Stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, Anine Kierulf, har utnevnt seg selv til en slags kampanjegeneral i norsk offentlighet for forflytning av makt fra folkevalgte organer til internasjonal domsmakt. I en stort oppslått debattartikkel i Dagbladet lørdag 23. mai under tittelen «Siste ord» karakteriserer hun kulturminister Trond Giskes forsøk på å opprettholde det norske forbudet mot politisk tv-reklame til tross for dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD), som «internasjonal rettsopportunisme». Kierulf velger å se EMDs ekspanderende makt som en ukontroversiell - om enn lite offentlig diskutert - forlengelse av Høyesteretts rolle som øverste domsmakt her hjemme. Så enkelt er det imidlertid ikke. I Norge er det Høyesterett som i siste instans avgjør hvordan Grunnloven skal forstås, men hvis Høyesterett tolker Grunnloven på en måte som stortingsflertallet over tid mener er uholdbar, kan Grunnloven endres etter en nøye fastsatt prosedyre. Ingen annen statsmakt kan hindre Stortinget med 2/3 flertall å vedta endringer i Grunnloven. Dette sikrer det norske rettsvesenet en demokratisk forankring, som ikke gjelder på samme måte for EMD. Dette hadde i og for seg ikke vært et så stort problem, hvis det ikke hadde vært for prinsippet om «dynamisk tolking og rettsutvikling». Dommene i EMD følger ikke nødvendigvis av den opprinnelige teksten eller intensjonen, men lever sitt eget liv avhengig av skiftende politiske forhold. Dermed har EMK-systemet på linje med EU-retten utviklet seg å bli en slags selvgående, evig ekspanderende Leviathan, som ikke kan kalles tilbake når den først er satt i bevegelse.