Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Wolfe

«Tom Wolfe, c'est moi!» lyder det på omslaget til det nye nummeret av Vinduet (2/05), og i lederen skriver redaktøren Henrik Langeland: «Norske skjønnlitterære forfattere har mye å lære av den amerikanske forfatteren Tom Wolfe (…) Flere norske forfattere kunne med fordel sikte mot rollen som 'samfunnets sekretær', for å låne en yndet formulering fra Honoré de Balzac, et av Wolfes store forbilder. Og dette er ikke et spørsmål om kjønn: Det finnes like mange halvliterromaner som tekoppromaner i den norske skjønnlitteraturen. Som antagelig de første skandinaver i verden har Mattis Øybø og undertegnede intervjuet Tom Wolfe i hans hjem på Manhattan.» Dette siste er iallfall feil. For et kvart århundre siden intervjuet Jon Sveinbjørn Jonsson og jeg Tom Wolfe i hans hjem på Manhattan, i et New York-nummer av Vinduet (1/81) som også inneholdt samtaler med folk som Toni Morrison, Grace Paley, Amiri Baraka og Kurt Vonnegut; med Chelseas minneplater over Brendan Behan, Dylan Thomas og Thomas Wolfe på innsiden av omslaget og et av Jonssons atmosfæremettede Manhattan-fotografier på utsiden. Vår litterære reise var inspirert av det legendariske USA-nummeret av tidsskriftet som Jan Erik Vold og Olav Angell lagde (3/74), der vestkystfolk som Allan Ginsberg, Richard Brautigan og William Burroughs ble intervjuet og dobbeltomslaget var viet Robert Crumb og subway-graffiti. Så mye kan det være grunn til å nevne om Vinduets tradisjoner med USA-reportasje fra Volds og Janneken Øverlands redaktørtid. Hva så med innholdet i Langelands litterære situasjonsbeskrivelse? I lederen heter det: «Norge har de siste tiårene utviklet seg til å bli et helt annet og langt mer polyfont samfunn enn på for eksempel syttitallet. Dagens Norge svulmer av materiale for sosialt engasjerende, tankevekkende og innsiktøkende romankunst.» Så langt kan jeg følge Langelands resonnement med sympati. Men kan løsningen virkelig ligge i å gjøre en Ludvig 14.-identifisert type som Tom Wolfe til litterært fyrtårn? For min del tror jeg det var langt mer å lære av den kontrære unge reporteren bak «The Right Stuff», enn av kommersielt mettede mursteinsromaner som «Forfengelighetens fyrverkeri» – og at mannens kunstnerisk mer betydelige navnebrødre Thomas Wolfe og Tobias Wolfe burde være mer sterktlysende fyr å peile seg opp mot for unge skandinaviske forfattere på tokt mot «det polyfone samfunnet». Tida vil vise hvilke av våre tre blad Wolfe som fortsatt kommer til å lyse om femti år, men selv kjenner jeg meg overbevist om at det ikke kommer til å bli Tom, denne mannen som – nøyaktig som da vi intervjuet ham for 25 år siden – monomant sammenlikner seg selv med Dickens og Balzac, uten at det hjelper på hans egen dalende litterære kraft.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen