Marvin lever i et rosa helvete, hvilket har gjort ham så forvirret over sin egen tilværelse at han har begynt å gjøre som Lars Sponheim, å omtale seg selv i tredje person. Er du barnløs, eller kun har bidratt med flere gutter til denne verden, tenker du kanskje at «nå har det rabla for marvin, hva er vel bedre enn en rosa tilværelse». Tilhører du de som har døtre i en fire-fem-årsalderen, skjønner du helt sikkert hva marvin snakker om. I takt med at den endeløse kommersialiseringa av samfunnet vårt har ført de mentale tenårene stadig nærmere fødselen, ender et stort flertall av jentene når de er fire eller fem år i en periode der verden i stor grad handler om hvilken farge ting rundt dem har, rettere sagt om hvorvidt de er rosa eller ikke. Hjemme hos marvin er den eldste datteren inne i en slik fase, hvilket kan føre til kriser som for marvin og hans kjære kan synes uforståelige, men som kanskje handler om datterens dypt eksistensielle identitet? Man har imidlertid lært seg å leve med det, og å planlegge hverdagen for å hindre at slike kriser oppstår. Samtidig propaganderer man aktivt for alle andre farger, uten særlig nytte. Da marvin våknet denne morgenen slo imidlertid hans kjære alarm ved å opplyse om at man kort sagt hadde driti på draget og lagt samtlige av datterens rosa tøy i vaskemaskinen før man gikk til sengs (det må skytes inn at datteren skulle tilbake til barnehagen etter ferien og at krisen ved å mangle rosa tøy var ekstra stor denne morgenen). Det gikk heldigvis godt denne gangen, da man innerst i skapet oppdaget en kjole med noen rosa blomster. Men det var like før, tro marvin, det var like før. Du kødder ikke med rosa.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Utflukt og Sosioraster
Ordet design har havnet i hyllene på Nille, og overklassen må ta avstand fra det som tidligere var deres domene. Utflukts antidesignnummer er et eksempel på hvordan ordet design har blitt devaluert. Kunsten er kanskje siste skanse, og derfor stiller Utflukt spørsmålet alle lurer på: «hva er egentlig forskjellen på kunst og design i dag?» Som det refleksmessig pleier å være, er det «reklamebransjen» som får pepper for elendigheten som brer seg over verden. Det som er virkelig truende for borgerskapsdøtrene i Utflukt, er når omgivelsene ikke stemmer overens med deres velutviklede estetiske sans. Den er så velutviklet at de er i stand til å se skjønnheten i det stygge, og at de, i motsetning til det lettforførlige folket, er i stand til å se igjennom pynten reklamebransjen påtvinger omgivelsene. Med det demokratiske sinnelaget Utflukt er basert på, er det en rekke redaktører som bidrar i lanseringsarbeidet til overklasseestetikkmagasinet, og både redaktørene Mina Hauge Nærland og Tanja Salvik har skrevet innlegg etter at jeg kommenterte påstandene Hauge Nærland kom med om segmenteringsmodellen Sosioraster i Klassekampen. Med min, ifølge Salvik, begrensede evne til lesing av tegn, kan det være vanskelig å skjønne hva Hauge Nærland vil med sin kritikk, men som en generell kommentar er det ikke slik at Sosioraster brukes slik hun beskriver. De meningene jeg blir tillagt av redaktørene, bekjenner jeg meg heller ikke til, men dersom prosjektet deres er en generell avstandstagning fra at det finnes en reklamebransje, er vi uenige. Dersom de mener at den beste reklamebransjen er en reklamebransje med dårlig samfunnsforståelse, er det også greit at de kritiserer bruken av Sosioraster. Det er med overrasket glede jeg leser beskrivelser av hvor sentralt Sosioraster er blitt i reklamebransjens arbeid. Jeg ser riktignok alt for få spor av det, men Utflukt-redaktørene er sikkert velinformert om hva som skjer i bransjen. Slik jeg ser det, trenger reklamebransjen å hente innsikt fra samfunnsvitenskapen for å bli flinkere og dermed både øke reklamens effektivitet, gjøre reklamen bedre og bidra til reduksjon av uinteressant reklame.