er villigheten til å gi opp retten til å ha rett. Er det nå så forferdelig viktig at jeg har rett? Eller er det viktigere med relasjonen? Hvis man kan legge det fra seg, kan man komme til å snakke mer åpent om ting, sier søster Magdalena, og søster Clara nikker.
Søstrene tar imot alle enslige kvinner som kommer og trenger råd. Men rådene kommer aldri direkte fra søstrene. De besøkende må selv finne ut hva som er den riktige veien. Noen kvinner tror de har fått et kall fra Gud, og at de skal leve et klosterliv, men de fleste finner ut at det ikke er noe for dem.
– Vi vet ikke hva som er den riktige veien for andre enn oss selv, sier søster Magdalena, som setter like stor pris på at en kvinne finner kjærligheten med et annet menneske, som gjennom klosterlivet.
Selv om -veiene for den enkelte kan være forskjellige, ønsker søstrene at den enkelte tar stilling til hvilken vei han eller hun vil gå.
– Jeg tror det er viktig at vi tør å snakke med hverandre om at vi skal velge en retning. Det er en illusjon å tro at friheten fortsetter til jeg blir 40 år. Når man når dit og oppdager at det slett ikke var friheten likevel, så er det for seint. Eller for seint – det er jo egentlig aldri for seint. Men man kunne ha blitt så mye mer i personen sin hvis man hadde valgt en vei, sier søster Magdalena.
– Det er en del av livet å finne sin vei. Hvis man ikke treffer en avgjørende beslutning for retningen i livet sitt, så er livet plutselig gått uten at det har blitt til noe. Uten at man har modnet. Klosterlivet er ikke statisk. Vi utvikles og modnes, og vi føler ikke vi blir stående på samme sted, sier søster Magdalena.
Søster Clara supplerer:
– Jeg har jo opplevd det. For jeg var ganske gammel da jeg kom. Jeg kan si at når man kommer opp i 30-årene, begynner friheten å bli til en tomhet. Man blir ikke rikere som person, man blir mer tom hvis man fortsetter å lete etter en vei i livet.
– Tror dere det er mange som ender i tomhet?
– Vi møter i hvert fall mange kvinner som har det slik. Vi møter også en del som er litt redde for å stoppe opp og kjenne etter, sier søster Magdalena.
Gjennom nesten 20 års klosterliv har hun opplevd at mange henvender seg med en «tomhet».
SØSTER CLARA: Søster Clara var jurist i Stockholm, men da hun var 34 år fant hun en større sammenheng og valgte å oppsøke Mariadøtrene. Nå har hun vært der i tre år.
– Vi opplever at det er mange i dag som har behov for at noen lytter. Kanskje det ikke er så mange som har tid. Og kanskje de heller ikke er interessert i å lytte. Vi er medmennesker. Ingen av oss er uberørt av de historiene vi hører, men som kristne har vi den gaven at vi ikke trenger å ta det på våre egne skuldre. Vi tar med det til Gud – han bærer alt.
Ikke på trass
Klokkene ringer utenfor søstrenes kirke. Ved ettermiddagsbønnen er de eldre også med. Kvinnene fordeler seg på hver sin rekke og synker inn i seg selv. De lener seg framover når de synger «Herren» og har blikket rettet mot hendene i fanget. De fire daglige bønnene kan høres på søstrenes stemmer. Selv om flere av dem er eldre kvinner, lyder de som unge jenter når de synger salmene med lyse og lette stemmer.
Etter bønnen drikker vi ettermiddagskaffe.
– Er det noe her i livet dere har blitt skuffet over?
Søster Magdalena ser overbærende på meg når hun svarer:
– Det er noe mange har en forestilling om. At for å velge dette, så må det ha skjedd et eller annet ulykkelig. Slik er det jo ikke.
– Det ligger mye dypere. Jeg ville ikke ha vært her i 40 år hvis det var fordi jeg var ulykkelig, sier søster Ragnhild, 66 år.
Søster Magdalena nikker:
– Det er en gave å møte kjærligheten gjennom et annet menneske. Men vi har møtt kjærligheten denne veien. Det handler om Guds kallelse.
– I kirka sang dere en salme om at Jesu slekt skal føres videre. Men hvis alle lever som dere, vil det ikke være noen kommende generasjon å føre livet videre til?
– Alle skal ikke leve som oss. Det har vi ikke noe ønske om. Men vi er helt trygge, for det er ikke oss som styrer det. Det er jo Herren som kaller. Og han har bedre styr på ting enn oss, sier søster Ragnhild.
– Og inntil videre har det ikke vært et problem at vi har blitt for mange, ler søster Clara.
Etter dagens siste bønn klokka 20.45 går alle hver til sitt. Søster Magdalena følger meg på vei til rommet mitt i stillhet.
– Jeg har funnet min vei, sier hun plutselig.
– I begynnelsen kunne jeg ikke forklare hva det var, selv om jeg syntes jeg hadde styr på både intellekt og talegaver. Men jeg visste det innerst inne. Jeg visste at det var verdt å gi alt for. Jeg vet nå at jeg har møtt Guds kallelse. Den kommer ikke utenfra og rammer en, men innenfra, sier hun.
– Dette er ikke ulykkelig kjærlighet, det er lykkelig kjærlighet.
